Amtmann Heideman og gjeldsforordningen av 1697

På slutten av det 17de årh. så det ille ut i Nordland. Folket var sunket ned i bunnløs gjeld, som vokste fra år til år. Den som var kommet i kjøpmannens og kremmerens bok, slapp aldri ut av den. Gjelden gikk som arvesynden fra far til sønn. Noe de fleste skylderne var smertelig klar over.I skriftprotokollene fra denne tiden ser en at hele Nordland var insolvent. (folket hadde ikke økonomisk frihet, dvs gjelden oversteg formuen) Jorden tilhørte konge, kirke og propritærer. Kjøpmennene i bergen eide rørlige eiendommer, resten eide kremmerne. Og dem ble d bare fler og fler av, helt til det nu snart satt en på hvert nes. Etter en rekke uår på sjøen, ble forholdene enda verre. Skatten ble tyngre å bære, mens propritærer og jordboks - og tiendeforpaktere prøvde å presse de størst mulig avgifter og ydelser ut av bøndene. Det var under slike forhold Christoffer Heideman overtok stillingen som amtmann i Nordland. Han kom til Bodøgård 3. mai 1695, og tok med en gang ut på inspeksjons reise gjennom hele amtet. Han var tilstede på tingene, gikk fogdene og sorenskriverne etter i sømmene, hørte på klager fra bøndene, men prøvde især å sette seg inn i de økonomiske vilkår de levde under. 4. nov. 1695 sende han inn sin berettning til Rentekammeret i Bergen. Forholdene kom ettertrykkelig fram i innledningsordene: "Hvad sig angaar landets tilstand da kan jeg med sandhed berette at jeg endu ingen steds har forefunnet saa fattig almue som udi dette amt". Heideman var utvilsom en av de beste representanter for eneveldes embedsstand. Han var klok og pliktoppfyllende og viste stor vilje til å få orden på de mangler han fant. Gjennom sin lærdom om folket, forstod han raskt hva som var årsaken til all den elendighet han så, nemlig borgernes utbyting gjennom tider og som ennu fant sted. For Heideman var det først å komme nordlandshandlerne og knapene til livs, deretter å ta kjøpmennene i Bergen og deres privilegier. Men arbeidet med å få til en reform var ikke helt enkel. Situasjonen ble ikke bedre med at fogden begynte å kreve inn skatten i penger istedenfor fisk, samt krevde et lovvedtak om at de kunne ta større overvekt med fisk enn som de før pleide å gjøre. Heideman jobbet videre med tanken om å bere de økonomiske forholdene i Nordland. Et av reformstiltakene han mente måtte gjenomføres var alminelig gjeldsnedskrivning. Gjennom to kongelige forordninger fra 7.aug. 1697 ble det bestemt: "at all kjøpmannsgjeld eldre enn 4 år skulle strykes, og likså all gjeld til nordlandshandlerne og knapene eldre enn 2 år". All misbruk skulle opp til nøye granskning, og de som hadde undertvunget og utsugd bøndene, skulle miste retten til å drive bondehandel i Nordland. I 1698 får Amtmann Heideman permisjon for å dra til København, hvor han muntlig vil gi en utførlig berettning om tilstanden i Nordland. Der blir han til han dør i 1704. Fra første stund hadde han satt seg det mål å gjøre ende på nordlendingenes trelldom under borgere og knaper. Men det kjempearbeidet som han startet på ble så sterkt motarbeid av kjøpmennene i bergen, at det hele randt ut i sanden. Selv om forordningen fra 1697 ikke ble gjennomført, ble den stående som en trussel for kreditorene.