Det røde Gullbergslottet i Nordvesthavet

  

Karianna og gobonden

Kilde: Bø Kommune
Opphavsrett: Bø kommune
Vilkår for bruk:

Det var en gang en mann og en kone som bodde for seg selv på en flat strandstrimmel ute ved storhavet.
Oven om strandet var det et stupbratt fjell med et firkantet, svart hull midt oppe i slette bergveggen. Og fra det hullet trengte det stundom sånn jammer og gråt at det var fælt å høre på for dem som bodde det så nært og allikevel ikke kunde nå å rekke en hjelpende hånd.
Utenfor strandet lå et par gressgrodde holmer, og siden var det bare havet og himmelen.
Mannen og konen hadde en go`bonde på stueloftet sitt, for det hadde bodd folk før på den stranden. Men han var av det godløynte slaget og lett og være i hus med. Karianna, den vesle jentungen deres, bar silesup op til ham. Og når moren bakte ovnsbrød, laget Karianna en liten stomp til ham og stakk en fleskebete i midten. Men kors og krone krinte hun aldri på stompen, for da rørte han den ikke, sa mor hennes.
Go`bonden selv hadde Karianna aldri sett, men maten hun satte opp til ham, åt han, og når det ble stilt om kvelden, hørte hun ham snorke i søvne.

En sommerkveld faren og moren var rodd ut på sjøen efter storseien, og alle krøtturne var lukket inn i fjøset, satt Karianna på haugen et lite stykke fra det ene stuerøstet og stirret på båten og prøvde telle de blanke fiskene de løftet inn over båtstripen.
Best hun satt slik å stirret, fikk hun se en veldig drage, som kom brusende over havet og de små holmene like mot den stupbratte bergveggen. Der smatt den inn i det svarte hullet. Og straks ble det slik gråt og jammer at hun vettskremt sprang inn i bislagveien og ropte på go`bonden at han måtte komme å frelse henne.
Ikke før hadde hun ropt, så kom han imot henne; en eldgammel mann i grå vadmelskofte og oterskinnslue på hodet og skjeggkrins rundt haken og kjakene.
Jentungen føl like i armene på ham, og bad og bønnfalt ham om å frelse henne fra den fæle dragen, som nettop var fløyet inn i hullet oppe i berget og nu holdt på å pine nogen der inne.
”Kom og bli med meg til nabomannen min du,” sa kallen ; og dermed så tok han Karianna ved hånden og gikk med henne til haugen hun nyss hadde forlatt. Han banket med høyre langfingerknoken mot en stenhelle som lå der, og straks blev det en åpning stor nok til at de kunde komme inn i haugen.
Det var det akkurat som en stue, og en minst likeså gammel kall satt og skar fliser av et spekelår med tollekniven sin og drakk skjør til.
”Go`kveld, nabomann,” hilste go`bonden.
”Go`kveld igjen,” sa gamlingen. ”Du får lete deg framåt og smake på traktementet,” sa han og skubbet spekelåret og skjørbollen bortåt go`bonden.
De satt en stund og drakk, så spurte haugkallen hvad det var for et lite krek han var i følge med; og go`bonden sa at det var en snerten liten jente som brukte bære silesup og nybakt stomp til ham. I kveld hadde hun sett dragen fra gullbergslottet fare inn i hullet oppe i bergveggen, og var kommet springende inn og bedt ham frelse henne fra utysket.
”Å, er du den snilde vesle piken som sitter og leker deg på stuetaket mitt, så vet jeg om dig. Sett deg på forskammelen min, du, og vær ikke redd. Hit inn våger ikke dragen sig, det kan du være trygg for,” sa haugkallen.
Så fortalte gamlingen henne at lenge før den tid han blev lagt i haug, bodde det en sjøkonge på stranden. En gang han var ute på hærferd, kom dragen fra det røde gullbergslottet i Nordvesthavet og røvet sønnen hans; men slottet og alt og alle som var der hekset han inn i brattfjellet ovenom stranden, så bare ljoråpningen var synlig.
Da kongen kom tilbake fra ferden, så han ikke annet av det hans hadde vært, enn den øde stranden.
Siden flakket han vidt omkring og lette etter dronningen og sønnen sin, men fant dem aldri.
”Er det ingen som kan drepe dragen og frelse kongssønnen?” spurte Karianna og tørket tårene av øiekriken.
”Det krevdes levende menneske til det arbeidet” svarte begge gjengangerne, og snakket lavmælt sig imellom.
Men Karianna satt på forskammelen og tenkte på prinsen og gullbergslottet, til go`bonden reiste sig fra benken og sa at nu var det på tide å gå hjem til sig selv.Fra den kvelden stirret Karianna flittig mot nordvest efter det røde gullbergslottet. Og når solen seg i hav, trodde hun å skimte det bak de glødende skyer, men sikker på det var hun ikke. Men solen gikk lavere og lavere over himmelhvelvet, og en dag stirret Karianna fåfengt efter den. Solen steg ikke på, og glansen, som sa henne hvor slottet lå, var slukket.

Vinteren kom og gikk. Våren kom og gikk. Og halve sommeren var alt forbi, da Karianna oppe fra uren under berghammaren så det røde gullbergslottet. Nær havet hang det , og bak det var himmelen som en grønnblank skål, og foran det var en gar av gødende ild.
Det var tårn og tinder på slottet, og på tårnkrinsene stod prinsen og vinket til henne.
Hun vinket igjen, først med bare hånden, så med hodetørklæet for å være sikker på at han skulde se hun svarte. Men i det samme tok flammene foran slottet til å blusse og blafre, så prinsen blev skjult. Og da det bleknet var slottet borte.
Fort kløv hun ned av uren og sprang hjem og fortalte go`bonden det hun hadde sett, og han tok henne med inn i haugen til han som bodde der.
”Vil du bli med å frelse prinsen, siden det er du som han sett ham?” spurte haugkallen, og Karianna sa at det vide hun mere enn gjerne, bare nogen vilde hjelpe henne på vei. Da tok haugkallen et gammelt blankslitt ildstål og la det i nævene hennes.
”Ta vare på det, så du ikke mister det på veien,” sa han. ”Og når du kommer til slottet, skal du kaste det tvers over dragen, som ligger og sover innenfor ildgaren, og veien til prinsen er fri”.
”Men hvordan skal jeg nå frem dit slottet er?” spurte Karianna, hun tok og puttet ildstålet inn på barmen.
”Jeg skal skjøl seile deg dit,” sa haugkallen og tok på å finne frem sjøklær til sig og go`bonden.

Da de kom ut av haugen, lå det et fint skib innved land. Gamlingene ruslet i forveien ned til fjæren, mens Karianna smatt innom mor sin og sa fra at hun ble borte nogen dager, for hun skulde i vei og frelse prinsen.
Moren slo kors over jentungen sin og gav henne en stomp og en osteskalk med til veimat, og så steg Karianna ombord på skipet.
Haugkallen tok roret, og go`bonden passet seilet, og avsted bar det fortere enn vind blåste og fugl fløy.
Best de seilte slik, kom de til en åpen avgrunn. Den var brådyp og tørr for vann. På andre siden avgrunnen lå det røde gullbergslottet tindrende blankt, og prinsen stod oppe på det ene tårnet. Aldeles snehvit i ansiktet var han, og armene holdt han korslagt over brystet.
”Her er min makt ute,” sa haugkallen og slapp rorkulten.
”Men ikke min,” sa go`bonden, og han tok på å mane frem av dypet alt havet gjemte på av fisk og alle slags kryp. Både de fyselige og det ufyselige mante han frem; bare stordraugen selv formådde han ikke å rikke.
”Vi får greie oss uten den karen” sa go`bonden. Og så spurte han alle dem som var møtt frem, om nogen vilde ta på seg det ansvarsfulle hverv å frakte jenten uskadt frem til gullbergslottet.
Det får bli mig det,” mælte en diger kveite og valte sig op ved siden av skibet. Men da Karianna vilde sette sig op på ryggen dens, gled den unna.
”Jeg får nok gjemme dig bedre enn som så, når vi har stordraugen imot oss,” sa kveiten og hekset Karianna om til et lite bubberurskjell og la henne i den ene hultannen sin.
Og alt og alle av fisk og kryp og annet levende svor å varge jenta så langt deres makt og evne rakk.
I det samme dukket stordraugen op av havdypet aldeles overgrogg av tang og skjell.
”Havet skal brenne der du vil renne og svi dig til kull,” skrek han, og slo efter kveiten med en diger skibskjøl han hadde i neven.
”Ikke har du mig og ikke tar du mig, for jeg vet vei dypere enn di kan komme,” spottet kveiten og stakk til bunns fortere enn en utskutt pil.
Stordraugen efter!
Og fisk og alt havsens kryp sank de også, avgrunnen fyltes av gloende ild, og havet bevret og skalv, så kallene hadde sin store møie med å berge skibet.

Dypt nede på havsbunnen, dit dagslyset ikke nådde og sol aldri brøt frem, var en smal sprekk i et knudrete berg. Bak sprekken var en hule med vegger og tak av glinsende rav.
Kveiten kilte sig inn i sprekken, skapte Karianna om til en havfrue og bad henne bli inne i hulen, mens den selv smatt utenfor til kamp mot fienden deres.
Det varte ikke lenge før stordraugen kom settende med en hær av sjødrauger efter sig. De brukte skibsplanker og digre tarelegger til våben og var fæle å se på.
Men kveiten lå alt ferdig med sin hær. De hadde bare snaue kroppen å forlate sig på, men nogen freste og nogen hugg med tenner og klorte med klør. Somme sprutet giftig eiter og somme pisket med sporden.
Midt i bløteste gjørmen lå blekksprutmoren og hektet draug for draug med de lange seige armene sine, mens hval og hvalross, og kobbe og havhest, og alle som var skapt slik at de måtte puste i luft, bøkset til og fra og brukte stormakten hvor det mest trengtes.
Tre dager og tre netter vare slaget, men da flyktet stordraugen og de av herket hans som ennu åtte krefter til å komme sig unda.
Kveita hadde fått sporden kløvd under kampen. Den opløste hæren sin og satte blekksprutmoren til å holde vakt ved inngangen til hulen.
Nu fikk Karianna det travelt med å rense kveitesåret for treflis og spikerrust. Hun smurte tangsalve slik mor hennes brukte når nogen hadde skadd sig, og bandt fille om såret. Likevel gikk det mange dager før kveiten blev såpass frisk at den kunde varle tversover hulen. Og det var umulig for den å legge på langfart til det røde gullbergslottet i Nordvesthavet.
Men Karianna bar prinsen i tankene, og hjertet hennes sved av lengsel efter å frelse ham.
Så var det en dag de tenkte på dyp fred og ingen fare, at det tok til å dryppe ild ned fra taket i hulen. Kveiten valt sig med kvitsiden op, nappet Karianna og skapte henne om til et bubbellurskjell og gjemte henne i tannen og rakk akkurat å frelse sig inn i en av de trange gangene som strålte ut fra storhulen, før vannet i hulen boblet i kok.
Den stimet i vei så det fosset om den. Men hvor den kom, møttes den av gloende varme. Og oppe fra taket hørte den stordraugen glise og le av pinen den sendte på fienden sin.
Kveiten pilte til bunns og dunket snuten mot sandet.
”Hjelp mig du som under mig bor!” skrek den; og strakt åpnet det sig vei, og sjøormen stakk hodet frem av åpningen bad værsgod komme innenfor.

Under havsbunden var det marker og skog og himmel og dagslys akkurat som oppe på jorden. Midt ute i en sjø stod et slott av marmor, og rundt det var en skag som skinte som kobber. Der bodde ormekongen. Han bad kveiten være velkommen til riket hans og fulgte den til høisætet.
”Og syn mig så henne du gjemmer i tannen din, at også jeg kan få skue levende menneske hos mig,” sa han.
Straks hekset kveiten Karianna frem som hun gikk og stod hjemme i stuen hos foreldrene sine. Og ormekongen glante på henne, mens platene i panseret hans strålte som de klareste edelstener, og værhårene rundt snuten vibreret.
Men Karianna hilste det peneste hun hadde lært; aldri hadde hun sett noget så fint og gromt som ormekongen, og prinsen gled henne ut av tanken.
Ormekongen spurte om hun vilde bli der og være dronningen hans, så skulde hun få alt hun pekte på.
Men da sanset Karianna hvad ærend hun fór i, og sa som sant var at hun måtte til det røde gullbergslottet i nordvesthavet og frelse prinsen. Og hun kjente efter om hun hadde ildstålet.
”Ja må du det, så må du det, og jeg skal ikke hildre dig”, da ormekongen. Og dermed så klædde han Karianna i en kjole fagrere enn himmelens klareste blåner og oversådd med stjerner, hun fikk sko av gullfiskskinn, og i håret hennes flettet han lange perlesnorer.
”Og kommer du nogengang i nød, så rop på mig,” sa han.

Så la de ivei. Karianna satt på ryggen til kveiten, og ormekongen gled jevnsides med dem. De svømte gjennom sølvskog; der var fugl, men de sang ikke. De svømte gjennom gullskog, der var blomster, men de duftet ikke. De svømte under Nordvesthavet, og da de dukket op, var de ved det røde gullbergslottet.
Det var just middagshvilen da de kom dit, og dragen lå i trygg søvn innenfor ildgaren.
”Ta nu frem ildstålet ditt og gå tvers gjennom varmen og kast det over dragen,” sa kveiten.
Karianna la i vei. Men aldri hadde hun sett noget så vakkert og så fryktelig. Og hadde ikke prinsen ventet at hun skulle komme å frelse ham, hadde hun snudd om og fått kveiten til å føre sig hjem til stranden og foreldrene. Men nu måtte hun ikke gi sig! Bent inn i varmen gikk hun, men flammene bøide sig unda henne, og ikke en tråd på hennes kropp og ikke såpass som et lite hårstrå blev svidd.
Da hun kom til dragen, tok hun ildstålet frem av kjolebarmen ag hev det med all sin makt over ham. Han sprakk i tusen beter og føk til værs som et veldig gloregn, og veien til slottet lå åpen for henne.
Karianna steg op trappene. Foran henne lå sal innefor sal, og alle skinte av gull. I den aller innerste satt prinsen stiv og hvit, og svarte ikke da hun bad Guds fred i huset og nevnte hvem hun var.
”Å trøste å bære mig, er jeg kommet for sent til å frelse deg!” skrek hun og hev seg nesegrus i fanget hans og gråt.
Men så mintes hun det ormekongen hadde lovet, og ropte så det ljomet gjennom alle salene.
”Orm, orm, kom og hjelp!”
Straks var han der. Han gav henne et bittelite blodrødt blad og sa hun skulde legge det under tungen til prinsen, så blev han levende. Men selv gled han ut av slottet og drog tilbake til riket sitt, like alene som før.

Prinsen blev sjeleglad da han fikk rede på alt det Karianna hadde gjort for ham. Sammen vandret de omkring på slottet, og han synte henne all herligheten som var der inne, og spurte om hun vilde bli dronningen hans.
Og det vilde hun gjerne. Men først måtte hun svippe hjem om foreldrene og si fra at hun var i live og hadde det godt.
På slottstrappen møtte de haugkallen og go`bonden. De kom stampende mot dem i fullt sjøhyre og spurte om nogen trengte skyss, for nå lå skuten seilferdig. Og Karianna og prinsen blev med, for det var blitt farbart over avgrunnen.
Men da de nærmet sig stranden, kunde Karianna ikke kjenne fødestedet sitt igjen. Slottet til prinsen stod der stuen hadde stått, og det vrimlet av folk og kjøredoninger. Og hadde hun ikke fått øie på faren og moren sin nede ved båtstøen, hadde hun trodd hun var kommet til et feil sted.

De turte bryllup både lenge og vel. Men da brursteken var spist og ølet drukket og gjestene kjente sig mette og utørste, bad haugkallen farvel og takk for sig. Og go`bonden blev med ham inn i haugen, siden det var blitt slik ståk og uro i huset.

Og snipp snapp snute, her er eventyret ute.