«Illegal» radiolytting på Snarset under krigen

Forordningen om «Avlevering av radiomottagere i bestemte områder» ble under krigen første gang tatt inn i pressen 2. august 1941. Vesterålen var ikke her tatt med. Men allerede 7. august ble forordningen utvidet til også å gjelde øygruppen Vesterålen.

 «Ulovlig» lytting på radio og spredning av anti-nazistisk propaganda under siste krig var for­bundet med stor fare. - I forordningen om be­skyttelse av de besatte norske områder, heter det bl.a.: «I medhold av § 3, annet ledd, i Fuhrer-forordning om utøving av regjeringsmyn­digheten i Norge av 24. april 1940 bestemmes hermed følgende:

«Den som driver propaganda, eller som fremstiller, skaffer seg eller utbreder meddelel­ser eller andre ting som skader tyske interesser, eller avlytter andre enn tyske eller under tysk kontroll stående radiosendere o.s.v. straffes med døden. I formildende omstendigheter, med tukthus eller fengsel».

Mange steder i Bø ble disse trusler fullstendig ignorert, og radioer ble gjemt på de utroligste plasser. Også tildels i heimhus. - Når en snak­ker om «illegal» radiolytting på Snarset, forbin­der en det straks med den avlyttingen som skjedde på brygga til Martin Leonhardsen, der det til tider var rene folkevandringen ned sjyveien ved sendertid. - Det er i det hele tatt et under at det gikk så bra som det gjorde, noe som kan skyldes den åpenlyse freidighet som så ofte ble vist. - En freidighet så full av forakt overfor okkupasjonsmakten at den vanskelig kunne tenke seg at det var forbudte handlinger som her foregikk. - Dette bekrefter da også Sig. Skjegstad, som drev radio- og fotoforret­ning på Sortland. Skjegstad hadde reparasjone­ne av radioer for tyskerne, samtidig som han re­parerte «illegale» radioapparater. - Til Bø rei­ste han via en kontaktperson fra Snarset, som hentet han med båt fra Vik. Ellers ble radioapparatene innlevert i hans forretning på Sort­land.

Skjegstad sier: «Tyskerne var merkelig naive overfor alt som foregikk åpenlyst. Idet de ikke kunne tenke seg slik respektløshet fra nord­menn, gav jeg uttrykkelig beskjed til alle som leverte meg radioapparater til reparasjon om at disse ble plassert sammen med de tysk-innlever-te apparater, åpent i reolene. Dermed trodde tyskerne at alle apparater der var tyske innleve­ringer. - Skjegstad leverte og batterier til Bø, også til radioen på brygga hos Martin Leon­hardsen.

Disse skaffet han ved å øke bestillingene samtidig med at han tok inn batterier til tysker­ne. - Bøfjerdingene er kanskje Skjegstad en takk skyldig for at han, med den risiko det inne­bar, under hele krigen gjorde sitt til at vi i Bø kunne drive «illegal» radiolytting.

Bare begrensede områder av Bø hadde elek­trisitet under krigen. Til radioene måtte en der­for bruke spesielle tørrbatterier med regulerbar voltstyrke. - Disse batteriene, som var for­holdsvis store, ble brukt sammen med en akku­mulator for å gi radioen det riktige strømfor­hold. De fleste akkumulatorer her omkring ble ladet hos Aksel Ekerbakk, som under hele kri­gen hadde ei vindmølle som drev en generator. - Denne vindmøllen skulle egentlig bare skaf­fe strøm til eget lysforbruk. Ellers hendte det andre steder i bygda at de, i mangel av radiobatteri, loddet sammen flate lommelyktbatterier til de fikk den ønskede voltstyrke, som var 90 og 120 V.

Folk brukte fantasien til å finne gjemmeste­der for sine apparater, og til å varsle om at nå var det fare på ferde. - På Grimstad, forteller Jarle Jakobsen (nå bosatt på Snarset), at de hadde radio i kjelleren. - Når de gikk ned for å lytte, satte mor seg godt til rette i en stol med trekkspillet på fanget. - Der hun satt, hadde hun god utsikt over gården. Var det fare på fer­de, sluttet trekkspillet å låte, slik at de som lyt­tet på radio fikk tid på seg til å gjemme appara­tet, og det hendte de måtte gjemme det i utmar­ken.

Det finnes mange historier om bruk av radio i Bø under krigen. - At en her for det meste konsentrerer seg om Snarset, skyldes den særlig store «virksomhet» som her foregikk, og noen foto Aksel Ekebakk tok av denne.

Selv var jeg bare barn under krigen. Tross det ser jeg, som jeg ser for meg mange andre «bil­der» fra krigens tid, folkevandringen nedover Sjyveien for å lytte på nyhetene. - Jeg kan minnes at også jeg en par ganger var innom brygga der jeg med stor respekt og forundring deltok i dette «forbudte og spennende» som de voksne foretok seg. Samtidig med dette indre synsbilde, som stadig kommer tilbake, slår det meg hvilken lojalitet og respekt for tausheten vi barna viste.

Selv om jeg ikke kan minnes at vi ble formant om å tie med det vi hørte og så, var tausheten så inngrodd i oss at vi småfolk aldri snakket om det «ulovlige» - ikke oss imellom heller.

Ulovlig lytting på radio var som nevnt ikke uten fare. Apparatet, som var en modell Tandberg, ble derfor gjemt på forskjellige plasser. Det mest brukte gjemmested var utenfor bryggehuset, nederst i en stabel av tønner. Her var bunnen i ei tønne og stein fra bryggemuren fjer­net, slik at en førte radioen gjennom tønna og inn i muren, hvoretter stein og tønnebunn ble satt på plass. - En dag da radioen skulle tas frem etter en usedvanlig stor flo, viste det seg at den var overflødd og dermed ubrukbar. - Av Skjegstad fikk de det råd at de skulle bade ra­dioen i sprit inntil de fikk brakt den til repara­sjon. - Erling Widsteen fra Snarset forteller at køen ved lensmannskontoret de dager var stor, og til lensmannens store forundring skulle alle ha anvisning på dunder. Under noe dramatiske forhold med kontroll av papirer og i reisefølge med tyske soldater ble radioen så senere pr. ryggsekk brakt til Sortland til reparasjon. - Den kanskje noe overraskende overflatiske kontroll skyldtes sannsynligvis også her den åp­ne frekkhet vedkommende viste som brakte ra­dioen til Sortland, idet han under hele reisen pratet og vitset med de tyske soldater. Radioen fikk sin reparasjon og kom etter behandling til­bake til Snarset.

Det hendte at det kom ilbud ned til brygga at tyskerne var på razzia, slik at radioapparatet i full fart ble gjemt utenfor bryggetomta. En gang en slik beskjed kom, rodde Martin Leonhardsen apparatet ut på en av holmene. Men også denne gang, som de andre, var dette falsk alarm, og om ikke lang tid var radioen igjen på sin vante plass på brygga.

Blant flere skjulte radioer i bygda kan nevnes også en nede i gården hos Nora Larsen. Nora, som dengang hadde en noe uberegnelig dreng, ble etter en uoverensstemmelse truet med anmeldelse for å være i ulovlig besittelse av ra­dioapparat. - Nora tok så veien først opp til Henrik Martinsen. Etter en kort samtale ute på trappa gikk hun videre til naboen, Martin Leonhardsen. Disse gikk så hver sin vei og møt­tes ved fjøset til Nora, der apparatet var gjemt i en nisje i murveggen til gjødselkjelleren. Det hadde nok vært lang tid siden dette apparatet hadde vært i bruk, for Henrik og Martin måtte grave seg gjennom gjødselkjelleren før de kom fram til apparatet. Deretter tok Martin appara­tet i ei tønne på aksla og bar denne Sjyveien hjem, mens Henrik gikk en annen vei.

Nisja i murveggen ble ikke lagt igjen før i 1969. Hadde Henrik og Martin tatt opp golvet foran høystyrten istedenfor å grave seg gjen­nom gjødselkjelleren, hadde mange timers ar­beid vært spart, for nisja lå rett under golvet.

Mange episoder kunne her fortelles, og samt­lige bekrefter alvoret bak den tilsynelatende likegyldighet disse la for dagen som var midt oppi det. - De gikk hele tiden med en indre spenning der enden på neste dag ikke på noen måte var kjent før den var over. Som i denne episoden:

En noe sen og mørk kveld da Fritz Fredriksen og Henrik Martinsen hver for seg skulle lytte til nyhetene, ble begge vâr en annen person som de trodde var en tysker. Således ble både Fritz og Henrik gående og jakte på hverandre i den tro at den andre var en fiende, før de kom hver­andre så nær at de drog kjensel på den andre. Da de så endelig i forbrødring kom inn bryggedøra, bar de fortsatt preg av stundens alvor, så de ble spurt om hva som feilte dem. De svarte da i kor: «Jeg trodde jeg hadde gått meg på en tysker».

Det var ikke bare radiolytting som foregikk nede på kaia. Nyhetene ble også notert ned og delt ut til dem som ikke selv hadde anledning til å lytte. Dette begrenset også antallet lyttere. - En av de ivrigste til å skrive illegale nyhetsbeskjeder var Reidar Johansen, nå Grindberget på Ramberg. Under sendingene noterte han ned hovedpunktene, som han senere fylte ut og renskrev. - Disse nyhetsnotater ble så fordelt til både faste og tilfeldige mottakere.

Disse beskjeder kunne så bli gjenkopiert av andre og på den måten fortsette å sirkulere: En kunne finne slike nyhetssedler i egen lomme uten noen gang å få vite hvem som hadde lagt dem der. Således fant Reidar igjen en slik sed­del med egen håndskrift på golvet på Velferden i Henningsvær.

Når vi i Bø fikk radioene tilbake etter innle­veringen og kunne begynne å lytte «lovlig» igjen, husker jeg ikke på datoen, men det må ha skjedd puljevis, for ikke alle apparater var sendt ut av bygda, og heller ikke alle fant igjen sine da apparatene kom tilbake til bygda. - Husker jeg ikke datoen, husker jeg likevel den­ne førti år gamle hendelsen spesielt godt: Det må ha vært en spesielt fin høstdag da jeg sam­men med min onkel vandret ned til Snarset-kaia for å ta imot lokalen med radioapparatene om bord: Jeg fornemmer enda både finværet og forventningen. - Når lokalen kom, var det vanlig at alle møtte opp, store som små, yngre som eldre, for det var i seg selv en begivenhet å følge med i hva som ankom og hva som forlot Snarset. Men den dagen tror jeg neppe noen amerikabåt ville blitt mottatt med større for­ventning, for om bord var radioapparatene, og hvem ville og hvem ville ikke finne sitt?

Båten la til, og radioapparat etter radioappa­rat ble lempet i land og plassert utover Snarset-kaia, hvorefter enhver fikk plukke ut sitt eget.

Hvorledes kontrollen med apparatene fore­gikk - dersom det var noen og ikke enhver bare kontrollerte seg selv - det kan forhåpentlig en annen fortelle om. Men noen forlot kaia uten å finne sitt apparat, og der var også radioer som ingen kjentes ved. Når jeg er så sikker på at det var høst da vi mottok vårt apparat, skyldes det at jeg husker skumringskvelden hos min beste­mor, der jeg i forventning gikk og håpet på at døra inn til stua, som ellers sjelden ble brukt og hvor radioen sto montert, skulle bli åpnet. - Og tar jeg ikke feil, var det lørdag også, for de første «lovlige» lyder jeg hadde hørt fra en ra­dio gjalt troll og annet skrømt. Kan hende min onkel spesielt avventet dette program før han åpnet døra til ei mørklagt stue, skrudde på knappen og lot eventyrets forundring lyde gjen­nom høyttaleren. - Selv satte han seg ihvertfall i mørket og iveren utenfor stolen og gikk med et smell i golvet.

Felix Gratland.