Gruvedrifta på Drag

  

B. Schattenstein overtok gruvedrifta på Hundholmen i 1908 og på Drag i 1914.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Mineral.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Kart over gruvegangene under Eivolden.

Kilde: Avfotografering: Albert Fagernes, Tysfjord ASVO
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Eivold-gruvene.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Å være gruveslusk var hardt arbeid.

Kilde: Harald Stange et. co A/S arkiv
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

  

Ingeniør Hans C. Mamen var disponent en kort periode.

Kilde: Hans Chr. Mamen
Opphavsrett: Museum Nord - Tysfjord Museum
Vilkår for bruk:

Gruvedriften på Drag Av Rolf Jenssen

Artikkelen er basert på et utdrag av ”Gruvedriften på Drag og i Hundholmen” – særoppgave i historie for gymnaset fra 1975. Den er redigert av LBH Myklevold etter tillatelse.

Direktør Radman etablerer feltspatgruver på Drag

På Drag var det en som het Isak Olsen. Han hadde litt greie på mineraler, og pleide å gå i skogen og kikke under torv og stein. To steder fant han noe som han mente måtte være feltspat, og det ble sendt prøver til analyse. De to stedene skulle siden vise seg å bli Jenny- og Hammondgruva.

Omtrent samtidig drev et svensk firma med direktør Radman som leder prøvedrift etter feltspat i Korsvika. De startet høsten 1907. Rikard Jakobsen, født 1892, var 16 år gammel. Han fikk jobb med å bære proviant. Dessuten skulle han kjøre steinen ned til sjøen med hest og slede. Det var et slit. Han måtte velte sleden med nevene for å få steinen av, og den kunne veie hele 1000 kg. ”Jeg frøs mye på nevene og føttene”, fortalte Rikard. Han tjente 20 kr. i måneden, og de ga han til foreldrene. Men Korsvika viste seg ikke å være drivverdig. Ei skipslast var hele resultatet. I begynnelsen av mai 1908 valgte Radman å prøve seg på Drag.

Grunneierne, som var Ellingsene, var ikke interessert i å selge de forekomstene som var funnet. I stedet skulle Radman få leie og drive, mot å betale en fast avgift på 25 øre pr. tonn kvarts og 75 øre pr. tonn feltspat. Den 27/5-1908 var leieforholdet gått i orden. Radman ble fra da av boende mye i Dragsgården, hovedgården på Drag. Jenny het den første gruva, og den var oppkalt etter kona til Radman. Men gruvedrift var noe nytt på Drag, og det var mangel på vante fjellfolk. En svenske med navnet Karlson ble hovedleder. Han var en fagmann. Det kom også folk fra Ofoten, deriblant Hans Persa, senere bosatt på Tørnes, og Kristiansen. Rikard Jakobsen var også med fra første stund. I 1908 kom Odin Langmo fra Mosjøen. Han hadde en stor familie og hadde tilsammen 12 unger (først senere). Han var en vant gruvearbeider. Omkring århundreskiftet jobbet han i Sulitjelma gruber, og hadde såvidt overlevd en stor eksplosjon i en av gruvene. Dragsfolkene lærte fort og ble raskt vante fjellfolk. Karlson forlot Drag, og Odin overtok som arbeidsleder.

Boring og sprenging

Alt arbeid gikk for hand. Boringen ble utført med meisel og slegge. Det var en stor kunst å gjøre det riktig. Resultatet av flere dagers arbeid avhang av han som styrte boren. Han måtte se hvor hullet måtte være. Skytingen ble ikke regnet for en så stor kunst. Dynamitt ble brukt, men den frøs og måtte tines i varmtvann. Videre måtte det være en borsmed som kunne kvesse bor og sørge for at slegge, krafser og annet utstyr var i orden. Etter skytingen måtte arbeiderne knuse steinen med slegge ned til en slik størrelse at de kunne bære dem.

Transport av feltspaten ned til kaia – en farlig ferd

Feltspaten måtte transporteres fra gruva og ned til havet for skiping. Det første året gikk det med hest og slede. Sledetransporten var avhengig av vinterføre, og derfor tungvint. I 1908 begynte arbeiderne å bygge jernbane fra gruvene og ned til kaia. Det var nå to gruver i drift, nemlig Jenny og Øvre Eivolden. I 1909 var banen ferdig. Hovedsporet fra Jenny og til kaia var på 1800 m, og dessuten gikk det et sidespor til Øvre Eivold. Øvre Eivold ligger i forholdsvis bratt terreng. Den er dyp, og steinen ble dratt i vogn på skinner opp til en lasteplatt. For å få steinen ned på flatere mark fra platten ble det bygd en trerenne. Spaten ble lastet i renna som nå var ca. 20 m lang, og lastet over i vognene nedenfor. Det var under arbeidet med å legge jernbanen opp til renna at Nedre Eivold gruve ble funnet. Den lå omtrent der renna slutter. Da driften i Nedre Eivold begynte måtte banen legges om.

På det meste var det 20-25 vogner på banen. I gruvene ble i den første tiden 5-6 vogner fylt med spat, og kjørt som ett sett. De veide da hver nærmere 1500 kg. Det fantes ikke mekaniske bremser på vognene. 4 mann fulgte med de fulle vognene nedover og bremset så godt de kunne med kjepper av tre. De satt på helt ned til de kom til flat mark nede ved elvemunningen. Det var mye spenning og drammatikk med denne kjøringen. Det er underlig at ingen ble alvorlig skadet. Skinnene var smekre og spinkle og var lagt på plankesviller. De tunge vognene førte til at skinnene la seg flate stadig vekk, med avsporing som resultat. Dette kunne skje hvor som helst på banen. Rikard Jakobsen fortalte at en gang havnet han inni vogna som han hadde sittet på. Den hadde sporet av, steinen hadde blitt kastet ut på jordet, og han var havnet under vogna. Ved å banke på vogna med en stein fikk han varslet kameratene, slik at de kunne komme og befri ham.

Så var det å bruke spett og slite seg halvt fordervet for å få vognene på sporet igjen. ”Det er ikke rart man er klar både her og der”, sier Øiulf Langmo, ”slik som vi kjørte spettene på vognene og brøt løs. Rikard var fenomenalt sterk”. En gang kjørte alle 6 vognene utfor. Da lot arbeiderne dem ligge, og gikk hjem.

En hard jobb var det også å holde banen fri for snø. Så lenge den var i bruk måtte den måkkes. Rikard husker godt at han og Peder i Vika i 1910-1911 måtte måkke den 1800 m lange banen. Den jobben ville han helst ikke gjenta.

Hestetransport var barnearbeid

Fra elvemunningen og til kaia ble de fulle vognene dratt av hester fram til skeiderhuset som lå ved kaia. Hestene dro deretter vognene opp til gruvene igjen, hver hest dro to vogner. Hestene som ble brukt var delvis selskapets egne, men det var også hester fra gårdene rundt omkring. Når de fulle vognene rullet nedover, så måtte hestene leies fra gruvene til elvemunningen. Det var en jobb for guttunger så snart de greide å holde i taumene. Olav og Normann Langmo begynte da de var 7 år gamle. Da hadde de 50 øre for et skift på 10 timer, dag eller natt. Nattskiftet var fra kl 18 til kl 04. Ragnar Åslie husker at han begynte i 1911. I 1912 hadde de 75 øre pr. hest som de leide opp. Da tilbød Radman dem 125 øre dersom de greide to hester! Øiulf begynte før han ble konfirmert som hestleier. Han husker godt at de sto gjennomvåte og skalv og passet hestene. I 1923-24 fikk han 2 kr skiftet for å leie to hester. Olav fortalte at han var redd hestene. En gang han gikk hjem kl. 4 om morgenen var han så trett at han stupte og falt på veien og ble liggende. Faren Odin som gikk foran merket ikke at gutten ikke var med før han var kommet hjem. Han måtte gå tilbake og bære Olav. Det var et hardt liv for ungene.

Noen fikk nok og fant arbeid andre steder

Rikard Jakobsen husket at i 1914 hadde en av de to andre arbeiderne kommet bort til ham da han sto og måkket snø på sporet. ”Jeg skiter i at jeg ikke klarer å fø meg og alle ungene, jeg drar til Ballangen”. I Ballangen var det arbeid å få i forbindelse med Bjørkåsen gruber. Lønna var også to og tre ganger større enn på Drag. Noen dro også til Kjøpsvik. I 1918 pågikk anleggsarbeidet med sementfabrikken. Dragskarene var kjent som gode anleggsarbeidere. Odin Langmo var der, men han ble hentet tilbake til Drag i 1922. Han ble ansatt som bas.

Under første verdenskrig var det nesten bare stiger Borgen som hadde hatt arbeid. Vedlikehold var alt som ble gjort, og han hadde derfor det vanskelig økonomisk. I 1922 dro han til Kjøpsvik. Da firmaet gikk konkurs, beslagla arbeiderne steinslippene og nekta utskipning før de fikk lønn.

Schattenstein overtar drifta

På det meste var det 6-7 mann som jobbet hos Radman. Ved nyttår 1914 overlot han rettighetene over bruddene på Drag til B. Schattenstein i Hundholmen. Feltspatforekomstene i distriktet ble sluttet sammen i et norsk aksjeselskap med navn A/S Drags feltspatgruber. Han bodde en kort stund i Dragsgården, men bygde selv en selskapsgård for seg og sine stigere. Olaf Borgen kom våren 1914 som stiger til Drag fra Kongsberg, og var her inntil 1922, da han reiste til sementfabrikken i Kjøpsvik. Som disponent ansatte Schattenstein Jon Nilsen fra Trelldalen. Han bodde i Hundholmen og var bare turer på Drag. Arbeiderne tålte ikke Nilsen. Klengenavn som ”tsaren” og ”diktatoren” var daglig brukt om ham.

Schattenstein begynte å drive etter feltspat ved Lapplægret. Det var langt dit, og han måtte ta i bruk hest og slede for å få fraktet ned steinen. Selskapet skaffet seg da 6 hester som hadde navnene Staen, Blakken, Eva, Lina, Kari og Blindmerra. Odin Langmo og Johan Persa hadde bygd ei skikkelig kai omkring 1911. Schattenstein sørget for at det ble fylt opp langs bukta, slik at banen kunne legges helt fram til kaia.

Skeiding – arbeid for gamle, kvinner og barn

Allerede under Radman var steinen blitt skeidet i prima og sekunda kvalitet. Det sto et lite skeiderhus oppe ved Jennygruva. Noen arbeidsbrakker for utenbygds arbeidsfolk var der og. Disse arbeiderne kom fra Kalvåg, Bakkan, Åmo og Torpelvatnet. Schattenstein fikk bygd et stort hus omkring 1916-17 nede ved kaia. Her arbeidet på det meste ca. 25 mennesker. Det var folk av begge kjønn, mest gamle og kvinner. Men også barn arbeidet der. Bjarne Iversen begynte der da han var 13 år. Mannfolkene knuste ned steinen til kaffekoppstørrelse. Så overtok kvinnfolkene med små pekker. De fjernet alle prikkene fra steinene. Arbeiderne lå på knærene på sekker på golvet. Det var tregolv med grus på for at steinen ikke skulle hoppe.

To eller tre mann var kassebærere. De bar prima og sekunda spat i hver sin tipp. De som skeidet ute på plattformene bar selv i tippene. Skeiderbasen var Sofus Nilsen. Han kontrollerte og veide kassene. Skeiderne fikk betaling etter dette, og bare for prima kvalitet, ikke for sekunda. Rikard Jakobsen husker at det var 25-30 øre kassen, og at dagslønnen på skeiderhuset som regel var omtrent halvparten av den de fikk i gruvene.

 Det var dårlige arbeidsforhold. Belysningen var dårlig og rommet var fylt av støv. I begynnelsen var belysningen tranlamper, siden ble det tatt i bruk petromakser. Enda huset var i bruk etter 2. verdenskrig, så ble det aldri innlagt strøm i det. Det var 3 værelser utenom selve skeidersalen i bygningen. To lå nede i den ene enden. Der bodde arbeiderne Lars på Kjær og Fina. Skeiderne spiste på et av disse rommene, som ble kalt ”kontoret”. Det var et rom på loftet, og der bodde Kaia på Hulløynes. Skeidingen pågikk sommer som vinter.

Lasting for utskiping – akkord og slit

Fra stranda la de ut en uteligger til de første båtene som kom. Den første som kom var en finsk treskonnert. Den ble lastet av to mann med trillebårer som hver tok 150-200 kg. De arbeidet døgnet rundt til båten var lastet. En av dem var Knut Iversa, en kraftig kar fra Nevervik. Han spiste bare havresuppe mens det sto på, fortelles det.

All feltspat ble eksportert. Det var særlig England og Tyskland som var målet, men før 1920 ble det også sendt noen lass til Russland. Kvartsen derimot gikk det litt av til Meråker smelteverk. Den ble sammen med flusspaten først utvunnet etter 1926. I mellomkrigstida gikk det ukentlig små båter med kvarts fra Hundholmen og Drag til Narvik. Derfra ble den sendt videre med jernbane til Porjus i Sverige. ”Kristian Kvarts” het en av båtene og den var på 78 tonn. Flusspaten ble transportert i sekker, men den kunne ikke ligge lenge, pga. sterk syre fra steinen oppløste dem. Kvarts, feltspat og flusspat ble både funnet samlet og hver for seg.

Utskipningen foregikk oftest omkring jul. Det var sjelden at det kom båter om sommeren. Når båtene kom var det viktig å få lastet dem raskest mulig. Den foregikk ved at steinen ble handlastet i vogner, og at den deretter ble skjøvet på skinner ut på kaia av mannfolk. Folk i omkringliggende bygder ble kontaktet og bedt om å være med på lastingen. Herleif Rørvik forteller om lastingen slik den foregikk etter 2. verdenskrig: ”Når lastebåt var ventet, så telefonerte Harald Stange og Co (Stange overtok etter Schattenstein, red. anm.) til alle avkroker av Tysfjord for å få mannskap til å laste båter, 40-60 menn trengtes. De kom fra blant annet Kalvik, Seljenes, Forså, Rørvik, Nevervik, Kjær, Strompvik, Drag, Hulløy, Hundholmen og Haukøyområdene. Båtene tok omtrent 1000 tonn. Tre mann handlastet og dyttet ut hver sin vogn”.

Vognene på Drag tok ca. 750 kilo, mens de i Hundholmen tok ca. 1000 kilo. Det var gjerne 6-7 vogner i bruk. På hvert skift á 4 timer jobbet derfor 18-21 mann. Skiftene var 3-delt med 4 timer arbeid og 8 timer kvile. Slik gikk det døgnet rundt til båten var lastet. Som regel ble det 3 til 4 skift på hver mann. Noen tok enkelte ganger dobbeltskift. Et lag klarte ca. 16 tonn på skiftet og det tilsvarte 22-23 vogner. En samlet inntekt på over 100 kr for en lastegjeng ble regnet for bra etter 2. verdenskrig. På kaienden sto ”tippemannen” og telte vognene. I Hundholmen var det stigning på ytterste del av skinnegangen, så der skulle ”tippemannen” hjelpe laget med å skyve vognene fram. De fleste lasterne kom fra primærnæringene fiske og småbruk. Kontantinntektene var små, og lasting var derfor et kjærkomment tilskudd. Lasting var tungarbeid – et slit. Øiulf Langmo karakteriserte det som slavearbeid. Det gjalt å tjene mest mulig på den korte tiden, så det ble jobbet hardt. Betalingen var pr. tonn. Det ble ofte konkurransestemning mellom lagene. De løp med vognene. I første del av lastingen gikk det med liv, lyst og godt humør. Erting og kjeltringstreker var enkelte spesialister på, andre var godtroende og lette å narre. Men etter endt lasting var karene ”dautrøtte”. Det var ofte såvidt de klarte å ”kry” seg hjem.

Øiulf Langmo forteller at det først bare var små båter. Men når de begynte å få størrelse på over 500 tonn ble lastingen verre. Da måtte ytterste del av kaia heises opp. Den hang i kjettinger. Vognene måtte da skyves opp en stigning, og det var tungt. Tilbake rant vognene av seg selv. De første årene var det bare to mann pr. vogn. Men da vognene ble slitt fikk de gå over til tre mann. I slutten av 1920-årene var det 60 øre tonnet, noen år etter gikk det opp til 80 øre. Da tjente hver mann maksimalt 5-6 kroner skiftet. Det var bare fem-seks vogner i bruk da, og det betød 10-12 mann på skiftet. Steintippene var som regel frosset om vinteren, og da måtte det leies ekstra folk til å hugge den løs. De brukte lange store pekker. Det var kaldt og surt, og arbeiderne så ofte ingenting på grunn av frostrøyken. De arbeidet som om de var tullete (Øiulfs ord) i bare skjortene, svette og varme. Gruvearbeiderne måtte være med på lastingen. Betalingen var den samme for faste- og tilreisende arbeidere. Øiulf husker at da de var ferdig med å laste ”Ytterøy” (320 tonn) om morgenen, så måtte de dra rett i gruva etterpå. Det var hardt.

Driften til Schattenstein var uregelmessig. Han var skipsreder og eide flere dampbåter med en størrelse på 700-800 tonn. Navnene på dem endte alle på -ral, for eksempel Mineral I og II og Admiral. Første verdenskrig førte til store problemer for felspateksporten. I tillegg ble alle båtene til Schattenstein torpedert i 1916. Etter oppgaver fra direktør Schattenstein var totalproduksjonen av feltspat på Drag og Hundholmen til utgangen av 1921 over 40 tusen tonn. I 1923 var den ca. 700 tonn, 1924 2057 tonn og i 1925 ca. 750 tonn. Dette året gikk A/S Drags Feltspatgruber konkurs. Samlet hadde firmaet tatt ut 43500 tonn feltspat.

Streik!

Årene under Schattenstein hadde vært harde for arbeiderne. Harald Stange & Co A/S, Oslo, overtok i 1926 forekomstene i Hundholmen og på Drag. Om høsten startet driften.

Disponent Jon Nilsen var blitt sparket av Schattenstein. Da hadde det kommet en ingeniør Hans C. Mamen fra Oslo. Han var blitt bedre mottatt av arbeiderne. Men da Stange overtok, fikk Nilsen Odin Langmo og Mamen til å hjelpe seg med å bli ansatt hos Stange. Resultatet ble at Mamen ble oppsagt og at Nilsen ble disponent på nytt!

Men arbeiderne på Drag hadde lært av de harde årene. Jeg vil sitere en del fra fagforeningsboka: ”År 1926 i november sammentrodte arbeiderne ved Drag feltspatbrudd for å stifte fagforening”. Det ble avdeling 26. ”Samtlige fremmøtte tegnet seg som medlemmer, og det ble besluttet enstemmig å tilmelde foreningen arbeidsmannsforbundet”. Styret fikk i oppgave å utarbeide forslag til tariffoverenskomst med selskapet. Den 13/2-27 ble forslaget enstemmig vedtatt av de trettifem medlemmene. En forhandlingskomite bestående av Ole Kristensen, Jentoft Jørgensen, begge fra Helland, og Toreli Knutsen fra Myrvold ble valgt. Den 6/3 vedtok foreningen å moderere på de krav som selskapet fant mest uakseptable. Da forhandlingene med Nilsen ikke førte fram, vedtok de organiserte arbeiderne den 13/5-27 å si opp sine plasser med 14 dagers oppsigelsestid. De var nå ute i streik. Arbeiderne i Hundholmen var også med. Det var viktig å få en overenskomst i nedgangstidene. Samholdet mellom arbeiderne hadde alt å si for utfallet av streiken. Det var de også klar over. Men flere av arbeiderne hadde vært for kort tid i forbundet. De fikk ikke utbetalt streikebidrag. For å holde flest mulig i streik ga de som fikk bidrag 1 kr hver dag til dem. Streikebidraget var elendig, bare 18 kr uka. En av dem som fikk 1 krone dagen var Bergeton, og han fikk klengevnavnet ”kronemannen”, som holdt seg i flere år.

Streikebrytere fra Hamarøy var et problem, alle var jo nødt til å ta seg arbeide der sjansen bød seg. Dessuten fortsatte tre ”arbeidsvillige” fra Drag å jobbe i gruva, da de ikke var organisert. Men den 1/4 1928 gikk også de ut i streik, etter at de var blitt tatt inn i foreningen. Nilsen prøvde å utmatte arbeiderne for å få dem til å gi opp. Den 27/4-28 hadde formannen i fagforeningen, Ole Kristensen, samtale med Nilsen for å få til en konferanse, men det overså han. Nilsen var en sterk motstander av organisering, og var umulig å komme til enighet med. Arbeidsmannsforbundets styre sendte den 22/4 1928 et medlem, Moljord, til Drag for å sette seg inn i forholdene omkring konflikten, og for å skaffe forbundet opplysninger de trengte før det kunne gi økonomisk støtte.

Arbeiderne var enige om å holde ut og fortsatte streiken. De sendte den 4/6 1928 en mann til Hullvik i Trondheim for å få foreningen til å slutte med å losse kvartsbåtene fra Drag. Flere folk fra forbundet kom til Drag, men uten at det ble oppnådd noe. Rikard Jakobsen, Jørgen Gjerstad og Isak Olsen ble valgt til streikevakter den 17. januar 1929. Arbeiderne skjønte at de ikke kom noen vei med Nilsen. De sendte da arbeideren Nickolai Bergli nedover til Oslo for å forhandle med Stange selv. Stange påsto at han ikke kjente til streiken, og ga Nilsen ordre om øyeblikkelig å starte forhandlinger. Den 18. februar 1929 besluttet medlemmene i fagforeningen enstemmig å godta overenskomsten. Streiken som hadde vart i vel 21 måneder var slutt. Men resultatene for arbeiderne var ikke så gode. De hadde vunnet organisasjonsretten, men samtidig hadde timelønna gått ned fra 75 øre før, til 65 øre etter streiken. Videre var det ikke alle arbeidere som ble tatt inn igjen.

Arbeidsforhold i 30-årene

Trettiårene var harde for arbeiderne. Det var mange unger og smått med klær. Mangel på arbeid var det også. De måtte kjempe for lønnsøkning. Grunneierne fikk 50 øre for kvartsen og 1,50 kr for feltspat. Det var bare selskapet som kjente prisene på steinen. Arbeiderne fikk ikke vite den, og de hadde ikke mulighet å reise til England og høre med mottakerne. I 1933 var timelønnen 65 øre i gruvene, lasting 0,50 kr pr. tonn. I 1938 fikk de 0,80 kr timen. Skeiderne hadde en minstelønn på 0,65 kr timen og for lastingen 0,65 kr tonnet. Det samme året hadde Nilsen foreslått lønnsnedslag, men det hadde arbeiderne gått imot. I 1935 hadde foreningen 21 medlemmer. Året etter kunne arbeiderne på skeiderhuset bli medlemmer. Den 9/2 1938 meldte foreningen seg inn i den Sosialistiske arbeiders internasjonale.

Om vinteren var det vanlig at arbeiderne ble permittert i tre uker til femtende januar, hovedsaklig på grunn av været. Da var det mye arbeidsledighet og mange måtte dra på Lofoten uansett om det var fiske eller ikke. De som hadde arbeid måtte arbeide lørdag og i helgene uten skift- eller helgetillegg. Ble noen syk måtte de skaffe mann i stedet for seg.

Sikkerheten var det så som så med. Arbeidet gikk på lykke og fromme. Arbeidsklær måtte arbeiderne holde selv. Verneombud kom det først lenge etter 2. verdenskrig. Hjelm var det aldri snakk om å gi arbeiderne. Rett som det var hendte det at det kom ramlende ned stein fra hallene i gruvene. Utrolig nok har det bare vært en alvorlig ulykke, og det var i slutten av femtiårene. Da ramlet en stein ned fra veggen i Nordre Eivolden og sneiet skulderen til Jørgen Gjerstad, slik at han ble skeiv i ryggen, og dermed arbeidsufør. Men det har vært nære på flere ganger. Øiulf Langmo forteller om noe som hendte omkring 1933-34:

”Vi dreiv i veggene på Nedre Eivolden. Det var vinter og gruva var full av vann. Isen på vannet var halvmeteren tykk. Vi skaut fra veggen, lagret avfallsteinen på isen og dro feltspaten på slede ut til skinnegangen. Det var lørdag og da vi var ferdige for dagen gikk vi hjem. Et par timer senere, litt ut på ettermiddagen gikk Eivind Hansen forbi. Da smeller plutselig isen sund til små flak på grunn av tyngden til steinen. Vannet var sikkert 10-15 meter dypt, og vi hadde gått ”åt” hver mann, hadde vi vært der. Det ville ha vært umulig å berge seg opp på det tørre”.

Når det gjelder transporten så startet Stange med noe nytt. Hestene ble byttet ut med lokomotiver. I 1926-27 kom de to første bensinlok med 22 hesters motor og handgear. Øiulf (16 år) og broren Normann ble de første lokførerne. Men det trengtes kraftigere skinner. De ble kjøpt fra Øksfjord malmfelt i Lonkanfjorden og ført med båt til Drag av Lysvoll. Gruvearbeiderne la skinnene, men de gamle smekkerskinnene ble beholdt på sidesporene til Eivoldgruvene. Likevel hendte det at vognene dro loket av sporet, på tross av større skinner. Togene måtte ha god fart for å greie å komme seg opp til gruvene. I regn og sleipe måtte det hentes sand fra sandtak og strøs på skinnene. Det var ikke bare bare å være lokfører. I nordavindskuling og med storsjø, slo havspruten over hele toget og førerne når de kjørte bukta slik at de ble gjennomvåte.

Bensinlokene viste seg raskt å være i svakeste laget. Senere kom det derfor et diesellokomotiv på 45 hester, med tre gear og stang og som dro fire vogner. Så sent som på 1970-tallet ble fremdeles vognene lastet for hand i gruvene.

I Burma, ei gruve gitt navn av arbeiderne, var det en spesiell innretning kalt ”Trommelen” som ble brukt til å heise opp steinen fra gruva. Ei vogn ble heist opp ved hjelp av et stort trehjul med en diameter på en og en halv meter. Det sto på et stativ på gruvekanten. ”Kvithesten” i Dragsgården dro hjulet rundt, slik at vogna gikk opp.

Gruvedrifta under krigen

Krigen kom og den 5. mai 1941 kom tyskerne til Drag. Stedet var viktig strategisk, og 5000 tyskere skulle stasjoneres i området. Det skulle bli det ”Lille Berlin” fikk nordmennene høre. For mange betød invasjonen at de fikk arbeid. Tyskerne betalte godt.

På Drag var det stor byggevirksomhet fra sommeren 1941. Tyskerne bygde en mengde soldatbrakker. Dessuten bygde de lasarett, hus for plasskommandanten, og tre blokkhus for offiserer. Blokkhusa ble bygd i gammel norsk stil av høvlet rundtømmer. Så reiste de hestestall, garasje og en egen bygning til bakeri. Fram til 8. mai 1945 hadde tyskerne fått tid til å reise i alt 70 bygninger på Drag. Mange nordmenn hadde vært med i arbeidet. Men de fleste arbeidet i skogen, og da både frivillig og tvunget. Skogen på Drag fikk en hard påkjenning under krigen. Det var mye å ta av, men like fullt gikk det hardt ut over den. Den allierte flåten blokkerte kysten, så det var sjelden at en kolbåt kunne komme fram til tyskerne. Så ble det å ta av skogen i stedet. Vinteren 1941-42 var sprengkald. Alle mann fra 16 til 60 år ble tatt til arbeidstjeneste for tyskerne. De fleste hogde skog til brensel. Bjørk ble foretrukket, men var det lite av den, tok de furua. Men bare soldatene fikk nytte av veden. Dragsfolkene fikk greie seg så godt de kunne. Omkring 200 mann var stadig i vedhogst på Drag den vinteren. Det var 8 timers arbeidsdag. De måtte selv holde seg med kosten, og de ble satt til å møte på samleplassen om morgenen. Så kom tyske lastebiler og hentet dem til arbeidsplassen. Når dagen var slutt ble de kjørt tilbake.

Stange leide gruvene under hele krigen, men han hadde ikke muligheter for eksport, og arbeiderne hadde liten lyst til å begynne i gruvene. Lønnen var dårligst der, og gruvene var derfor ikke i drift i begynnelsen av krigen. Men så fant tyskerne ut at de trengte kvarts til rensing av jern, og det ble satt i gang utvinning og lasting for Meråker og Tyskland. Arbeiderne ble tvangsutskrevet til Jennygruva, det var bare den som ble drevet.

Høsten 1944 kom det russefanger til Drag med skredet nord fra Finland. Det ble tatt ut to jordstykker til leirer til dem på Drag, først den ene og så den andre. Den første var på 15 mål. I den kom det inn i alt 400 mann. Den andre var noe mindre, og dit kom det 200 mann. Arbeidet til russefangene var hovedsakelig nordlandsbanen. Der var de å se i all slags vær. Russerne ble drevet hardt i arbeidet, men matrasjonene var små. Mange sultet mye. Det var ikke tale om at de skulle kjøre til arbeidsstedet. De var fanger og måtte gå. Hjem fra arbeidet leide ofte russerne hverandre. De gikk to og to sammen. På den måten kunne den ene stø den andre. Alene ville de dette over, så slitne som de var. Mange døde av slit og sult. De ble gravlagt hvor som helst. Bare et tynt jordlag ble måket over likene. Men etter kapitulasjonen måtte tyskerne selv grave opp disse likene og føre dem til Vassmo kirkegård.

Noen av russefangene ble også brukt i kvartsdriften. De ble bare brukt ved lastingen. Kvartsen er skarp og fangene hadde ikke hansker. Derfor tok de av seg trekloggene de hadde på føttene og holdt steinene med dem. Det var hardt for dem å gå med bare føtter på vinterstid. De var utslitte, de lå i tippene og skrek og jamret. Mange av dem hadde dysenteri. Befolkningen fra stedet delte ut mat til dem så snart de så mulighet til det. Men like fullt strøk mange av fangene med.

”Det er feltspat i hver en haug”

Etter krigens slutt gikk det et par år før gruvedriften ble startet opp igjen. I 1947 startet Stange på Drag. Transporten ble nå basert på lastebiler og banen ble revet opp. Stange hadde overtatt en fransk Matford lastebil etter tyskerne. Dessuten leide han et par privatbiler. Men lastingen i gruvene gikk fremdeles pr. hand.

Harald Stange & Co. Sluttet på Drag i 1955, med den begrunnelse at det ikke var mer råstoff. I flere år hevdet firmaets stedlige leder at overskuddet ved driften i Hundholmen gikk med til å dekke underskuddet ved driften på Drag. Stanges nedlegging av driften på Drag kommer i noe underlig lys når man fikk oppleve at kapitalløse grunneiere og arbeidere kort tid etter tok opp driften igjen; Johan Ellingsen med brødre i januar, 1957 (Drag Feltspatbrudd) og Kristoffer Ellingsen med brødre 2. mai 1957 (Br. Ellingsen). Arbeiderne tok med verktøy og arbeidet uten lønn i begynnelsen for å få det hele i gang. I løpet av 18-19 år, fram til midten av 1970-tallet ble det utvunnet til sammen ca. 300 000-350 000 tonn feltspat og kvarts, dvs. langt mer enn på de foregående 45-50 år. Ved undersøkelser i 1970-årene, bl.a. med diamantboringer, ble det videre påvist at det fortsatt var store råstoffmengder. Som en arbeider sa: ”Det er feltspat i hver en haug”.

Kilder

Intervjuer: Rikard Jakobsen Øiulf Langmo Ragnar Åslie Albert Ellingsen Herleif Rørvik m.fl.

Litteratur: Foslie, Steinar 1941: ”Tysfjords geologi”. I kommisjon hos H. Aschehoug & CO. Oslo. Hveding, Johan 1955: ”Tysfjord under krigen 1940-45”. Utgitt av Tysfjord Formannskap. Andre kilder: Forhandlingsprotokoll for Drag feltspatarbeiderforening