Alkefugler

Alkefuglene er såpass like på mange vis at de for en stor grad kan beskrives som gruppe. De er utelukkende sjøfugler som spesialiserer seg på dykking for å finne mat, for det meste småfisk. Med beina langt bak og korte vinger er de dyktige svømmere, men heller dårlige flygere og dels ubehjelpelige til lands. Felles for alle arter er en uvanlig tett fjærdrakt som (med ett unntak) er svart på oversiden og hvit på undersiden. De fleste hekker i kolonier i bratte fjellsider eller ur (fuglefjell). Vinterhalvåret tilbringer artene ute til havs. Alkefuglenes hekkesuksess er svært avhengig av mattilgangen, som varierer mye. Siden de lever lenge, er de ikke spesielt sårbare grunnet dårlig hekkesuksess, men høy dødelighet blant de voksne kan få store følger. Siden totalbestanden av alkefuglene ofte er konsentrert i få, men tallrike kolonier, er de meget sårbare for oljesøl, og mange drukner i fiskegarn. Med ett unntak legger alle arter kun ett egg.

Alka har et kraftig nebb som er flattrykt fra sidene og kan veie opp imot 700 gram.

De største alkefuglene er lomvi og polarlomvi, som veier rundt ett kilogram. De har lange, spisse nebb; polarlomvien skilles fra sin nære slektning ved den hvite stripen ved munnviken. Lomviene er de mest sosiale av alkefuglene. Eggene er pæreformete, noen som gjør at de ikke så lett ruller av de smale hyllene de foretrekker som reirplass.

Den minste alkefuglen er alkekongen, som er på størrelse med en stær. Den ligner på ei lita alke, men har relativt mye mindre og spissere nebb. Føden er stort sett bare plankton. Den hekker på de store øyene mot nord og sannsynligvis ikke på fastlands-Norge.

Teisten skiller seg fra andre alkefugler med sin helsvarte fjærdrakt, hvite vingeflekk og skarpt røde bein og gap. Den er vanligere innenskjærs enn de andre alkefuglene. Teisten skiller seg også fra de andre artene ved at den legger to egg, er langt mindre sosial og har et mer variert kosthold.

Ellers er lunden den mest fargerike av artene med sine oransje bein og flate, flerfargete nebb, som har gitt den tilnavnet "sjøpapegøye". Den er vår mest tallrike sjøfugl og hekker i store kolonier i selvgravde huler på de ytterste holmer og øyer. Den er atskillig mindre enn alka.

Til sist kan en nevne geirfuglen. Denne fuglen var tidligere tallrik i Nord-Atlanteren, men som en følge av hensynsløs fangst ble den utryddet i 1844. Den var på størrelse med ei gås og kunne ikke fly. Ellers skilte den seg ikke mye fra dagens alkefugler. Det er uvisst om den hekket i Norge.