Gløggsynt, hag og hendt, del 2.

Her fortsetter artikkelen om treskjærer og fotograf Ole J. Søberg. Første del stod i Bøfjerding -84. Det meste av stoffet var da allerede samlet, men plassmangel og håp om tilleggsopplysningar gjorde at vi delte artikkelen. Imidlertid er ikke annet nytt kommet til enn at vi har fått vite at en båtmodell som ble nevnt å tilhøre Rysst i Hovden, har fulgt familien gjennom alle år og nå befinner seg i Moss.

I «Nordlands Nyt» 5. november 1929 skriver signaturen I.R. bl.a. om Ole J. Søberg: «Hans utskjæringer har vakt berettiget opsikt og beundring, men ikke nok. Hans arbeide burde
vært lønnet og påskjønnet ganske anderledes. For make til treskjæreferdighet skal man lete
lenge efter. Det er båter og fiskere på fiske - i stille vær, i storm og sjø. Under seiling og line
draging. Alt så livaktig og nøiaktig som du ser det for dig, intet mangler     Han er nu en gam­mel og sykelig mann. I vinter lå han til sengs flere måneder, men i denne tid lå han og ar­beidet Tordenskjolds galei. Et sjeldent vakkert arbeide. Soldater og officerer var ennu ikke satt
op. Men jeg våger det blir en sjelden kunstfer­dig galei - når den blir ferdig...

Hans kunst og virke må ikke dø, det har vi nordlendinger ikke råd til. Vi har ikke mange av det slaget ... Hjelp og støtt ham og la hans kunst få utfolde sig ved den påskjønnelse og verdi den fortjener!»

Vi kan neppe si at dette var en oppfordring som ble fulgt. Betegnende for hvor lite Søberg er blitt lagt merke til i sin egen landsdel, bort­sett fra Bø, er vandreutstillingen «De beste fo­tografer i landsdelen» som Nordland Fylkesmu­seum sendte ut i 1982: Mens de øvrige fotogra­fer fikk forholdsvis mange bilder med, var Sø­berg kun representert med ett foto, som bar tit­telen 'Den ukjente soldat'. Dette var alt hans eget fylke kunne framvise av Søbergs hundrer av gode foto!

Bøfjerdingene fikk likevel anledning til å verdsette sin gamle fotograf ved nevnte vandreutstilling under Kulturveka i Bø 1982, selv om Søberg fra fylkesmuseets side var stemoderlig behandlet. Over 200 av hans foto av kjente og ukjente personer var nemlig innsamlet lokalt, og ble stilt ut først i Bøhallen, deretter i Hov­den, Lokkøya og på Straume, der pensjoniste­ne markerte sin dag under Kulturveka. Mange fant ved denne separatutstillingen igjen både aner, venner og bekjente, og mange ukjente fo­to ble behørig navnet, ja det var vel ingen av fo­tografene i vandreutstillingen som fikk så stor oppmerksomhet som Ole J. Søberg. Bildene fra separatutstillingen er nå reprodusert og finnes i Bø Bygdemuseums fotosamling.

Tidligere - før og lenge etter 1900 - var det en fest å gå til fotograf. Det hendte ikke så sjelden at hele familien fjonga seg, tok helgeklærne på og feiret dagen med en tur til fotografen. Et fotoapparat var ikke allemannseie på samme må­te som i dag. Det ble det ikke før rundt 2. ver­denskrig, og selv da var det bare de mest inte­resserte og økonomisk velsituerte som kunne koste på seg slik luksus. Det å gå til fotograf var faktisk en opplevelse, noe å samtale om i lang tid etterpå.

Og så var det å sende bilder til venner og kjæ­re i inn- og utland. Ikke få foto havnet hos emigrantene i USA, og verden ble mindre og mind­re etter hvert som fotoet ble mer og mer vanlig. Utvandrede merket atter nærhet og forsterket familiefølelse når de fikk foto fra gamlelandet.

Når de unge skulle på dans eller andre festlig­heter, stoppet de ofte hos Søberg, gikk inn og lot seg fotografere. Et foto kunne være nyttig til så mangt: Kan hende var det ekstra gildt å gi et foto til den en hadde følge med, slik at vedkom­mende ikke glemte hvorledes en så ut i tilfelle hun skulle ut og tjene, eller han skulle ut av bygda på fiske eller annet arbeide. Det kunne vel også hende at foto av ham eller henne ble hentet fram etter en liten uoverensstemmelse eller atskillelse, hvoretter partene atter hoppet i armene på hinannen.

Jovisst var foto både spennende og nyttig, og fotografen var en populær person som gjerne ble tilkalt for å forevige større begivenheter, f.eks. bryllup. Fotografen så på sin side ut til å more seg sammen med folket, selv om han til ti­der kanskje irriterte seg over endel merkelige positurer.

Etter de mange foto fra de fleste hjem i bygda å dømme må Søberg ha portrettert det meste av Bøs befolkning i samtiden - sittende, stående eller liggende. Han fotograferer brylluper og brudepar, konfirmasjoner og begravelser, dåpsbarn og barn som rir på trehest, eventuelt stående eller sittende på en eller annen stol eller benk - såvel som ungdom, middelaldrende og eldre mennesker.

Søberg fotograferer interiør og landskap, gårder og grender, havner og de mest uensartede miljøer for øvrig, og legger vekt på å få med det som særpreger Bø. Han går gjerne i båt for å finne en eller annen holme han kan sette opp sitt fotoapparat på, slik at han får bildene fra sjøsiden. Men det ser ut til at han like gjerne kliver til fjells for å få de bilder han ønsker; og vi får en god dokumentasjon av hvordan bygda og forholdene var.

Som fotograf var Søberg ikke bare en god håndverker og kunstner som mestret sitt yrke fullt ut. Han var også en original, og han var gjerne med på en spøk. Etter fotoene å dømme ser det ut til at han oppfyller alles krav og øns­ker, og han har ingen ting imot å flytte atelieret ut slik at f.eks. «Sofus» kan få fotografert sin nye sykkel behørig, med mark og gress under dekkene, dog selvsagt med en bakgrunn som det står faglig respekt av, nemlig fotografens egen ateliervegg med søyle og det hele. - Så var det da også stas med ny sykkel av siste modell, og kan hende slet «Sofus» mer for denne enn mange i dag sliter for egen bil.

Fantes det bare foto av en persons ansikt, og det så trengtes en kropp å sette hodet på, lånte
han like gjerne en bol. Ja, noen påstår at han brukte sin egen, slik som på fotoet av presten Bydal som henger i 'Ungbirken's lokale på Lokkøya. Bydal var æresmedlem av ungdomslaget og det trengtes portrett i helfigur, men presten var reist ut av bygda og hadde bare etterlatt seg et avfotografert hode. «Bedre hodeløs enn råd­løs», tenkte vel Søberg med seg selv, og gav By­dal en kropp han kunne være bekjent av. Så var ingen av partene hodeløse, kroppsløse eller rådløse mer.

Hadde en familie vært så uheldig at et kom­plett familiefoto ikke kunne skaffes fordi ett av medlemmene var gått bort, 'plantet' Søberg den manglende person inn i gruppen. «Det skulle bare mangle at ikke hele familien skulle være samlet». - Men dette gjorde Søberg med respekt både for de avfotograferte og seg selv, og det måtte således ikke være for stor aldersforskjell på de bildene som ble benyttet på den­ne måten.

Tenker vi på det fototekniske utstyr Søberg disponerte og sammenlikner med hvilket utstyr som finnes i dag, blir det lett å forstå at det er nedlagt et stort arbeide i hans bilder. Men hva slags kamera og film Søberg brukte er det vans­kelig å si bestemt. Det er sannsynlig at han spente over et vidt spekter, ettersom han levde i fotograferingens eksperimentelle fase da det stadig ble gjort forbedringer, både av negativer og annet utstyr. - I følge Bø Bygdebok var Søberg født i 1863 - selv sier han 1864 i et brev - og dersom vi går ut fra at han begynte å fotogra­fere 20-25 år gammel, må han ha vært virksom som fotograf allerede tidlig i 1880-årene. Men visse eldre foto kan tyde på at han må ha fått sitt første kamera før han kom i fotograflære. Gressmark kan også være en pekepinn om at vi står overfor et tidlig Søberg-foto, ettersom fotografene lenge måtte ta sine bilder ute for å få lys nok. Dette gjaldt også portrettfotografering, så lenge fotografen ikke hadde kommet seg i or­den med atelier og kunstig lys; husk dessuten at det å være fotograf oftest ikke var særlig inn­bringende økonomisk. Men atelier-teppet syn­tes å måtte være med for enhver pris, og fram­gangsmåten var stort sett den samme: De hengte et klede på en vegg, f.eks. laken eller seilduk, og stilte så motivet opp foran denne bakgrunn. Ofte dekket ikke bakgrunnsteppet alt som skul­le fotograferes, men det ser ut til å ha spilt mindre rolle. Dette gjelder også for en del av Søbergs gruppebilder som ikke er tatt i hans atelier. Men etter hva en kan se, var Søberg likevel langt mer nøye på dette enn mange an­dre fotografer.

Søberg si eiga rettleiing fortel: Ei lang fjellrekke med skarpe tindar. Ytst ute mot havet dei kjente Åsandfjella fjella på den andre sida grensar til Eidsfjorden, som er kjend sildefjord.

Åttring seglar ut for å sette garn. ~ Åttring dreg garn. - Treromsbåt og firroring fer på land etter å ha drege lina Dei kappror. - Skjå til å tørke fisk i. - Koking av tran. Torv og ved under gryta. - Skjå til å ha fiskereiskap i. - Fembøring med kaia etter fiske i ytteregga: augur, hyse, brosme, kveite, longe og skate -Fisken blir gjord til, skylla og tørka. - Fiskarane egner på kaia og får kaffi før dei fer ut og setter lina. - Huset til handelsmannen. Nedpå stranda står ein mann og tjærebrer båten. - Kokka kjem med kokfisk - Ei kone skyllar klede; folk må hente vatn i brynnen. På potetlandet rotar grisen. - Rorbu for 6-8 mann bygd av plank. I det raude tilbygget (budøra) er fiskereiskapen. - På brygga blir det tilverka saltfisk. Butikken er i tilbygget. - Garnbøting. - Folk fiskar ute på bukta. - Her er det mat åt fuglane. - Holmen er freda med eit trekor. (Mittet-foto 1321/17 i farger, «Modell av fiskevær», Norsk Sjøfartsmuseum)

Til innefotografering var den tids blitz små magnesiumsbomber i en papirpose, antent med lunte. I Søbergs atelier i overetasjen i hans hus på Steine var imidlertid store deler av taket av glass, og dette gav sannsynligvis lys nok til inne­fotografering om sommeren. Når høsten og mørketiden kom, er det likevel trolig at også Søberg måtte bruke kunstig lys.

Det ligger nær å tro at Søbergs første negativer var våtplater (kollodiumplater). De kom i handelen like før 1860, og emulsjonen bestod av sølv-kollodium som påsmurtes en alminnelig glassplate. Fotografen måtte preparere disse platene selv og ta bilde mens platen var våt. Med denne prosess var det nå blitt mulig å lage så mange papirkopier som en ønsket. Det var også mulig å lage kopier på glass, som da ble diapositiver. Platene måtte framkalles like etter at bildene var tatt, og fotografen var derfor av­hengig av mørkerom. - Ved tilkallelse måtte derfor fotografen ha mørkeromsutstyr med seg, og ved landskapsfotografering også mørkeromstelt. Det ble således et allsidig og tungt ut­styr en omreisende fotograf måtte bringe med seg.

Overgangen fra bruk av våtplate til bruk av tørrplate skjedde i tiden 1883 -1890, og tørrplatene (som hadde emulsjon av sølvbromid-gelatin og kom i fabrikkproduksjon fra 1878) kom til Norge i 1883. Det var nå ikke lenger nødvendig å framkalle platene umiddelbart et­ter fotografering, og fotoapparatet var ikke lenger bare for de fotografer som selv kunne preparere plater og framkalle dem, idet disse nå kunne sendes bort til et fotolaboratorium. Og slike tørrplater var det folk i Bø som brukte helt fram til 1930-årene, bortsett fra Søberg.

I Søbergs tid som fotograf var det vanlig at foto ble kontaktkopiert, det vil si at negativene ble lagt direkte på fotopapiret og så belyst. Ko­pien fikk da samme størrelse som negativet. Når det gjelder Søberg, må vi anta at han drev med kontakt- eller direktekopiering hele sin virketid i Bø, både fordi de fleste kopier i seg selv taler for det, og fordi det var vanskelig å skaffe kuns­tige lyskilder til annen kopiering. Iallfall er det ikke kommet fram opplysninger om annen kopieringsmåte, tross iherdige undersøkelser.

Til dagslys-kopiering er det gjennom tiårene blitt brukt flere papirtyper. Fra først av (ca. 1850) måtte fotografen preparere papiret selv og la bildet framkomme i en sølvnitratoppløsning; senere kom fotografisk kopieringspapir som ikke ble framkalt - bildet framkom fullt synlig under kopiering i dagslys, og belysningen ble avbrutt når den ønskede mørkhetsgrad var oppnådd. Slikt sølvkloridpapir gikk av bruk rundt 1935. Kopiene ble gjerne tonet i gull- el­ler platinabad. Dette skapte større holdbarhet, og det er kanskje en av årsakene til at Søbergs foto er så godt bevarte som tilfelle er, ettersom han kolorerte svært mange av sine foto, spesielt portrettene. - Ved slik kopiering måtte negati­vene og dermed selve kameraene variere i stør­relse, alt etter den ønskede billedstørrelse.

Søberg benytter også andre metoder for å la­ge store bilder, f.eks. et fra bryllupet til Lars og Astrid Lockert på Eidet i 1906, 32 cm langt og 12 cm bredt: Han fotograferte brudepar og gjester på to plater, og kopierte og monterte så dis­se sammen i ett bilde. Dette var en nødvendighet, skulle de 46 personene oppstilt i to rekker bli avbildet store nok til å kunne gjenkjennes og bli en virkelig pryd på veggen, etter den tids smak. Forstørrelsesapparatet hadde han som nevnt ikke. - En mindre dristig og erfaren foto­graf ville sannsynligvis ha fanget hele selskapet inn på ei plate, og fotoet ville på langt nær ha blitt det samme.

Det sier seg selv at med en slik kopieringsmåte måtte fotografens utstyr bli tungt å dra på. Apparatene var trekasser med stativ på 3 føtter, også disse av tre. Nå er det ikke uvanlig å finne Søberg-foto på 18x24 cm der motivet dekker hele flaten. Når vi så vet at det finnes flere størrelser, fra visittkortformat på 6x9 cm og opp­over, kan vi dra den slutning at Søberg må ha hatt flere apparater i bruk, alt etter hva han skulle forevige. Men eldre folk hevder at Sø­berg laget det meste av sine fotoapparater og annet utstyr selv. Dette var ikke uvanlig blant bygdefotografene dengang, og med den nøyak­tighet og dyktighet som Søberg ellers la for da­gen, kan vi regne med at han også mestret den­ne teknikk.

Så tidlig som i 1880 ble det første håndkamera konstruert, et bokskamera for rullefilm laget av George Eastman. Her var det til å begynne med papirfilm som ble brukt, men i 1890 kom celluloidfilmen, den såkalte nitratfilm som fak­tisk var i bruk helt fram til 1950. - Men det er li­te trolig at Søberg benyttet et slikt kamera.

I fotografiens barndom trengte bildene lang eksponeringstid. For at de som skulle avbildes skulle greie å holde seg i ro, brukte fotografene et hjelpemiddel som kaltes nakkestøtte. - På Søbergs kameraer må lukkertiden derfor ha va­riert sterkt, når vi sammenlikner apparatene den første tiden med disse som for ham var de mest moderne. - Dersom vi går ut fra at lukkertiden avhenger av den tiden et negativ trenger for å bli belyst (eksponert), før bildet har 'satt seg' på filmen/glassplatene, ser vi av flere av Søbergs eldre bilder at negativet må ha krevd lang belysningstid. Der Søberg i denne tid har fotografert f.eks. båter, ser vi av litt uskarpe seilkonturer at båten er 'i sig'.

Søbergs årstid var våren, med de store kon­traster i form av snø og bar mark. Da tok han fotoapparat på nakken, vandret ut i naturen og fotograferte de forskjellige gårder og grender. En stor del av disse foto ble til prospektkort. Ikke minst her ser det ut til at han bevisst har gått inn for å «dokumentere» bygda for etter­slekten. - Dessverre er mange av hans pro­spektkort usignerte, men oftest er det lett å fastslå om disse foto er Søbergs eller ei: «Legg merke til», sa en eldre person, «at er du i tvil om det er et Søberg-foto, skal du lete etter de store kontraster og spesielt se etter om det er snøflek­ker på fotoet». - Men også flere andre detaljer viser om usignerte foto er av Søberg eller ikke. Svært mange av hans landskapsfoto bærer preg av å være tatt med panorama-kamera, og kontaktkopier i størrelsen 9x24 cm er ikke uvanli­ge.

Selv om Søberg spesielt likte å fotografere om våren, har han også mange foto fra de øvri­ge årstider. Bare rene vinterfoto er det vanske­lig å finne, og det har vel med mørketiden og andre forhold å gjøre.

Av vignettene bakpå de platene Søbergs foto er klebet på kan en lese at Søberg har drevet med fotografering i Bø, på Andenes og i Rombaksbotn; det finnes også bilder fra andre deler av Vesterålen.

- At han tidlig fotograferte på Andenes og i Bø er det ingen tvil om, men hvorvidt han har fotografert i Ofoten er mer usikkert, tross stem­pelet «Rombaksbotn». Muligens var han der for å fotografere i anleggstiden, muligens hadde han bare planer om det. De få foto med slik påstempling er av personer fra Bø, til dels gruppe­bilder med familier som neppe kan ha latt seg fotografere i Rombaksbotn. - Svært interes­sant er det dersom han har fotografert anleggsarbeidere ved banen; men hvor er i så fall disse foto havnet?

Av vignettene bakpå, og av stemplene foran og til dels bak (av sistnevnte finnes det ganske mange) kan vi lese oss til hvilke år de forskjelli­ge bilder er tatt, når vi først greier å plassere disse stemplene innen en viss periode. Dette er et godt hjelpemiddel i registreringsarbeidet, både hva årstall og motiv gjelder.

Fortsatt finnes hundrevis av Søberg-foto i de mange hjem i Bø. Dersom bevaringstanken skal kunne realiseres når det gjelder disse bilde­ne, er det viktig at de snarest mulig blir avfotografert, registrert og arkivert. Eldre mennesker og spesielt fotointeresserte ellers kjenner ennå avbildede personer og motiver for øvrig, men denne kunnskap er nå i ferd med å gå tapt. En annen sak er at slike foto har lett for å forsvin­ne, enten ved at de tæres av tidens tann, eller ved at de blir kastet den dag ingen lenger vet hvem eller hva de forestiller. En tillater seg der­for gjennom Bøfjerding å oppfordre eiere av eldre foto til å ta kontakt med redaksjonen.

Søberg var et allsidig menneske med mange interesser, han var svært belest, og han hadde et åpent sinn for ting som ikke var helt vanlige på landsbygda. Han var en søkende sjel og tenkte mye på de ulike livssyn og filosofier. Astrologi og spiritisme var ikke ukjent for ham, og han fordypet seg også i religion, hvor han hadde et åpent og noe spesielt standpunkt der det ikke var plass for skremsler. Han var åpen og fritt-talende om sine sterkt antimilitaristiske og pasi­fistiske meninger, og han var sosialist. I sosiali­stenes møteprotokoller finner vi notater om «opplesning av Søberg», «prolog av Søberg» o.l., så også på dette felt utmerket han seg.

Felix Gratland.