En fiskar blar i minneboka

av Håkon Fagerhaug

Blant de mange som var til stede da Strumsjøen fiskarlag holdt sitt 50-årsjubileum vinteren 1986 var det to fiskere som hadde vært med fra starten i 1936, nemlig Herman Andersen, Straume og Ame Martinussen, Forøya.

Jeg har fått Arne til å fortelle fra sitt liv som fiskar, han har rodd 51 vinterfiske i alt. Han er født 2.2. 1901 og gikk på folkeskolen vinteren 1916 sammen med bl.a. Kaurin Kristensen, Halvdan og Signe Klausen og Hen-ny Robertsen, alle Fjærvoll, Aksel Både, Gimstad, Hjørdis Sivertsen, Lyng-haugen og Rolf Haug, Rise.

Sitt første vinterfiske rodde Arne Martinussen med Straumsjøen, på m/k BRØDRENE i 1917. Mannska­pet ellers var Marelius Gåsland (eier) med sine tre sønner Julius, Einar og John, Karolius Klausen Strau­me, og Joakim Martinussen (far til Arne).

Motoren var en 14 hk 4-takts Alfa. Julius var i rorhuset og Marelius stod for settinga.

Det var vanlig at man sånn først i mars gikk til Lo­foten etter endt fiske her for yttersida, sier Arne. Vin­teren før hadde de vært i Røst, og det hadde gått bra, så vi tok en tur dit, men blei verforliggende i Reine. Da vi så kom oss av gårde, blei det stopp i Værøya, og der blei vi værende. Det blei en god sesong. Min far og jeg blei i det laget i 10 år, til Ingvald Andersen på Øyjorda kosta m/k SKJÆRGÅRD i 1926. Der fikk jeg og John Pedersen på Vea være med, med 1/4 part hver.

1927 var første året på ny båt, og mannskapet var følgende: Ingvald Andersen (skipper), John Peder­sen (motormann i alle år), Arne Martinussen, Niko­lai Klaussen Fjærvoll, Einar Gåsland, Birger Pettersen Børge, og Joakim Martinussen. - Første året blei det et vanlig fiske her heime. Etterpå bar det til Kjeøya i Lødingen, og der var det et godt fiske, 1000 fisk på nattstått bruk var gjengs. Gjennomsnittsprisen blei omkring 23 øre stykket, og vi fiska vel 18-19.000 stk. (80-90 tonn).

Her for Straumsjøen var vi tre båter som drifta i lag i Sørsettan og på Skanken: Det var vi på SKJÆRGÅRD, Marelius på BRØDRENE og Anfinus Fagerhaug på VESTHAVET. Vi hadde lagsetting, og vi drifta med tre lenker på båt.

I året 1936 blei det prøvd med garn i Ytteregga, og det viste seg at det var en god fiskeplass. - Ett av årene deretter var vi tre båter som var ute for å drage på land dagen før lillejulaften. Det var Sigurd Hansen med HØYKEN, Peder Grindvik med VIVI og så vi på SKJÆRGÅRD. Han var «noka rafsen med veret», men vi fikk nå bruket åt og kom oss til å gå på land. - Det var kov og ingen radar å ty til på den tid, så første kjenning vi fikk av land var et skjær med en varde på: Etter å ha «sanksjonert» fram og tilbake, fant vi ut at det måtte være Hovden, som det også var. Vi gikk da opp dit, og ringte til Straumsjø­en og fortalte at vi var der.

Så blei han noe bedre med været, og vi kasta laus for å prøve å komme oss til Straumsjøen. Men nå var det kveld, og etter ei tid fant vi det ikke forsvar­lig å fortsette, for han såg virkelig ut for noka av kvert. Det blei da til at vi gikk til Gjendskaret isteden, og idet vi hadde fått trossene fast, då rauk han. - Andre dagen hadde vinden løyet. Sjøen var grov, men ikke verre enn at vi kom oss til Straumsjøen i god behold. Men vi måtte passe løye for å komme inn i Nittingsleia.

Et år låg vi på Hopsteigen: Fisk var det nok av, og vi var drype lasta. Så sa han Ingvald: «Vi ska ikkje drag' meir». Vi hadde vel da 10 à 12 garn igjen men da kom HAVLEIK sigende nedover. Vi fikk for­bindelse med dem og ropte at hvis de ville drage de få garna som var igjen, så skulle de få fisken. De fikk enden og tok til å drage og nekke fisken, og vi drog garna ombord og greide dem. Det var jo ei grei ord­ning, for vi fikk full lenke utover natta. - Vi fikk sei­nere høre at det var 800 fisk på den stubben som var igjen.

Så var det et annet år - det var også på Hopsteigen - at vi hadde dri' oss heilt lasta. Så blei vi fest i noe, og hva det enn var, så ville det ikke løsne. Best med at vi totta, så sprang lenka av. «Det va bra», sa han Ingvald, satte full fert på og gikk i land! Hos kjøper i «Marinen» heiv vi på land all fisken vi hadde på dekket, satte to mann til å sløye og gikk ut igjen. Det var nå begynt å mørkne, men vi fant ilen og fikk alt med oss. Så satte vi bruket og kom oss på land, men klokka var atskillig da vi kunne gå i lugaren den natta.

I 1928, midt i juni, tok vi en tur til Bjørnøya etter kveita. Vi var tre båter i lag, det var m/k HORNFJELL med skipper Martin Steffensen, m/k ALKEN med skipper Bj. Eriksen, og vi. Vi hadde først vært på Melbu og kjøpt liner som hadde vært brukt på Is­land. Det var 18 kilos snøre, noe tjæra og noe brunbarka. Anglene var rørt på, og det var halvanna famn mellom dem. Agnet var hovedsaklig torsk, som blei skåret. Men det heile blei en regelrett bomtur. Vi fikk ei kveite på 28 kg -.

Ett år var det smått med fisk på innersida i Lofo­ten, men Reine-båtene kom drype lasta fra yttersida. Bror til Ingvald (Karl Andersen som hadde NORD­LYS) og vi fant på at vi skulle utover og se på forhol­dene. Vi måtte først i butikken for å få tak i meir tau, og i fjæra for å finne fleire ilsteiner. Vi kom i lag med to båter som var kjent med forholdene, og vi satte to lenker sammen med dem. Deretter blei det å gå opp til Ramberg. Andre dagen blei det dårlig ver, så vi fikk bare dra ei lenke, men vi fikk 1400 stk. på den. Så blei det meir uver, og da vi så kom oss ut, var fisket gjort.

Men vi har vært på yttersida mange ganger sia: Ett år hadde vi drie for Sund, og så fant vi på å gå til Ramberg og sette der. Det var jo mudra gjennom Sundstraumen, så man trengte ikke lang tid. - Da kom en av mannskapet og fortalte at han ikke kunne finne en av de andre, så vi begynte å tru at vedkommende måtte ha felt over bord. Vi var nå kommet der hvor straumen var på det smaleste, og han rann så hardt at der kunne vi ikke vende. Men ei stund seinere fikk vi båten snudd: Akkurat da dukka mannen opp og spurte hva som stod på? Det viste seg at han hadde oppdaga en lekkasje bak i hekket og hadde krøpet dit for å undersøke. Og letta var vi

SKJÆRGÅRD blei kondemnert i 1964 og blei søkkt i Klefterskaret med Straumsjøen.

Der har vært stor utvikling i fiskeriene både med hensyn til båter og redskaper, og Arne forteller vide­re at den første tida han rodde og lenge etter det had­de hver mann sitt eget garnbruk, det være seg både torskegarn og sildgarn. Da han begynte å ro, var et torskegarnbruk ikke meir enn ca. 25 garn, men dette tallet auka etter hvert. I 1930-åra var det vanlig at hver mann hadde 4 garn i sildgarn-lenka. Til søkke på tor­skegarn bruktes stein som man henta i fjæra, så når garna skulle bøtes, var det til vanlig ett stort hol ved hvert steinband. Men dette retta på seg da Daniel Ol­sen på Straume tok til å støype garnstein av betong. Ellers kjøpte man rød garnstein som var tilverka av Ganns potteri, Stavanger. Til fløyt på hvert garn bruk­tes innbotten glaskavl.

Tett før 2.verdenskrig kom de første seisnurpenø­tene til Bø: Før den tid var det brukt søkkenot, som man kunne sammenlikne med et stort lommetørkle som blei strekt ut mellom fire småbåter. De første seisnurpenøtene blei brukt som landnot, uten snurpeline. Båtene låg og gjette der seien var oppe nær land, så ringa de rundt han og drog mot land. Det virkelige seihavet, det var på Finnmark-kysten. Om­kring 1950 var det mange snurpenøter i Bø, og da fikk man lov til å bruke not i Lofoten etter torsken i noen år.

De første torskegarna som var i bruk, var av hamp og bomull. Så kom kunstfiber på markedet, og det blei nylon både i tråd og teiner. Men i dag er garn omtrent gått av bruk, både etter torsk og sild, for snur­revaden har overtatt når det gjelder torsken, og etter silda brukes snurpenot og håv.

Juksa er vel det eldste redskap som er i bruk i dag. Så seint som i 1935 var det enda bare en angel på juksa, og den var nokså stor, sammenlikna med de angler som brukes i dag.

Så var det to ting som skjedde omtrent samtidig. Man begynte å bruke mange angler, vanligvis 8 stk., og man tok til å bruke hjul til å veive inn med, det var jo et stort framsteg. Videre blei juksafisket mo­torisert ved at juksamaskinen blei oppfunnet av en Sortlands-mann. Maskinen drives ved hjelp av strøm fra båtens ly­sanlegg.

Størrelsen på båtene var den første tida mellom 35 og 40 fot, og de første båtene var klinka. Det vil si at kanten av det øverste bordet låg ut over det som kom under. Så gikk man over til klaverte båter, og da blei sidene 2 tommer tjukke, og plankene låg kant

i kant med drev imellom. Det blei atskillig sterkere.

Lenge drog man garnlenka med handmakt. Det låg en planke tvers over båten, og på den satt mannskapet og trekte for hand. På rekka var det satt fast et kraf­tig stykke material, beten, som garna blei surra rundt når tungalda kom. Så kom garnspellet i bruk, og det var en stor lette. Nå kunne man nekke av fisken og greie lenka samtidig som man drog. Men det hendte man fikk feil med spellet: som regel var det bremsa som gikk i stykker. Da var det å fare til Johan Klaussen på Fjærvoll, som var en flink smed, og få retta på den feilen.

I tida mellom 1930 og 1940 kom det radio og elekt­risk lys om bord, og det var fine greier. Man kunne få vermelding, og det var slutt med fylling av olje på lampene og tenning med fyrstikker i dårlig ver. Så kom det radiosender i bruk omkring 1950, og samti­dig ekkoloddet, to veldig viktige apparater.

Også de hygieniske forhold har i denne tida foran­dra seg storlig. I gamle dager var det et vaskefat og «ho siri» som utgjorde hygienen. I dag er det l eller 2      servanter med varmt og kaldt vatn ombord, dusj og vannklosett. Der er også høve til å bruke elekt­risk barbermaskin.

I den siste tida har størrelsen på båtene gått opp til 60-70 fot, og de har nå dieselmotor på 300-400 hk. Vinsj og spell er hydrauliske, og i rorhuset er det fullt av alle tenkelige apparater, med asdic som det siste nye.

Båtstørrelsen på ca. 40 fot som var gjengs den første tida er falt bort. I stedet er det kommet en ganske stor flåte av plastbåter til Bø, i størrelse fra 16 fot og oppover til 40. De minste brukes bare til sommerfi­ske og har påhengsmotor, mens de største er i bruk heile året og er godt utstyrt. Både båter og redskaper har altså gjennomgått ei kolossal utvikling på de om­talte sytti år.