Det hvite huset ved havet

Den 19de oktober 1925 kom jeg sammen med min mann og min 2-årige sønn til Hovden i Bø. Vi kom ifra Buenos Aires, og forskjellen fra den store, flotte verdensbyen hvor vi hadde bodd nogen år og til det gamle handelsstedet helt ute i Nord-Ishavet var overveldende stor.

Vi reiste med lokalbåt fra Stokmarknes og had­de en fin tur, helt til vi kom til Nykane. Da kjente vi at båten danset i bølgene, og da vi lå utenfor Nykvåg mens ekspeditionen foregikk, var nok min sønn og jeg både gul og grønn i fjeset.

Så kom vi da til Hovden, og sammen med kasser og pakker av alle slags ble vi heist langs skipssiden ned i ekspeditionsbåten, og sterke armer rodde oss og vort medbrakte gods i land.

Ja, forskjellen mellom Buenos Aires og Hovden var i sannhet stor, men når man er ung, har man heldigvis god tilpasningsevne, og alt gikk bra. Hu­set var stort og gammelt uten innlagt vann og vask og med mange mennesker i husholdningen som skulle ha stell og trivsel.

Efterhvert blev jo også alle mangler rettet opp, og huset blev et vakkert og deilig hjem for mig og mine, og for alle som kom innom på besøk.

Ja, dette med å «komme innom» var ikke alltid den letteste sak å hanskes med for husmoren. Til handelsstedet hørte også poståpneri og stell av og tilsyn med havnen og flere fyrlykter. Det var der­for ofte at vi fikk besøk av inspektører og menn som arbeidet i disse yrker. - Min mann hadde den mening at ingen måtte komme til gårds uten å bli oppvartet på tilbørlig vis, og det skapte av og til problemer for husmoren. - Jeg husker en som­merdag vi alle så å si var opptatt på markene med høyonna. - Da kom der bud fra butikken at en av havnevesenets båter var observert med kurs for Hovden. Min mann sa at vi måtte invitere alle mann til middag, for hvis de ikke hadde vært inn­om et sted, hadde de lett for å glemme det. Min mann var meget opptatt av å få ordentlig havn i Hovden. Det var nemlig slik at der var åpent hav både mot vest og øst, så stormen og bølgene skyllet innover havneområdet og gjorde det mang en gang vanskelig for fiskeskøytene som lå til ankers der. - Altså måtte havnefolkene være en stund i Hov­den og bli vist omkring.

Men hvad hadde jeg i huset å gi dem til middag? Noen hermetiske kjøttkaker var hele min behold­ning fra forrige høsts slaktetid, og det var in­genting å by folk som kom til et stort fiskevær. - Min mann var freidig nok til å invitere dem på «verdens beste flyndre», men den var ikke i huset, men lå rolig og fredelig og solte seg på Hovdesanden.

Så var det å sende 2 mann ut og stikke flyndre mens gjestene gikk inn i stuen og ventet på maten. På kjøkkenet var potetene og smeltet smør ferdig, og bordet i stuen var dekket. Men hvor var flyn­dren? Hvor blev den av? Mange ganger var jeg in­ne hos gjestene og forsikret at snart var maten fer­dig. - Jeg antar at de måtte undre sig over at det tok så lang tid å få kokt fersk fisk og poteter. - Men endelig var mennene der, og 30 store fine flyndrer blev heldt utover kjøkkenbenken. Da gikk alt i en fei - fiskevannet kokte i to kasseroller - og det var nogen delikate flyndrestykker vi serverte vore gjester. - Da var også ventetiden glemt: alle berømmet den herlige maten og lot den vederfares all rettferdighet.

Det blev mange slike og lignende tildragelser, om ikke fullt så drastiske.

Hovden hadde den gang ca. 200 mennesker, og de utgjorde et samfunn for sig selv, da der ikke var vei til hovedbygda. For å komme i kontakt med den måtte vi alltid til sjøs - inn Malnesfjorden - og for min del blev det, iallfall den første tiden, hver gang det var gudstjeneste i kirken på Eidet (Malneskirken). Da var det en av skøytene som tok løs, og fraktet alle som vilde være med inn i Ris-pollen. Derfra rodde vi i småbåt til land på Øra og fikk mangt et kaldt fotbad når vi hoppet i land fra sten til sten. Da var det godt å komme inn på kjøkkenet til Torgersen. Der fikk vi tørket og vasket oss, og så nokså presentable ut når vi gikk inn kir­kedøren.

l det hele tatt var det et godt forhold mellom menneskene der. Vi var som en stor familie og føl­te med hverandre i sorg og i glede. - Og vi kvinner hadde vore foreninger for misjon og sanitet. Vore formenn og ledere der var Karoline Wiig og Eveline Malnes. Gode og flinke kvinner. Så laget vi istand aftenunderholdninger til inntekt for vei­arbeidet og til andre nødvendige formål.

Av min generasjon er der nu ikke mange igjen, bare Jenny Nygård og Agnes Wiik.

Man kunne tro at det måtte bli kjedelig og ens­formig for barn å vokse opp på et slikt ensomt sted. Men tvertimot, de fulgte med i alt som fore­gikk på sjø og land. Først og fremst var det jo spennende å se og høre hvad de forskjellige båtene hadde fått i garna. Det var han Andreas og han Karl, det var han Thomas og han Bertrand, det var han Ellingsen fra Grimstad og han Thodesen fra Skjelfjord og mange, mange andre. Der lå 24 båter på Hovde-hamna i vintertiden den gang jeg kom dit, men eftersom båtene blev større og kraftigere, kunne flere av dem ligge hjemme i fjorden, og nu er ikke Hovden et stort fiskevær lenger, men et an­legg for frysing av fisk.

Vi som ikke var fiskere, måtte også ut og prøve lykken «med angel og snor», men det var nu mest på det blanke sommerhavet. Vi rodde ikke så man­ge gange rundt Brakanskjæret før bøtten var full av sprellende, glinsende småsei - og vi kunde ro hjem og få oss et nattmåltid av havets deiligste grø­de. Og så var det våren, med liv av allslags sjøfugl:

Jeg vet en gutt som har så kjær

de holmer, øyer og nakne skjær

 hvor havbåra synger sin vise

 når solen skinner til sene kveld

og kaster gull over hav og fjell

og sjøfuglen livet vil prise.

Jeg ser ham ro gjennom sundet inn

mens vinden vifter om hake og kinn

og rusker ham mildt i håret.

Han skotter oppefter fuglefjell

og hilser på ærfugl, teist og tjeld

- dem har han til venner kåret.

Siden vi forlot Hovden, har jeg bodd mange ste­der, både i byer og på landet, men for mig blir i minnet mitt egentlige hjem:

Det store hvite huset ved havet.

Margit Rysst.