Eventyret om Møysalen (bokmål)

En gang  for lenge, lenge siden bodde det et troll og ei trollkjerring i Norddalen, like ovenfor det andre Blokkenvatnet. De hadde to veldig vakre døtre, og disse jentene var så glade i å ri på en stor hest som trollet eide. Men denne gampen var ikke å lite på, for han lydde mer etter mannfolkmål enn kvinnfolkmål.

Disse to vene møyene hadde mange friere. Når de red over fjellet til Grønvatnet for å bade, så sto sønnen til Vågakaillen og ropte og lokket på hesten deres, for han ville ha ei av jentene til ektemake. Men den ene møya skulle giftes bort til sønnen til  Stetindkongen i Tysfjorden, for han hadde så mye spekesild. Og den andre skulle giftes bort til Kvæfjordtroillet sin sønn, for han hadde så mye fin mandelpotet.

For å sikre seg mot at døtrene ikke skulle bli røvet bort av uønskede trollfriere når de var ute på sine rideturer, bestemte trollfaren seg for å ordne døtrene en skikkelig ridesadel, og den skulle han lage av det høyeste fjellet på Hinnøya.  Han tok hammer og meisel  med seg, og så meisla han ut av fjellet en stor sal, som skulle gi  plass til begge møyene. Han arbeidde trutt og stadig, og  heiv store steinblokker langt av sted. Noen landet i Blokken, og noen ute i Sortlandssundet. Det er de holmene vi i dag kaller for Feskholman. Og døtrene sto mer og mer utålmodige ved siden av han og så på.

Troll tåler ikke at sola skinner på dem, for da bli de til stein. Derfor måtte trollefar og møyene gjemme seg i fjellet når sola sto opp. Men en gang da sadelen nesten var ferdig, og møyene sto og beundret det flotte arbeidet trollefaren deres hadde gjort, glemte de å gjemme seg for sola. Derfor står møyene i dag som to  store steinstøtte og beundra sadelen som faren deres hugget ut i fjellet.

Trollfaren og trollkona blei veldig lei seg da døtrene blei til stein, og gråt mange store tårer. Disse tårene ligger der den dag i dag som fjellvann innover dalen. Og sadelen som trollefar laget til møyene, er det fjellet vi i kaller Møysalen.