Fisker, snekker, småbruker og torvstikker, men først og sist KVINNE

av Søren Sandjord

En artikkel i «Alle Kvinners jul» i 1939. Overskrifta gir grunn til ettertanke, både når det gjeld kvinnearbeid, kvinneroller og kvinnesyn.

I Nordland er en ung kvinne, som visstnok er den eneste i Norges land som er med­lem av fiskerimanntallet. Hun heter Audun Sandjord og bor sammen med sin mor og søster på en liten plass som de eier - i Bø i Vesterålen.

Da far hennes døde i 1925, var Aud bare 17 år. Det var ikke så greit. Det lille bruket skulle drives, der skulde gjøres våronn, der skulde torves brensel, og slåtta skulde gjøres. Alt i tur og orden.

Aud var bare 17 år, men hun tenkte og handlet som en voksen. Hun visste at arbei­det måtte gjøres, og hun fikk en nabogutt med sig i torvdammen. Selv stakk hun lompen, og han kastet den opp på damkanten. I fellesskap trillet de den utover på tørkemoa. Hun fikk låne hesten av velvillig nabo og kjøre gjødsla ut. Spredde den på potetlandet og spadde om. Her hjalp søstrene henne. Så grov de ned potetene, og siden hyppet de da potetene kom opp, og da høs­ten kom, tok de potetene opp.

Da slåtta kom, kjøpte hun sig en liten storljå, la den i en orve og slo som en kar. Hun er også litt av en snekker. Et år der holdtes et sløidkurs i bygda, spurte hun læreren om det var tillat for en pike å gå på det kurset. Han svarte ja, og sa at hun skulde bare komme. Og Aud møtte opp. Hun arbeidet mange nyttige ting. Hun var flittig og rask, så læreren mange ganger viste guttene at de trengte rappe sig, om ikke jenta skulde rå med dem. Men hun vilde ikke vært den hun er, om hun ikke også hadde gått i fiskerbåten og dradd ut på storhavet. Hun passer laksenota og ror efter seien. Hun fortalte mig ikke uten stolthet, at en sommernatt i fjor var hun og søsteren rodd efter seien, og da drog hun over 100 sei på en natt. Det var ikke mange mann som drog mere.

Men det er ikke bare sommernettene hun har vært ute. Som den uforferdede jen­ta hun er, fant hun også mening i å dra ut på drev efter silda en høst i åpen båt. Hun og en nabogutt drog i vei. Og Vesterålsfjorden er sannelig ikke til å spøke med en mørk høstnatt. Det kunde lett ha gått galt den natta, for det blev ikke en så liten storm, men heldigvis kom de velberget til lands.

Hun er allikevel kvinne framfor alt. Hun er avholdskvinne, og røker ikke sigaretter. Hun er naturlig og enkel i sin optreden. Og når jeg så på hendene hennes, så var de ikke silkebløte og myke. Nei, de hadde tatt form av arbeidet hun gjorde, de var ru og hårde. De var arbeidsnever. Hun prøvde ikke å gjemme dem bort. Og jeg synes de var vidunderlig vakre. De gav vit­nesbyrd om at det var en kvinne som arbei­det, som eide dem. En arbeidets kvinne.

Han kjente også til det, tillitsmannen for fiskeritrygda. Han sa til henne, at jovisst skal du få være med i trygda. Der er mange mannfolk der som aldeles ikke driver sjøen på langt så meget som du.

Jeg sa hun var enkel og liketil. Ja, hun har ikke store ønsker i livet. Jeg spurte hen­ne hvad hun helst vilde ha ønsket sig i denne stund, som det heter så romantisk. Og hun sa så naturlig som hun kunde det: - Å, jeg skulde ønske jeg hadde en ny to-rums båt til laksenota. Han blir så gammel nå, færingen.

Ikke noe stort og uoverkommelig ønske. Ikke luksus, men bare nødvendig for hennes drift på sjøen.