Berggrunnen i Bø

Av Arnt-Ivar Kverndal

Geologien i Bø er tidligere beskrevet gjennom flere geologiske arbeider, i hovedsak i regi av Norges Geologiske Undersøkelse (NGU). For oss bøfjerdinger er beskrivelsen av berggrun­nen i Bø først og fremst gjort tilgjengelig gjen­nom Bø Bygdebok (bind I): Berggrunnsbeskrivelsen her er i stor grad basert på professor Thorolf Vogts arbeid fra 1909, «Om eruptiv-bergarterne paa Langøen i Vesteraalen» (NGU nr. 23). Det var en vitenskapelig publikasjon, ment for et publikum med geologisk kunnskap. For folk uten geologisk kunnskap blir slike beskrivelser ofte lite tilgjengelige, og av den grunn mindre interessante. Det er med dette som utgangspunkt jeg i det følgende vil prøve å gi en historisk oversikt over berggrunnskartlegginga av Vesterålen, og forhåpentligvis en enkel sammenfatning av berggrunnsforholdene i Bø.

BERGGRUNNSKARTLEGGINGA I VESTERÅLEN

Geologi er et relativt ferskt fag. Likevel er det en kjensgjerning at mennesket helt fra steinalderen av har hatt kjennskap til bergarter og mineraler og nytteverdien av disse. I større og større grad er mennesket blitt avhengig av de ressurser som finnes i naturen. For å gjøre en systematisk kartlegging av berggrunnen i Nor­ge ble derfor Norges Geologiske Undersøkelse stiftet i 1858. Før denne tid var det ofte prester, omreisende lærde eller andre geologiinteresserte som gjorde notater og nedtegnelser om Norges geologi.

En av de første som har beskrevet berggrun­nen i Vesterålen er Leopold von Buch, en omreisende lærd som i 1807 besøkte Nordland. Han kom egentlig ikke til det vi idag forbinder med Vesterålen, men til Lødingen på Hinnøya. Likevel kan en fra von Buchs reisenotater finne beskrivelser av Lofoten og Vesterålens berg­grunn. Han sier at «alt er gneis lig granit, over­alt grovkornet og mere stribet enn skifrig».

11828 og 1829 reiste den kjente geologiprofessor B.M.Keilhau omkring i det nordlige Norge. Keilhau var kjent som en skarp iaktaker og for teorier som lå langt forut for sin tid. Mange av hans teorier har senere fått ny aktua­litet. I sitt store verk Gaea Norvegica (1838-1845) skriver han at fjellformene i Nordland «...snart er storartet, snar skrækindjagende, snart bizar: de viser for det meste dristige tinder og fritstaaende pyramider; man ser plane udhulede fjeldsider, som indgyder til skræk i sin steilhed og glatte nøgenhed og ... maaske endnu beskjæftiger overtroen». Keilhau betegner berggrunnen i Lofoten og Vesterålen som «snart granitagtig, snart gneisagtig», og gir bergartene betegnelsen Vestfjord-formasjonen. Hele Lofoten og Vesterålen blir tolket som eruptiver, bortsett fra et belte over Andøya med glimmerskifer og kalkstein.

Fra 1866 til 1879 var Norges Geologiske Undersøkelse i virksomhet i Nord-Norge under bergmester Tellef Dahl's ledelse. I annen utga­ve av geologiprofessor Theodor Kjerulfs «Stenriget og Fjeldlæren» beskriver bergmes­ter Dahl Lofoten og Vesterålens geologi, som «...ligefra Røst til Hinnø samt Andø bestaar især af granit og andre eruptive bergarter». Det er interessant å legge merke til at en på denne tida trodde at granitt var et eruptiv. Dette var fordi en enda ikke kjente til dypbergartene.

En annen som bereiste Lofoten og Vesterå­len på denne tiden var geolog og tollkasserer Karl Pettersen. Han reiste omkring i området i 1867, 1874 og 1879. Pettersen resymerer sine iakttakelser på følgende vis: «Lofotens og Vesteraalens fjeldgrund er for det væsentlige bygget af haarde gneisartede skifere i hyppig veksling med eller i overgang til gneisgranit og renere granit».

I 1897 kom professor Amund Hellands «Lofoten og Vesteraalen», NGU nr. 23. Dette er en avhandling på drøye 500 sider, og den omhandler på langt nær ikke bare de geologis­ke forholdene. Her kan en lese om flo og fjære, om kastenot og synkenot, om fiskepriser, om jordbruk og fedrift, fauna og jakt og beskrivel­ser av de forskjellige herredene. I forordet kommenterer Helland kommunikasjonspro­blemene for de første omreisende i Lofoten og Vesterålen slik: «Det var ikke såa let at komme til Lofoten dengang; nu kan man rejse til Svol­vær fra Kristiania paa 60 timer»!

Helland skriver ikke mye om berggrunnen i Bø, men han fastslår ihvertfall at størsteparten av området er preget av gabbrobergarter. I til­legg nevner han at det til bygginga av moloen i Hovden er benytta glimmergabbro fra Frugga. Disse blokkene beskriver han som «....vakre og ret eiendommelige stene; snart stribede, snart grovkornede, undertiden ganske pegmatitiske».

Så i 1909 kommer professor Thorolf Vogts arbeid fra Langøya som er omtalt i Bø Bygde­bok. Dette er den første moderne geologiske beskrivelse av berggrunnsforholdene i Vester­ålen.

I nyere tid, etter 1945, er det publisert et drøyt trettitalls artikler om berggrunnsforhol­dene i Vesterålen. Størsteparten av disse er utarbeidet m.h.p. kommersielle interesser og omhandler derfor ofte kun mindre avgrensede områder og problemer. Helt fram til 1960, da K. S. Heier publiserte «Petrology and geochemistry of high grade metamorphic and igneous rocks on Langøy, Northern Norway» (Bergartslære og geokjemi av høygrads metamorfe og smeltebergarter på Langøya, Nord-Norge), stod derfor Vogts arbeide fra 1909 som retningsgivende for de generelle berggrunnsfor­holdene i Vesterålen. Etterpå har NGU gitt ut berggrunnskartet Svolvær 1:250000 (Tveten 1978), der hele Langøya er kartlagt. En finner her at det er utført kun mindre justeringer av Heier s kartlegging.

GENERELT OM GEOLOGI

Geologi er læren om jordas oppbygning slik den er idag og slik den er blitt til gjennom mil­lioner av år. For å forstå geologien må en kun­ne tolke dagens landskapsbilde. En må ta fanta­sien til hjelp og tenke seg hvordan de ytre kref­tene var: vind, hav og is bryter ned fjell og land. I løpet av millioner av år klarer de nedbrytende kreftene å slite ned selv mektige fjellmassiver. Det løsslitte og oppmålte steinmaterialet blir ført ut i havet med elvene og avsatt på bunnen som sedimenter. Utenfor Norges kyst er det således sedimentlag på opptil flere tusen meters tykkelse. De nederste av disse lagene blir utsatt for enorme trykk og høye temperatu­rer. Sedimentene presses sammen, og på den måten blir ny berggrunn dannet. Bergarter dan­net på denne måten kalles for lagdelte eller sedimentære bergarter.

Under jordskorpa, som kan variere fra 5 til 70 kilometers tykkelse, finner en to lag; kjer­nen som består av jern og nikkel, og mantelen som er en tykk kappe med tunge plastiske berg­arter. Ved strømninger i mantelen oppstår det sprekker og vulkaner under jordskorpa. Enkel­te ganger kan disse tunge bergartene fra mante­len bryte gjennom jordskorpa i et vulkanut­brudd og danne ny berggrunn. Surtsey, som er ei lita øy utenfor kysten av Island, sto opp av havet på denne måten i begynnelsen av 1960-åra. Bergarter som er størknet lava kalles for vulkanske eller eruptive bergarter. Når slike smeltemasser størkner inne i jordskorpa, blir de derimot kalt for dypbergarter.

Strømningene i mantelen fører også til at det skjer forflytninger av jordskorpa. Jordskorpa er ikke sammenhengende, men er oppdelt i mange såkalte kontinentalplater. Kontinental­platene flyter på en måte omkring, styrt av strømningene i mantelen. I enkelte områder flyter de ifra hverandre, f.eks i den sørøstlige delen av Afrika, der det er dannet et enormt dal­føre, den såkalte Riftdalen. I andre områder kan to plater kollidere, f.eks i Nepal-området der India-plata kolliderer med Kina-plata og presser opp verdens høyeste fjellkjede, Himalaya. Der to plater kolliderer, kan trykk- og temperaturøkningen medføre at bergartene blir omdanna eller metamorfisert. Omdanninga kan også skje ved at smeltemasser som trenger opp fra mantelen avgir så mye varme til omgi­velsene at berggrunnen omkring blir «stekt». Bergarter som har vært utsatt for slike høye temperaturer og/eller høyt trykk, kalles for omdannede eller metamorfe bergarter. Meta­morfe bergarter er derfor enten en tidligere lag­delt (sedimentær) eller vulkansk (eruptiv) bergart som seinere er blitt omdanna.

BERGGRUNNEN I BØ

Mange av oss bøfjerdinger kjenner til at berg­grunnen i Bø er gammel, og at en i Bø finner noen av de eldste bergartene i heile Nord-Europa. De er over 3000 millioner år gamle og blei danna i en periode med stor vulkansk aktivitet, der store mengder med lava fra mantelen størk­na i jordskorpa. Seinere, dvs. for ca. 400 milli­oner år sia, har kollisjoner mellom ei kontinen­talplate fra vest (Grønland-plata) og kontinen­talplata med Norge (Skandinavia-plata) gjort at deler av berggrunnen er blitt omdanna. Tidlige­re vulkanske bergarter finner vi derfor idag igjen som omdannede bergarter. Kollisjonen medførte også at området blei pressa opp og fikk ei høy plassering i jordskorpa. I ettertid har erosjon og forvitring gitt området den alpine form det har idag.

Bergartene i Vesterålen har vært gjennom både rolige perioder og perioder med fjellkjedefolding og omdanning. NGU har utfra radiometriske dateringer funnet at den første omdanninga må ha skjedd for ca. 2700 millio­ner år sia.

Dypbergartene i Bø er hovedsaklig granitt, monzonitt og gabbro, mens de metamorfe eller omdannede bergartene i stor grad består av gneiser. Dypbergartene er grovkornede og er rester eller røtter av de eldste fjellkjedene fra prekambrisk tid (eldre enn 600 millioner år). Dypbergartene, som blei danna som størk­na lava inne i jordskorpa, har brukt relativ lang tid på å bli avkjølt. Dette er hovedårsaken til at dypbergartene er så grovkornede.

Både granitt, monzonitt og gabbro har en krystallinsk struktur, og de skilles kun ifra hverandre ved surhetsgrad og feltspatgruppe. Surhetsgraden kan bestemmes gjennom bergartens innhold av kiselsyre (siliciumoksyd). I bergartene finnes kiselsyra i krystallinsk form som mineralet kvarts. Kvarts utgjør ca. 12% av mineralinnholdet i jordskorpa. Det er hardt og har ofte en glassaktig grå eller hvit farge. Feltspatene derimot utgjør ca. 60% av mineralinnholdet i jordskorpa og kan deles i to grupper, alkalifeltspat og plagioklas.

Alkalifeltspatene er rødlige eller gråhvite, mens plagioklasene ofte er hvite; men de kan også være grå, grønnaktige eller rødlige. I Bø er både alkalifeltspatene og plagioklasene vanligvis grå eller gråhvite, noe som gjør at det ofte kan være vanskelig å skille granitten og monzonitten fra hverandre. Gabbroen inneholder derimot ofte mange mørke mineraler, noe som gjør den relativt enkel å skille ut.

Granitt er en sur dypbergart som vi kan finne på Spikarheia, på Veatinden/Nåla og i et smalt belte fra Kråkberget til Haugsnes.

Granitten har et SiO2-innhold på over 65%, og er ellers karakterisert ved at den er bygd opp av både kvarts, plagioklas og alkalifeltspat. I Bø er den i hovedsak grå, men kan også finnes i en mer rødlig farge, bl.a i massivet Veatin­den/Nåla og i små områder ved Søberg.

De sørligste delene av kommunen, området fra Straume/Skårvågen til Steine, består av monzonitt. Monzonitt er egentlig ei bergartsgruppe som kjennetegnes ved at feltspatinnholdet er likt fordelt mellom alkalifeltspat og plagioklas. Monzonitten inneholder imidlertid lite kvarts. Den er ofte mørk grå, men kan også finnes i en lysere gråbrun farge.

Gabbro, som er den mest basiske av de tre eruptivene, med SiO2- innhold mindre enn 52%, finnes i første rekke i området mellom Eidet og Nykvåg og langs vestsida av Malnes-fjorden, den såkalte Eidet/Hovden-intrusjonen. Det er innenfor dette området Selvåg-feltet ligger, som er det største magnetitt/ ilmenitt-bruddet på Langøya. Også i et mindre vindu mellom Mårsund og Snarset finner en gabbro. Gabbroen er bygd opp av plagioklas og endel mørke mineraler (t. eks. hornblende), og har derfor en grå farge. Den kan ofte være kraftig oppsprukket eller foliert, og den kan i enkelte områder finnes som «båndet» gabbro: Den er lett kjennelig på de karakteristiske banda eller stripene.

Den mest dominerende bergarten i Bø er imidlertid gneis. Den finner vi i områ­det mellom Straume og Eidet, på halvøya mel­lom Malnesfjorden og Møklandsfjorden og fra snittet Guvåg-Haugsnes-Rygge østover mot Øksnes. Gneisen i Bø er tidligere granitt som er blitt omdanna under fjellkjedefoldingene i prekambrium. Kvartskrystallene har ofte en blå­grå farge, mens feltspaten er grå og gråbrun.

ØKONOMISK GEOLOGI

Berggrunn som inneholder viktige mineraler og råstoffer eller på annen måte utgjør en nyttbar ressurs, f.eks som bygningsstein eller veigrus, kan i enkelte tilfeller utnyttes på kommer­siell basis. Nyttegraden er i første rekke avhengig av ressursens størrelse, av markeds­verdien samt hvor tilgjengelig den er. I Bø har vi den største mineralske forekomsten på heile Langøya, det etterhvert så kjente Selvåg-feltet. Det består av to nærtliggende forekomster av jernmalm i gabbroområdet mellom Eidet og Hovden (Eidet/Hovden-intrusjonen). Fore­komsten blei lokalisert allerede i siste halvdel av forrige århundre og blei av professor J.H.L.Vogt (1908) anslått til å kunne gi 15 mil­lioner tonn bare i dagbrudd-drift.

Analyser utført av Christiania Spigerverk viser at jerninnholdet er ca.30%, mens titaninnholdet er ca. 4%. Den høye andelen av titansyre og fosfor gjør imidlertid anrikingsprosessen vanskelig, og det er i første rekke dette som er årsaken til at drift aldri har kommet igang. Ut fra et miljøsynspunkt kan en sannsynligvis være glad for det, særlig når en kjenner til de forurensningsproblemene en har hatt ved Dala­ne ved Eigersund, som er den andre store jernmalmforekomsten i Norge. Der driver A/S Titania utvinning av ilmenittjernmalm for produksjon av titan: Ved bedriftens utskipningsanlegg i Jøssingfjorden har forurensninga vært så stor at de indre deler av fjorden idag ligger full­stendig død.