Havmannens sønn

HAVMANNENS SØNN

av Regine Normann

             Det var en gang en fattig legdsjente, som giftet seg med en fremmedkar som kom rekende til bygda, og flyttet med ham til en bratt holme langt fra land. Der hadde han en jordhytte, og der hadde han naust og båtstø.

             Det fantes ikke andre mennesker på holmen enn de to. Men jenta var blidlynt og trallet og sang, og syntes hun hadde fryd og herrens glade dager i det nye hjemmet sitt. Mannen var både vakker og lett å omgåes; og en hærskares mangfoldighet av alleslags fugl hadde hun til selskap når han dro fra henne på fiske og mange ganger ble borte både to og flere dager, uten at hun fikk rede på hvor han ferdes.

             Men fugl har flyttehug i blodet. Og da sommeren led, lettet flere og flere på vingene og strøk sydover, og det ble stusseligere ute på holmen for hver skare som drog.

             Før året var omme, lå det en vakker liten gutt i vuggen og sparket og lo mot henne. Han hadde ikke vinger som flyttfuglene, og ham fikk hun da beholde både sommer og vinter. Tiden ville aldri falle henne lang mer, når hun satt alene med ham, og mannen var ute på fiske.

             Da gutten var årsgammel, sa mannen en dag de satt nede ved båtstøen, at han måtte reise, og at det var uvisst når han kom tilbake.

             Men hun trengte ikke bekymre seg for hva hun og gutten skulle leve av, mens han var borte. Havet skulle bringe det, bare hun selv ville være tro mot ham og bære ham i tankene både tidlig og sent.

             Hun brast i gråt og tigget og bad at han ikke måtte forlate henne. Og hvordan skulle det gå om barnet ble sykt! Ikke et menneske kunne hun sende etter hjelp. Og han fikk da komme i hug, han som far var, at holmen lå milevidt fra land.

             Han sa henne ikke imot. Tok bare konen og barnet inn til sig i et siste farvel, sprang i båten og skjøv fra land.

             Hun satt igjen i fjæra og stirret etter ham til båten ble usynlig for øyet inne i glansen av kveldsolen. Så tok hun gutten på armen og bar ham inn i jordhytten og stengte døren med lås og slå.

             Neste morgen, da hun kom ned til naustet, var det drevet i land en jernbeslått kiste. Den var full av de deiligste klær til henne og gutten; og da hun pakket dem ut så hun at klærne hadde samme farge som havet når det lå speilblankt og fanget glød fra kveldsolen. Og bare hun rørte ved dem, skiftet de i blått og gull og purpur.

             Hver dag skyllet havet en gave på land. Snart var det er dyrebart smykke, snart en kostelig gjenstand til å stase opp i jordhytten med. Mat brakte det og kurver fulle av de deiligste frukter, og en overflod av leker til den lille gutten.

             Likevel ble tiden lang for henne som gikk der og stullet med barnet, mens Hjertet blødde likevel av lengsel etter ham som sendte henne all herligheten.

             En natt et par år etter at mannen var reist fra henne, ble det et slikt forferdelig uvær med storm og høy sjø.

             Hun steg frem av sengen, skjøv lukene fra vinduet og stod og stirret på havet som brøt mot holmen så skumsprøyten stod himmelhøyt. Tenk om han hun var glad i, var ute i dette fryktelige været på tur mot hjemmet! Båten ville knuses i smadder straks han nærmet seg land., der var ingen ikke en var der til å rekke ham en hjelpende hånd.

             Raskt tok hun på seg uværsklærne og kavet seg ned til båtstøen. , dyttet teppet vel om gutten, så han ikke skulde fryse mens hun var borte, og smøg sig ut av jordhytten. Vinden slet og rev i henne, og det var med møie og stort besvær at hun tvekroket vant å kave sig ned til båtstøen.

             Men Øyet nådde ikke annet enn opprørt hav hvor hun vendte seg, og verken båt eller skip var å se.

             Øverst i flomålet tett ved der hun stod, lå en værslått havhest og flakset med den ene vingen. Den andre hang brukket og slepte i sanden.

             Varlig tok hun den med begge hendene og bar den tunge fuglen opp til jordhytten. Den hverken hugg eller freste, men lå dørgende stille og stirret på henne med rappe blunk over de blåsvarte øynene, mens hun stelte om den såre vingen og med linn hånd sopte den våte sanden av fjærhammen.

             Siden la hun havhesten ved fotenden av sengen så den skulde få det mykt og varmt, smøg klærne av sig og krøp til køis.

             Hun sovnet fort og drømte at døren gikk opp, inn kom mannen hennes kledd i en fotsid kåpe av havblå fløyel og med gullkrone på hodet.

             Han steg frem til sengen der hun lå, og strøk med var hånd over guttens hår og over fuglens pjuskete fjær. Men henne rørte han ikke. Hun våknet av at det knakk i dørklinken, og for frem av sengen.

             Men døren var stengt med slå på innsiden, slik hun selv hadde gjort det før hun la sig. Da først sanset hun at det bare var en drømmeskikkelse av mannen sin hun hadde sett, og ikke ham selv iført kjøtt og blod.

             Den knekte vingen grodde fort. Havhesten, som ellers er den skyeste av alle fugler og nesten ikke til å komme nær for levende menneske, tedde seg tam som en høne og fulgte gutten hvor han gikk og stod.

             Og det som underligere var opplevet hun En dag så hun gutten og fuglen sitte og prate sammen. En flokk andre fugler hadde sanket sig om de to og skvatret og snadret så det hørtes over hele holmen.

             Moren unte ham gjerne den gleden å ha fuglene til lekekamerater. De ville ham ikke vondt, og selv fikk hun mer ro til å tenke på ham hun dagstøtt lengtet etter å være sammen med. Kom han ikke nu snart, forgikk hun han av lengsel efter ham.

             Men da hun en dag i kveldingen kom ned til båtstøen og fikk se gutten sin overskrevs på havhesten ute på brådypet, ble hun tilgangs skremt.

             Hun ropte ham i land og rystet ham ublidt.

             "Du kunne drukne, din viltre fant," skjente hun, "og hva vil du så jeg skal si til far din, når han kommer og spør hvorfor jeg ikke har passet bedre på deg?"

             "Å, far vet at jeg rir på hesten hans, han har selv lært meg det. Og i morgen får jeg kanskje min egen hest og får bli med far til slottet hans. Der er det vakkert, sier far, og jeg skal bli konge når jeg blir stor, og far skal gi meg makt til å skape mig om til fugl og til fisk".

             "Hva er det du prater om," ropte moren. "Har din far et slott, og er havhesten blitt til ridehest nu? Du er blitt rent tullet du, kjære, vesle krypen min, av å leke med de galne flyttfuglene, som farer fra sted til sted og snadrer om alt og ingenting. Kom nu og bli med mor din, og gjør mig ikke oftere den sorg å ri ut på havdypet på den fæle fuglen. Fys, jeg vil ikke se den mer".

             Hun grep en stein og hev etter havhesten, tok gutten med sig og la ham tidlig og gav ham mat på sengen. Det var greit at herefter fikk hun ta sig mer av barnet og ikke støtt gå å tenke på far hans.

             Da hun åpnet døren neste morgen, satt det ikke en, men to havhester på trammen.

             Straks kom hun i hug det gutten hadde sagt om ridehesten faren skulle sende ham, og hun føyste fuglene vekk med soplimen. De fløy og satte sig på brattberget straks bortenom jordhytten og skrek av glede da gutten viste sig i døråpningen.

             Han svarte dem med et skarpt, fremmed skrik moren aldri hadde hørt av hans munn før. Men bort til dem slapp han ikke. Moren gikk og leide ham ved hånden mens hun tok frem de vakreste lekene hans, og bad ham leke sig med dem ute i solveggen.

             Selv satte hun seg på dørtrappen for å se på, og der best hun satt, sovnet hun.

             Straks gutten merket han var fri oppsynet, sprang han ned til vannet, og havhestene fulgte.

             Da moren våknet av blunden og gikk for å hente ham, kom hun akkurat tidsnok til å se begge fuglene bruse fra land. På den ene satt en høy mann med gullkrone på hodet, og den blå fløyelskåpen han bar, slepte etter ham i kjølfaret. På den annen satt en liten gutt i skinnende sølvrustning med hvit fjærbusk på hjelmen. Hun drog kjensel på dem begge og ropte dem ved navn og bad dem ta henne med.

             Men de red videre utover havet på de underlige hestene sine og så ikke til den kant hun var.

             Det ble tunge dager for henne som var igjen på holmen uten annet selskap enn sorgen og savnet. At mannen hennes var en mektig konge, forundret henne ikke. Han kunne aldri bli gildere og gjævere for henne enn han alltid hadde vært.

             Men at han ville lønne hennes troskap mot ham med å ta gutten fra henne, det hadde hun ikke ventet av han.

             Alle de vakreste lekene og de peneste klærne tik barnet tok hun og la ned i den jernbeslåtte kisten og skjøv den ut på havet. Hadde far hans hatt makt til å la kisten flyte i land på holmen, maktet han nok å la den flyte dit han og gutten nu var. Så kunde den lille skatten hennes få se at mor hans ikke hadde glemt ham.

             En dag hun lå oppe på brattberget bortenom jordhytten og trodde hun skulle forgå av lengsel etter mannen og barnet, syntes hun tydelig hun hørte gutten sin skrasle og le slik han hadde for vane når han var i godlaget.

             Fortumlet reiste hun seg og så seg omkring, men gutten var der ikke.

             Det satt fullt av fugl på berget. , og alle stirret på henne; men hun fant ingen trøst i deres selskap, for de minnet så alt for meget om gutten og hans lek med dem.

             Da skrek en havhest det skarpe skrik hun kjente så godt, og hun banet sig vei tvers gjennom fugleflokken og sprang dit skriket kom fra.

             Tett innved land satt guttene hennes overskrevs på den underlige ridehesten sin.

             "Far er konge for havfolket, og jeg har med meg en fugleham til deg. Ta den på litt svint, så kan du få bli med til ham, du også", ropte han.

             Hun lot seg ikke be to ganger, men trakk hammen på og fløy som en vakker blåskarv ved siden av havhesten.

             Solen seg, og natten tente stjerner på det mørke himmelhvelv. Hun så stjernene speile seg i havet, men de var ikke blankere enn morilden, som lyste og brant i skumskavlen som fosset om bringen på havhesten sønnen hennes red på.

             Hele natten red han, og da det atter ble dag, kom de til en mur av tett skodde. "Bak skodden er slottet til far, men angrer du at du har tatt på deg fugleham, skal jeg bli med deg tilbake til holmen og vrenge hammen av deg". "Jeg vil være hvor du og han er", svarte moren og fulgte sønnen inn i skodden.

             Men hver midtsommernatt kommer en blåskarv vandrende opp sjøveien på holmen. Den går rundt den nedfalne jordhytten og setter seg på brattberget, strekker seg og slår med vingene mot solen.

             Det er konen som ikke kan bli kvitt minnene fra den gang hun var menneske og bodde på holmen.