Gammelnorsk sau

Denne sauerasen er en primitiv og svært gammel type. Den blir også kalt utegangersau, steinaldersau og villsau. Den er rester etter den nordiske landrasen, overlevd i kystlandskapet på Vestlandet. Sauen er relativ liten av vekst, lettbeint og hurtig sammenlignet med annen sau. En større andel har horn. Den kan gå ute hele året, men samles inn vår og høst for merking, uttak av slaktedyr og snyltebehandling.Denne driftsformen er svært gammel og representerer et alternativ til vanlig sauehold.

Av ca. 1 million vinterfora sauer i Norge, regner man med at det idag finnes ca. 20 000 individer av gammelnorsk sau.

Ulla varierer fra nærmest hvit via gråe og brune nyanser til nær sort. Ulla består av botnull  og med fine, korte fibrer og dekkhår med lange, grove fibrer. Om ulla får vokse fritt, faller den av tidlig i juli eller når været blir varmere. En del sauer har problemer med å få av seg all ulla, og må hjelpes ved å rive den av eller i noen tilfelle klippes. Slik ull gir spesielt lange ullfibrer. Det er gjennomført et omfattende arbeid for å finne fram til gamle produksjonsmåter for ulltekstiler og teknikker for ullbehandling. I produksjon av seil til vikingsskip hadde de ulike ulltypene hver sin vikitige funksjon. Bare dekkhårene var sterke nok til å brukes til renning, mens botnulla armerte stoffet og bandt det sammen. Smøring med talg gjorde seilet tett. Det at sauene går ute hele året, gjør at ulla har større fettinnhold.

Sauene av denne rasen har et sterkt flokkinnstinkt og er sky. Ganmmelnorsk sau har en unik fluktadferd sammenlignet med annen sau. Når den flykter for rovdyr, vil den spre seg i viftefrom. De sterkeste dyra vil dominere flukten og trekke rovdyra til seg, slik at de svakeste rekker å gjemme seg. Siden denne sauen er svært hurtig blir det nesten aldri registrert tap av sau som følge av rovdyr. Sauene vil også legge på svøm for å unngå å bli fanget. Det blir dermed også vanskelig å bruke gjeterhund på disse sauene.