Gløggsynt, hag og hendt: Historien om treskjæreren Ole Johansen Søberg, del 1.

  

Ole Søberg

Kilde: Bøfjerding 1984
Opphavsrett: Bø bygdelag
Vilkår for bruk:

Det hender at lokale personligheter nesten blir glemt, helt til de og deres virke dukker opp fra glemselen og «gjenfødes» ved en spesiell anledning. Slik ble også Ole J. Søberg gjenfødt for meg da jeg skulle lage en utstilling av hans fotografier under kulturveka i Bø 1982. Under arbeidet med å samle opplysninger om Søberg befant jeg meg plutselig på vandring til nabokommunene, og derifra bar det til Oslo, før jeg krysset landegrensene og havnet i Danmark.

De kjente ord om at ingen blir profet i eget rike fikk Ole J. Søberg sanne i full monn. Det var ikke i landsdelens egne aviser at han og hans kunst ble omtalt, slik en skulle tro, nei de fleste opplysninger er å finne i våre hovedstadsaviser, gjerne i lange artikler med bilder av både man­nen og hans verk. Men av og til kunne en lese om Søberg også i nordnorske aviser. - Og i den norskspråklige amerikanske avisen «We­stern Viking» finnes flere av hans fotos, rikt tekstet og med overskriften: «Et glimt fra gamle dagers Norge».

En eksakt «gjenfødelse» i ord og bilder av en person som årene mer eller mindre har visket ut kan være vanskelig nok å få til, særlig når ved­kommende selv av ren beskjedenhet gjorde lite for å komme fram i rampelyset. Det er nå 40 år siden Søberg døde (1943), og det er hele 120 år siden han ble født. Videre ser det ut til at Sø­berg ikke ble anerkjent i den grad han fortjente før han nådde høy alder. Avstanden opp til Nord-Norge var nok her, som så mange ganger ellers, så altfor lang - og dette til tross for at Sø­berg både som fotograf og treskjærer tidlig had­de utført en rekke fine arbeider: I dag må både hovedstadens folk og andre delvis til Danmark for å fornye bekjentskapet med disse.

De fleste av dem som stod han nærmest er nå borte. Nå er det ofte slik at i et hjem der en per­son har bodd, levd og virket, vil en finne ting som fører sin egen «tale» om vedkommende. Og tingenes tale er gjerne mer enn det de fleste av oss forbinder med døde gjenstander, det væ­re seg redskaper og utstyr, foto, brev eller nota­ter - eller de ganske enkle og hverdagslige ting de fleste av oss omgir seg med, og som skaper det en kaller atmosfære. I Søbergs tilfelle brant huset han budde i ned til grunnen i 1939, og der­med forsvant alle hans negativer og påbegynte arbeider, samt redskaper.

Den eneste av hans personlige eiendeler som en vet befinner seg i Bø, er en av de stolene han brukte i sitt fotoatelier. Og det eneste som en vet ble reddet fra brannen var to tremodeller, hvorav den ene må kunne sies å være hans størs­te arbeid: Modellen av et nordlandsk fiskevær, som i dag befinner seg på Norsk Sjøfartsmu­seum. Men hundretalls av hans foto er spredt innen og utenfor kommunen, samt treskjærerarbeid som forestiller hele fiskermiljøer med båter og personer, videre altertavler m.m. - og alt forteller oss om et kunstnertalent der verket ofte viser slik følsomhet og innlevelse at det er som det skulle være selve virkeligheten.

Nå er det vel mange av leserne som vil si: «Ole Søberg glemt? For noe tull!» Det har de til dels rett i. Alle de foto som er spredt i de fleste hjem i Bø gjør at Søberg vanskelig kan bli glemt, ihvertfall ikke av dem som er litt opp i årene. Men hvor mange er det som tenker på personen Søberg når de finner fram et av hans foto? De fleste registrerer det bare som et bilde, og ikke noe mer. - Og for svært mange unge er navnet sannsynligvis ukjent, idet hans bilder i første rekke angikk deres beste- og oldeforeld­re.

Det er noe mer med Søberg enn at han var fo­tograf: Det første en kan slå fast er at det er kunst i arbeidene, både hans fotografering og treskjæring. Så har han da også selv sagt flg.: «Når jeg arbeider, er jeg for det meste borte fra denne verden. Jeg synes jeg lever sammen med de små fiskere jeg arbeider sammen med. Jeg taler med dem, jeg skjenner på dem når jeg sy­nes de ikke står eller sitter slik som de skal etter arbeidet de utfører. Jeg har navn på hver enkelt av dem. Da kan jeg glemme at jeg er legemlig til, glemme dag og natt, glemme mat og drikke, glemme alt til jeg av utmattelse plutselig våkner opp til full bevissthet. Når jeg er uthvilt og mett, så tar jeg straks til på ny igjen». (Bø Byg­debok b. 2 s. 102).

Ole J. Søberg tilhørte en gammel fiskerfamilie. Faren eide bl.a. to fembøringer, to åttringer og endel mindre båter. Søberg vokste således opp i et rorvær (heimvær), og lekte som barn i båt og naust og fjære, og han begynte så smått å sysle med treskjæring da han var 5-6 år gammel. Men det var farens store håp og ønske at Ole skulle bli hans arvtaker, også som høvedsmann på en av fembøringene. Han kom derfor svært tidlig med på fiske i åpen båt, både småfiske oppmed land og vanlig vinterfiske, og deltok som fullbefaren med mot og freidighet ute på storhavet. Men han var bare 17 år gammel da han møtte sin skjebne og ble fratatt sjansen til å fortsette i fiskaryrket. Båten kom ut for et kraf­tig uvær da de seilte opp fra Steinbitskallen. Da de kom til Søbergsaksla, ble vinden så ujamn at seilet måtte fires og tas inn. Ja, vinden var så kraftig at det var umulig å ro med masta oppe, så de måtte legge den. Her gjaldt det å handle hurtig, før sjø og vind drev båten inn mot Kvalpen. Da var det ulykken skjedde: Masta traff Ole, knuste høyre albue og forstuet ryggen slik at han ble invalidisert for resten av levetiden. Men han hadde ikke særlig vondt av det med det samme, og gikk selv til gårds etter at båten var berget i land.

Hjemme gikk han straks til sengs, og det viste seg at skaden var såpass alvorlig at ryggmargen var skadet, og han ble liggende lam i underkroppen utover våren. Det ble tilkalt legehjelp flere steder fra, deriblant Trondheim og Har­stad, men det var ingenting som kunne gjøres for å bøte på de skader han hadde fått. Hans skjebne var beseglet. Høyre albue ble stiv, og med ryggen var det enda verre.

Etter et langt sykeleie kom han likevel til krefter, og han hadde evnen til ikke å gi opp, til ikke å gi seg over.

Han hadde som nevnt likt å forme i tre helt fra han var guttunge og fortsatt med dette på fritiden, og nå tok han opp denne hobbyen igjen.

Det var et mangfold av modeller han skar og formet i tre i denne tiden. Han var også allsidig i valget av «modeller» og skar ut både menne­sker og dyr, så som sauer og geiter, kyr og he­ster. Og en dag da foreldrene holdt et selskap der også Anfinn Klausen på Lynghaugen del­tok, ble Ole sine figurer vist fram. Det sies at Anfinn Klausen, som var en framstående mann i bygda, var framsynt og klok. Da han fikk se de naturtro og livaktige arbeidene, skjønte han straks at Ole hadde kunstneriske evner. Han anbefalte da Søberg å gå i lære og bli fotograf. Dette kunne skaffe ham et yrke, og rådet var velment.

At Søberg skulle bli fotograf var nok likevel ikke den rette avgjørelsen. Nå måtte han legge fra seg treskjæringen, der han hadde evner utenom det vanlige og kunne ha drevet det langt som utøvende kunstner. Da treformingen nå kom i annen rekke og ikke ble gjenopptatt før han var kommet opp i årene, kom han med andre ord på gal hylle i livet.

Før han begynte som fotograf-lærling, dro han til Hadsel og gikk amtsskolen der. Som læ­rer fikk han Ole Alm (styrer der 1879-1889, så sokneprest i Bø) og Haldorsøn. Etter endt amtsskole begynte han i lære hos fotograf Torsten Brendmo i Bodø. Der ble han i to år, før han reiste tilbake og satte seg ned som fotograf i heimbygda.

Beviser for at han var en svært god fotograf har vi nok av eksempler på, men fotografe­ringen gav han ikke ro: Det han var født til, å forme, lå hele tiden under i hans tanker. Og på sine eldre dager tok han så opp sin ungdoms­drøm og sin stadige lengsel etter virkelig å ska­pe noe, og begynner med treskjæring. Og det er vel hans naturtro modeller i tre som i første rekke har gjort at hans navn ikke er gått i glem­sel utenfor Bø.

Etter det en vet i dag, har Søberg laget om lag 20 modeller i forskjellige varianter som han har kalt «Fiskerliv i Nordland». Disse har en under­tittel, som regel hentet fra en eller annen hen­delse i fiskernes liv på land og hav, den tid fisket ble drevet fra åpen båt. Motivene er hovedsa­kelig hentet fra Bø. Hvor alle disse modellene befinner seg skulle en gjerne visst, men dessver­re er det bare få en har rede på. De to største ar­beidene er de to fiskeværene, hvorav det ene befinner seg i Danmark; men det som står i Norsk Sjøfartsmuseum er det største og det som i sin tid vakte mest oppmerksomhet. I denne forbindelse kan siteres fra en lokalavis (årstall dessverre ukjent): «Ole J. Søberg har kunstner­ens evne til å leve seg inn i situasjonen, til å se det hele for seg. Til å gi uttrykk for de sjelelige rørelser hos de personer han skaper med sin kunstneriske fremstilling av fiskerlivet i Nord­land» .

Dette var noe nytt, og det vakte begeistring hos alle som skjønte seg på kunst. Direktør Isachsen på Sjøfartsmuseet fikk han til å stille ut sitt verk hos Blomqvist, og direktøren for Kunstindustrimuseet, Henr. August Grosch, kunne ikke nok rose det - det var noe av det mest vidunderlige og eiendommelige han hadde sett, sa han: «Det er en blanding av maleri og skulptur. Det later til at dette er begynnelsen til en ny kunstart».

Regine Normann hadde i sitt eie en av Søbergs modeller. En gang hun fikk besøk av for­fatteren Nini Roll Anker, ble denne så begei­stret for modellen at hun måtte vise den fram til formann i Kongelig Norsk Seilforening, Johan Anker. Også han ble overbegeistret. - Hos Regine Normann møtte så plutselig en dag, uten forvarsel, Johan Ankert og daværende kronprins Olav, som også ville se på nevnte mo­dell. Dette besøket resulterte i at Seilfore­ningen kjøpte en av Søbergs modeller og ga 400 kroner for den. Modellen ble plassert i festsalen i Seilklubbens hus på Bygdøy. Men da «Dron­ningen» brant året etter, brant også denne, som bar navnet «Redning fra hvelvet i storm og opp­rørt hav».

Tross Søberg måtte regnes som en eldre mann da han for alvor begynte å skjære i tre, rakk han på kort tid å skape mange modeller. I visse kretser ble han godt mottatt, ja ble aner­kjent som en kunstner av betydning. Hvor mange utstillinger han var innom vet en ikke, men iallfall hadde han en åttring med fullt ut­styr utstilt i Bodø i 1926; og på Bergensutstillingen fikk han sølvmedalje. Dette må tillegges vekt, og især at han slapp til og fikk stille ut «Et nordlandsk fiskevær» hos Blomqvist.

Søberg skal ha laget flere andre byster enn den av William Martinussen som står i Bø kommunehus, således flere av Roald Amundsen og andre kjente personer. - Vi ber lesere av «Bøfjerding» melde fra dersom de vet mer om hans modellarbeider eller hvor de befinner seg.

Søberg spenner over et stort felt i sin formingskunst, fra fiskevær der den minste detalj er med, samt de vanlige sysler om bord i nord­landsbåten, til forlis og bergning, Kristus-figurer og byster. Det som er sagt i en Oslo-avis om «Et nordlandsk fiskevær» kan like godt stå for alt hans arbeid: «Rundt om i museer ute i verden kan man stundom se montrer som min­ner om denne, fordi man gjennom modellen har søkt å skildre et stykke livsform. Men man ser ikke den hengivenhet i oppgavens utførelse som her, hvor tingene ikke er laget på bestil­ling, men av indre behov».

En modell som befinner seg i Vesterålen og som en vet om, eies av Edmund Pedersen, Skipnes. Den bærer navnet «Landkjenning» og un­dertittel «Han Vikan-Lars på Finnmarks-tur», og har en lengde på ca. l m. Den viser en fem­børing med mannskap, og en person står opp­reist i båten og peker mot land. Vikan-Lars kan være en farbror av Søberg, som bar navnet Lars. - Vi vet også at Rysst i Hovden hadde en av disse båtmodellene, og at en befinner seg i kirken på Skogsøya.

Her skal også nevnes Kristus-figuren i full le­gemsstørrelse på Betel, og en annen i halv le­gemsstørrelse, kjøpt til Alsvåg kirke i Lange­nes; Denne siste regnet han selv som sitt beste arbeide. Også fredsduen som henger i Betel er laget av Søberg: Hjalmar Vikan kan huske da denne ble overrakt personlig av Søberg, den tid Synnes var prest, og duen ble sendt fra mann til mann inne i kapellet slik at samtlige fikk både se og røre ved den.

Når det gjelder fiskevær, ble den første mo­dellen en vet om av en eller annen grunn solgt til Kronborg museum i Danmark. Denne var det direktør Gunnar Isachsen ved Norsk Sjøfartsmuseum fikk se, og han tok deretter kon­takt med Søberg. Sjøfartsmuseet var mer enn heldig, for denne samme vinteren (1939) brant huset til Søberg ned, men modellen av et fiske­vær sammen med en fembøringsmodell var det eneste som ble reddet. Isachsen fikk nå Søberg til å ta modellen med seg og komme til Oslo, hvor han fortsatte arbeidet med å restaurere og gjøre ferdig arbeidet, i 6 uker. Og det ble utstilt i museet. Om dette skriver Morgenposten:

«Huset med havegjerdet foran er tenkt å væ­re væreierens og handelsmannens. Så er der sjøbod eller det som i Nordland kalles for bryg­ge: Der er butikk, der er rorbuer og naust. Et sted brennes der tran, på et annet tas der hånd om rogn og fersk lever. Der er hjellbruk og der er klippfisktørking. I en bekk holder en gammel kone på å vaske klær, bak et av husene har et par mannfolk gjemt seg bort for å kjenne på brennevinet -ja, for dette foregår altså i forrige århundre. Båter lastes og losses, ja endog fiske til lyst og nytte drives, men det foregår ikke fra nordlandsbåt, derimot fra spissbåt, en type inn­ført til Nordland sydfra, og en stund holdt for å være meget gildere enn nordlandsbåten. Ellers er det bare nordlandsbåter. Ute på vannet og øene er der måke og annen fugl, ja om det så er på hustakene har skjora bygget sig rede der. På modellen er det 54 mennesker og 13 båter. En forstår de 5 år» - det vil si den tiden Søberg had­de brukt på arbeidet!

Søberg var nå blitt 75 år, og dette hans «livs­verk» stod bare midlertidig utstilt på Sjøfarts­museet, som ikke hadde de 4500 kr eller 5000 kr - her oppgir avisene litt ulike tall - som han ville ha for arbeidet. Også Danmark var interessert i å kjøpe, og her hadde en pengene som skulle til. Dagspressen flyter over av lovord, og direk­tøren sier i et avisinnlegg at «modellen må sik­res for Sjøfartsmuseet»; men det er Nordlændingernes Forening som må ta initiativet til en innsamling for å få dette til. Tusen kroner pr. årsverk er ikke mange penger i dag, og var det vel heller ikke i 1939, aller minst når en regner med utgifter til materialer. Den eneste leide hjelp en vet Søberg hadde, var noen ungdom­mer som hjalp til med å pusse modellen og som for dette fikk noen ører for hvert eggeglass med pussestøv fra sandpapiret!

Når «Et nordlandsk fiskevær» får særlig grun­dig omtale i vår artikkel, betyr ikke det at de andre modellene er dårligere. Spesielt fengslen­de er faktisk hans modeller av den åpne nord­landsbåt i opprørt hav, med forlis og bergningsdåd. Og ingen trenger være i tvil om hvor han har hentet inspirasjon fra: en modell på Sjø­fartsmuseet bærer således undertittelen «Da Eliot Bentsen redder fire mann av hvelvet et øyeblikk før brottet fra Oksholmen tok det».

Men det var fiskevær-modellen avisene skrev mest om, f.eks. «Tidens Tegn» 26.7. 1939, som forteller om arbeidet med å skaffe pengene til innkjøp, og fortsetter: «Søbergs verk fortjener all den anerkjennelse det kan få. En lang rekke autoriteter som kan bedømme kvaliteten av sli­ke ting har uttalt sin uforbeholdne ros». - «Morgenbladet», som i likhet med de øvrige aviser bringer bildet av den aldrende Søberg i ferd med å legge siste hånd på verket, er like uforbeholdent i sin omtale allerede 2. juni, overskrift «Et fiskevær på Sjøfartsmuseet! Høist interessant utsnitt av en kystens livsform fra forrige århundre»: «Det er ikke for å si pene og reklamerende ord, men for å dekke den rene og fulle sannhet: Den utstillingsmonter som i går ble ferdig på Sjøfartsmuseet og fra i dag av vil være utstilt, er så fengslende at den mest ikke er til å rive seg løs fra. Den er å finne i den historiske avdeling og forteller om en aprildag i et fiskevær i Nordland i slutten av forrige år­hundre. - Modellen i monteren er ikke laget på grundlag av studier og oppslag i kildeskrif­ter, men på den intimeste kjennskap og kjærlig­het til stoffet. Det er en hel tidshistorisk skild­ring som er gitt i tre, og mannen som har gjort den er treskjærer og fotograf Ole Søberg fra Bø i Vesterålen. Det, der som så mange ganger har vært diktet om i ord, og fullkomnest om i «Pan» og «Benoni», er det her diktet om i tre, og red­skapen det hele er gjort med er en aldri så liten kniv. Men den har vært god og skarp. - Skulle der berettes om Ole Søberg, ville det bli en saga om en mann som aldri ville gi opp, hvor mange ulykker som enn rammet ham. Av sinn og håndlag er Søberg kunstner. Når han har funnet frem til denne form, er det fordi noe inni ham ville ha en form, hva slags det enn nu måtte bli. Slik er det vel i det hele tatt kunst blir til».

Felis Gratland