Finker

De korte, kraftige nebbene til finkene forteller at de hovedsakelig er frøspisere, selv om de fleste tar en del insekter om sommeren. Hunnene har generelt en mye mer diskret fjærdrakt enn de ofte fargerike hannene.

I Vesterålen hekker bokfinken fåtallig i all slags skog. Atskillig vanligere er "ryten", som har fått klengenavnet på grunn av dens særegne, langtrukne og ensformige låt; bjørkefinken hekker tallrikt i de fleste skogstyper. Med sitt oransje bryst, svarte hode og rygg og lyse underside er den vanskelig å feilidentifisere. Begge finkeartene lever mye av insekter i hekketiden, og de er trekkfugler.

En av de vanligste artene på fuglebrettene rundt om i distriktet er grønnfinken. Denne tilnærmet grønne fuglen med den lysende gule vingestripen er blitt atskillig vanligere de siste årene. Låten kan minne om bjørkefink. Den hekker gjerne i åpen skog, helst nær dyrket mark og plantefelt.

Bergirisken er en vanlig fugl i Vesterålen, hvor den hekker tallrikt i vegetasjonsfattig, bratt og berglendt terreng. Hekkestatusen på gråsisiken er usikker, men det er ingen tvil om at i enkelte gode frøår forekommer den tallrikt og i store, kvitrende flokker, også vinterstid. Det er en liten, spraglet, lyst gråbrun fugl med rød isse og, i varierende grad, rødt bryst. Selv for fagfolk er den vanskelig  å skille fra den mer sjeldne polarsisiken, som gjennomgående er noe lysere.

Julefuglen framfor noen må være dompapen. Den hekker fåtallig i distriktet. Flere overvintrer, og det er umulig å ta feil av hannen med sitt røde bryst, blågrå ryggside og svarte isse; hunnene er gråbrun under.