A guide to Jørnfjorden

Som sjøloppnevnt reiseleder tar jeg meg den frihet å bestemme hva jeg vil fortelle, og hva jeg vil fortie. Mest vil jeg nok komme til å prate om gamle dager, enda gamle dager har den ufordragelige egenskap at de stadig rykker nærmere: Da jeg var gutt, var de på trygg avstand, det vil si før min tid. Men når mine barn ber meg fortelle fra gamle dager, mener de underlig nok min barndomstid, ikke eldre jeg er. Og la gå: Jeg forteller fra 1930-40-åra, de gode gamle dager, for dem kan man ikke iaktta fra en allfarvei. . .

Nå kommer de fleste turistene til Jørnfjorden langs landeveien, og på vår rute får vi det første glimt av fjorden fra Oppsåthøgda. Der ligger fjor­den og dormer som den har gjort i millioner av år, upåvirket av menneskenes virksomhet, av maurfliden langs dens strender. Den var den første allfar­vei. Hit pløyde kjølspor seg møysommelig fra bukt til bukt, og tunge, trøtte åretak gnog sin søvnige rytme inn i hamrer og nes. Rundt om stod fattige hus og lyttet med undring til takten fra fjorden: Hvem kom, hvem dro, hva tidend?

Og fjorden var lang, i vindstille eller motvind. I dag flyr vi til Oslo på kortere tid enn det tok de gamle å ro fjorden fra Oppsåta til Guvåg, eller om­vendt. I vår fantasiløshet har vi følgelig vanskelig for å forstå at den roturen kunne være litt av en ut­ferd, en oppdagelsesreise, et eventyr for stengte sinn. I min barndom fantes det mennesker som i høyden hadde vært i Nesset en gang i løpet av et langt liv. I en tid uten TV, radio og aviser hadde de bare tåkete forestillinger om verden utafor fjor­den. Virkeligheten var her og nå, og det var spen­nende å oppleve fjorden fra kjeksen - i alle fall om man var ung nok: Hva for en holme var det der? Hvem bodde i den rødmalte stuelåna borti vi­ka, hvem eide skøyta i sundet? Når undringen slik tok ut sin rett, kunne kjentmannen kvile på årene, peke og fortelle så man blei ett med mennesker og skjebner rundt fjorden.

Jørnfjorden kan være sommerlig idyll i lyse net­ter - med seivøer, sild og ørret sprett i sprett langs landet, men den kan også være rasende, stor­mende kav, som har krevd sine offer av menneske­ne rundt. I min fars barndom fant de etter et uvær en halvfylt båt på rak mellom holmene ved Guvåg. Over tofta lå en unggutt i sin siste søvn. Han hadde prøvd å øse båten med en støvel før døden hadde innhentet han, og på andre sida Jørnfjorden satt det noen og ventet forgjeves på to glunter på seifi­ske.

Men fjorden er som tiden - den glatter flittig ut alle kjølspor og alle minner, og så ligger den foran oss med evighetens skvulp om sine strender...

Vi river oss løs fra betraktningen av fjorden og styrer ned fra Oppsåthøgda. Her gikk det før i ti­den en smal og kronglete vei, stupbratt på nedsida. På øvresida lå det noen år en danseplatt. Hit kom det danselysten ungdom fra hele Bø, og et enslig trekkspill gav kåte rykninger i unge bein - tjo hei. Her feiret livsgleden sin triumf, her druknet hver­dagens ergrelser i lerkenes klukk, og latter og fnis fra buskene røpet gud Amor på utflukt.

Veien, som før gikk i trange, krappe svinger vi­dere, fører oss nå i slake kurver forbi Verhalsan og Jørlandssjøen utover. På andre sida fjorden ser vi bl.a. Klaksjorda, stortingsmann Jens Steffensens heimplass, Breivika og Andberget, der Regine Normann hentet inspirasjon til sine skildringer av fjorden. Fra Andberget, med sin overflod av tytte­bær på bleke høstdager, viker landet lenger og len­ger bort fra vår side av fjorden - ut mot Langfjor­den og Uvåg og ut av syne.

Veien rundt Jørnfjorden må i sin tid ha vært en kjærkommen gave for folket her, og den slynget seg med stor fantasi rundt knauser og myrer, åser og tjern. Ut mot Skorpa strakte den seg velvillig dovent for slitne syklister, mens den i Oppsåta, Nisbakken og andre steder gav utløsning for tran­gen til spenning. Å sette utfor der gjorde man ikke uten risiko, derfor måtte alle guttunger nødvendig­vis prøve seg - med blandet resultat.

Denne veien var i gamle dager som et dikt om menneskeskjebner, dvs. før man isolerte de verst farne på glemselens institusjoner. På den tråkket lystige menn og muntre galneheier. Her møtte man narren med sin stav og galskapen med sin krukke, her så man oldingen stavrende opp den siste kneik, her møtte man kjærligheten i en sving...

Folket som bodde her, var ofte fattig tross sin flid. Et skur ved veien kunne gi plass for en stor fa­milie, og husene var gjerne trange, kalde og ube­kvemme. Det fantes også en slags overklasse av handelsmenn og velstående skippere, folk med selvsikkerhet og kroner i banken, de som aldri be­høvde be om kreditt når andre tuslet krumrygget fram til disken og tigget fødevarer på henstand. Verst var det nok å be de kaute storkarer uti Bø, som stundom behandlet jørnfjordingene som an­nenrangs sortering.

Det skyldtes nok delvis at de forbandt jørnfjor­dingene med samer, eller finner, som de helst blei kalt. Bortsett fra at det samiske innslaget neppe var større her enn ellers i Bø, muligens med unntak av Jørland, var denne holdningen uttrykk for for­dummende rasehovmod som også huserte i selve Jørnfjorden. Det rammet i blinde. Jeg har kjent mange av samisk ætt og aldri vært i stand til å se noe mindreverdig ved dem, tvert om. Men jeg har ofte undret meg på hvordan enkelte av dem må ha hatt det blant naboer som stundom kastet glør et­ter dem for å fri seg fra innbilt gand. Overtro og fordommer har tidt nok i menneskenes historie gitt seg utslag i hjerteløshet og dumhet, og Bø er neppe noe unntak, Jørnfjorden heller ikke.

Men vi må videre ut langs fjorden. Den er lenge snau og forblåst. Skorpheia virker uforbederlig øde, som yttersida av Bø. Derfor er den plutselige frodigheten fra Kvernfjorden inn mot Guvåg på­fallende og storlig berømt i resten av Bø. Hit kom man før i tiden for å se the sights of Jørnfjorden, de vakre grendene Haugsnes, Røsnes og Guvåg med tilliggende herligheter.

Skolekretsen strakte seg fra Skorpa i nord til Hellfjorden og Guvåg i sør. Det ville si 4 km eller mer å traske for spede små føtter i all slags vær, of­te i djup snø, for ingen hadde noensinne sett en plog der. Når barna endelig kom på skolen, som den gang stod like nord for ungdomslokalet på Haugsnes, var enkelte gjennomvåte og forfrosne, og da var det godt å ha en skolemor i bakhanda. Hun fikk av det våte tøyet, og jeg kan huske det av og til hang fullt av klær til tørk rundt ovnen i klas­serommet. Men når «ravstrikan» skrev stygge ord i snøen langs skoleveien og illustrerte med tilhøren­de erotiske fantasier, se da blei skolemor bøs og holdt tordentale for skyldige og uskyldige. Sjøl synderne blei usikre av slikt, for hvem visste om ik­ke fru Jensen kjente igjen strekteknikken fra tegneblokkene?

Skolen var kulturens høyborg i Jørnfjorden i de dager, eller rettere sagt, lærerne der var en kultur­institusjon i seg sjøl, dessuten gratis underholdningskomité en menneskealder. Det blei sjølsagt fortalt, spilt og sunget, strikket, sydd og vevd, snekret, malt og bygd omkring på gårdene. Også det var kulturell utfoldelse, og det var andre kultur­ytringer i ungdomshus og bedehus - bevares. Men de viktigste kulturimpulsene kom fra skolen, blei inspirert eller ledet av Edmund Jensen og frue. Vi barn merket det ved høytidene mest, på juletrefe­stene, 17. mai og ellers. Da holdt Edmund Jensen sine taler - makeløse i sin patos og verbale ferdig­het, de var festens høydepunkt. Så dirigerte han koret, som for øvrig var 17. mai-musikken den gang, en flokk sangere som både kunne synge og marsjere - til Guvåg og tilbake igjen, uten å miste pusten. Seinere leste han eller kona utvalgte styk­ker fra vår litteratur, eller han kåserte, om norske diktere f.eks. Spør en jørnfjording av respektabel alder om han husker hans presentasjon av nasjonalskalden Per Sivle, som sikkert stod hans hjerte nær, særlig i krigens dager, og du vil se at lærdom­men sitter. Derimot snøt han oss gladelig for Hit­lers «Mein Kampf», som han stadig fant skyggefulle steder i bokhylla for, når den da var der i det hele tatt, instruksen til tross. De gangene jeg så ty­skere på skolen - de kom klampende inn i klasse­rommet på tunge støvler - var de ute etter Jensen og radioen hans. Men de glemte visst å se under brønnlokket.

Nå vel, skolen var en bra ting, men det var også ungdomshuset. Mange vil nok helst forbinde det med sterk drikk og tvilsomme manndomsprøyer, slagsmål og andre uting, men det er nok bare halve sannheten om lokalet, eller knapt nok det. Det var sosialt knutepunkt der man traff kjenninger fra nær og fjern, det var kjærkommen avveksling fra arbeid og slit, et sted der man kunne gå i pene klær og føle seg som menneske - for de fleste et gle­dens tempel, men for enkelte også kultursentrum. Her drev ungdomslaget sine aktiviteter. Og her kunne ungdommen bli 60 år og mer!

Like sør for ungdomshuset ligger den gamle grenda Haugsnes med fine gårder og fri utsikt alle veier. Derifra snor veien seg innover mot Bogen med nyskolen og kirkegården, så videre til Tverråsen med det gamle bedehuset fra Kristian Røsnes' dager. Det lar seg neppe skjule: Ungdomshuset og bedehuset var absolutte motpoler. Det var menne­sker som aldri satte sine bein i ungdomshuset - og omvendt. De to kulturer, den verdslige og den kristelige, kjente motsetninger fra hele dette rare landet, men kulturer som utfordret og delvis be­kjempet hverandre, men som i siste instans stimu­lerte hverandre. For hva skulle bedehuset gjøre uten synd, dans og svir, eller lokalet uten verdensforaktende fromhet? Det var en triumf for det før­ste om noen omvendte seg, og for det siste om no­en falt fra, og begge deler skjedde stadig vekk, for menneskene er «skrøpelige kar», som skrevet står.

Fra Tverråsen kommer man opp Røsneshøgda og ser ut over en av de eldste og vakreste grendene i Bø. Ytterst mot fjorden var det jekteoppsett i gam­le dager, og derfra opp mot høgda ligger gårdene spredt mellom veldyrkede jorder. En stikkvei fører rundt Røsnesvatnet til Vassvika, men er knapt far­bar lenger, for Vassvika og Mikkjelsøya ligger øde nå, og ingen svermer langs de nattstille bredder mer.

Fra Røsnes til Guvåg er det bare et par kilome­ter, men det er til gjengjeld kilometer som teller: En picnic i Vassbotn, med Røsnesvatnet drømmen­de bak lyslette bjørker, det var en gang vederkve­gelse for guder, og sjølsagt for ytterbygdinger på utflukt, det vil si før det kom gårder der, og velvoksen ørret og røye ennå veltet seg i tunge vak. Dessuten var det hulder i Vassbotn, det har jeg hørt eldre folk bevitne. Og om det ikke var hulder, så var det skjønne piker der - i gamle dager.

Når vi forlater Vassbotn, står vi snart ved veis ende - Guvåg, Jørnfjordens metropol i hine da­ger. Her bodde handelsmennene, her var posthus og dampskipsanløp, hit kom bl.a. «Børøysund» i mange år, et av våre siste dampskip, nå forvist fra Eidsfjordens friske dønninger til Oslofjordens klo­akk.

Til Guvåg kom folk i gamle dager roende, gåen­de, syklende eller kjørende for å handle, hente post, ta imot gjester langveisfra, eller for sjøl å rei­se langt eller kort. De kom helt inne fra Jørnfjorden - som vi guvåginger sa - lange drøye mila, et jamt sig av folk. På krambuene satt de på disk og benker, pratet, røykte eller spyttet skrå mot spyttbakkene med fenomenal treffsikkerhet. De hadde overflod av tid. Her freget man nytt, spurte sildetidend eller holdt spas med hverandre. Det hastet ikke med å komme heim. Ingenting hastet. Det var før hjerteinfarktets tid, og livet gled stillere av. Iblant sluttet en kall å komme innom krambua, da var han klein og sengeliggende og blei kanskje bor­te for godt. Man fikk bruk for blådressen og finkjolen igjen, snakket dempet og fulgte den gamle til den siste grind. Neste dag fløy livet videre, men det var blitt uorden i einerkransene ved gårdsveie­ne.

Guvåg var den gang ei folkerik grend, med kår­folk og fjorten unger i enkelte hus, flokker av ung­dom på veien og stadig ferdsel av folk. Om dagen bjølleklang og rauting av kyr langs utmarkgjerdene, ljåer som sang mot slipestein eller bryne, larm og rop fra vågen og fiskeskøytene. Om kvelden tisking og fjas langs veien, og melankolsk tingling av en enslig sauebjølle fra fjellet. Ei grend i fred med seg sjøl og verden omkring.

Nå står husene tomme, det er ei grend med al­drende enker og gammelt folk. Hva er skjedd?

Ja, hva har skjedd med Jørnfjorden, som med sin kronglete kjerrevei og fattige bebyggelse huset en tallrik befolkning? Nå som den har fått konge­vei, buss, brøyt, daglig post og bekvemme boliger, er den nærmest folketom?

Svaret er gitt: Den hellige, alminnelige utvikling - administrert av et overmåte sjøltilfreds parti - har innhentet fjorden og lagt den øde. Industrialiser­ingen av fiske og gårdsdrift har gjort begge deler ulønnsomme, mens sentraliseringen og velstands­økningen i byene har lokket ungdommen bort. Nå bor de fleste jørnfjordingene i tettstedene i nord og sør og kommer på stadig sjeldnere besøk, inntil ti­den løsner de siste tynne band.

Her på Guvåg står fine åkrer uslåtte og vifter med fjorgammelt gras. Det skulle gamlingene ha sett! For dem var graset hellig: «Vel dokker ha dokker a' graset!» pleide de å rope til unger og kal­ver som forvillet seg inn på enga, og nåde dem om de ikke adlød. På gårder som ikke hadde nok av det velsignede foret, fikk de hente det i utslåttene langt inni Hellfjorden og ellers spe på med moldfor, brom, bjørkeris, røsslyng, einer og løyp. Det var et slit uten like, men krøttera satte kanskje pris på avvekslingen og klarte seg sånn noenlunde over vårknipa.

Vår visitt er til ende, og vi tar et siste overblikk fra Kollen over Guvåg. Herifra har vi et prektig ut­syn over sju fjerdinger - eller vel så det: Sortland, Hadsel, Innlandet, Bø, Malnes og Lofoten, som blåner lengst i sørvest. Der åpner Gimsøystraumen seg som en gyllen port mot den store verden uta­for. Dit blåste en mild sommervind våre lengsler og drømmer i tidlig ungdom, hit blåser kanskje en kjøligere høstvind dem i modnere år - til det som var, til barndomslandet med de bleknende minner, til det som er og kanskje har framtiden for seg.

Og Jørnfjorden ligger fremdeles foran oss og lytter til evighetens skvulp om sine strender.

Hans Henrik Jensen.