Gruvedrifta i Hundholmen i Tysfjord

  

Gruva i Hundholmen.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Hundholmen.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Utskipningskaia i Hundholmen.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Hundholmen.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

Gruvedrifta i Hundholmen i Tysfjord
Av Rolf Jenssen

Artikkelen er basert på et utdrag av "Gruvedriften på Drag og i Hundholmen" - særoppgave i historie for gymnaset fra 1975. Den er redigert av LBH Myklevold etter tillatelse.


Hundholmen ble det første stedet i Tysfjord som fikk industri. Hovedgården ligger på vestspissen av den halvøya som dannes av Sørfjorden og Fuglefjorden. Et stykke utenfor fastlandet ligger øya Lille Hundholmen som antakelig har gitt stedet dets navn. Den første husmann som drev jordbruk og fiske i Hundholmen var Jacob Mølderup. Han omkom på sjøen, og Jacob Lind i Kjøpsvik overtok stedet. I 1854 giftet Linds huslærer Lagerfeldt seg med husdatteren Maren. De fikk overdradd eiendommen på seg. Til gården hørte det omkring århundreskiftet 8 husmannsbruk. Det meste av bebyggelsen ligger rundt det lave neset og inne i Kjelkvika. Landskapet preges av den harde, grå Tysfjordgranitten, og det er sparsom skogvekst.

Fjellgrunnen i Hundholmen-området består for det meste av granitt med stedvis ansamling av kvarts, feltspat og glimmer. Alt før århundreskiftet var det kjent at det fantes en større forekomst av feltspat på gårdens innmark. Lagerfeldt hadde imidlertid størst tro på granitten i Hundholmen som var av særs fin kvalitet til byggestein. Dette var i årene før sementen kom. I 1900 inngikk Lagerfeldt en kontrakt med engelskmannen William Spear, som den gang var bestyrer for byggingen av Ofotbanen med stasjon i Victoriahavn (Narvik). Da The Northern Europe Railway Company gikk konkurs og den norske stat overtok i Narvik, kom så William Spear til Hundholmen og begynte med granittbrudd. Blant annet ble det fra Hundholmen levert mye stein til den første malmkaia i Narvik. Granittbruddet mistet sin betydning da sement ble tatt i bruk.

I 1905 begynte Spear i stedet gruvedrift etter feltspat. Feltspatforekomsten i Hundholmen er regnet som en av de største enkeltforekomstene i Europa ved siden av en i Porjus i Nord-Sverige. Den lå bare 5 meter over havet og med feltspatens yttergrense bare 10 meter fra strandkanten. Forekomstens ytterkant består av den helt lyse kvarts-feltspatbergart, for det meste helt fri for mørke mineraler. Det sentrale parti dannet den egentlige forekomst, som i sin helhet var brytbar, og viste en forbausende god adskillelse mellom de enkelte mineraler. Den nordre del, som det store feltspatbrudd var anlagt på, besto av nesten hvit grovlamellær mikroklinpertitt med et areal i overflaten av ca. 1600 kvadratmeter. Den spaltet i meget store stykker, men når det har vært påstått at det hele skulle danne ett eneste, ens orientert feltspatindivid, så er det en overdrivelse. Biotitten var samlet i strenger, som lett kunne skeides ut, og utgjorde henimot 3 prosent av det hele. I de beste partier utgjorde det øvrige ca. 80 prosent prima- og 20 prosent sekunda feltspat, så kvartsinnholdet var altså meget lavt. Bruddet i sin helhet ga naturligvis ikke så gode resultater. Den søndre del av forekomsten utgjorde en masse av tilsvarende ren, hvit kvarts med et areal i overflaten av ca. 700 kvadratmeter. Mellom disse to massene opptrådte en del flusspat som også var bemerkelsesverdig ren, men som ikke ble utvunnet før etter 1926. For øvrig fantes det på forekomsten atskillig ortitt i til dels svære klumper både blant glimmeren og i feltspaten. Videre fant Th. Vogt i 1910 det nye mineral yttrofluornitt. Hele forekomsten i Hundholmen av mineraler har grenser som går steilt mot dypet, og det samme synes i hovedsak å ha vært tilfellet med grensen mellom feltspat og kvarts. Mot dybden smalner forekomstene av. I begynnelsen ble steinen heist opp i en trekasse ved hjelp av en trommel med handsveiv. Siden ble den heist opp av bruddet med ei vogn som gikk på skinner og ble dratt av motor. Så gikk den inn i skeiderhuset, hvor den ble skilt i prima- og sekundakvalitet. Derfra ble den trillet i vogner ut til egen kai for skipning. Det meste av feltspaten gikk til Rundcorn i Manchesterkanalen for oppmaling. Arbeiderne kom for det meste fra gårdene rundt, men en del kom også fra fjordene. Spear hadde mellom 6 og 10 mann i arbeid.

Da Lagerfeldt inngikk sin kontrakt med selskapet Arctandria i år 1900 var han noe uforsiktig med formuleringene i det han overdro "råderetten over alle mineraler innen et gitt område".

Han skulle også avstå fra å gi skjøtet til noen andre innen dette området. Få år senere hevdet William Spear full eiendomsrett til området, hvilket aldri hadde vært Lagerfeldts mening. Av denne tvist utviklet det seg en rettssak som varte fram til 1913 da dom falt i Steigen Herredsrett. Lagerfeldt tapte saken og måtte gi Spear skjøtet på hele fjellområdet mellom Fredagsvik og Kjelkvik med en stor strandlinje. Også når det gjaldt avgift for utskipet stein var den gamle kontrakt ugunstig for gården Hundholmen. Avgiften ble nemlig den gang satt til kr. 0,50/0,25 pr. tonn feltspat (prima/sekunda) uten at en hadde mulighet for noen justering ettersom prisen på feltspat økte til et helt annet nivå i etterkrigstida.

Hundholmen var i regelmessig drift med stadig stigende produksjon fra 1906 til krigens utbrudd i 1914. I 1913 nådde den sin største årsproduksjon med 6000 tonn. Spear drev bare til 1908. Da solgte han forekomsten til A/S Nordlandske Grubebureau, med direktør B. Schattenstein, Narvik, som var tysk statsborger og jøde.

Gruven i Hundholmen var ute av drift fra 1914 og ut 1915. I 1916 ble det tatt ut 3200 tonn feltspat der. Fra de følgende år foreligger ingen opplysninger. Den var i alle fall nedlagt i 1920, produserte i 1921 bare 300 tonn, ble gjenopptatt i september 1923 og var periodisk i drift med liten produksjon til 1926. Dette skyltes lave priser. Nøyaktige oppgaver over Hundholmens produksjon har vært vanskelig å skaffe, da bergstatistikken dels har vært mangelfull, dels har stått sammen med Drag gruber.

I Hundholmen var gruven i 1920 ca. 20 m dyp og i 1940 38 meter. På den dybden ga den 2300 tonn feltspat pr. meter senking. I Hundholmen ble det, med 50 % tilskott av midler under Nord-Norgeplanen, av kommunen i 1956 foretatt diamantboringer for å få klarlagt råstoffressursene. Det viste seg da at det bare var råstoff for høyst 5 års drift. (I Hundholmen var det bare en forekomst - ett brudd). Driften ble avsluttet før jul 1959 og siste selskap som drev gruven, Harald Stange & Co, avviklet alt i løpet av vinteren 1960. Bruddet var da ca. 50-60 meter dypt.


Litteratur:
Foslie, Steinar 1941: "Tysfjords geologi". I kommisjon hos H. Aschehoug & CO. Oslo.
Hveding, Johan 1955: "Tysfjord under krigen 1940-45". Utgitt av Tysfjord Formannskap.