Historien om et kilo ull og en menneskeskjebne

De første tyske soldatene kom til Nordmela, Andøy i 1940. En tropp på ca. 10 mann ble innkvartert i den gamle nedlagte butikken som tilhørte min bestefar, Olaf Pettersen, som da var ordfører i Dverberg herred. Soldatene var bergjegere fra Østerrike, de var alle i 40-årsalderen. Sjefen var en ung tysk løytnant, ca. 25 år gammel. Han var greve, navnet var Konz Graf Adelmann.

Vinteren 1942 var sprengkald, og ikke minst tyskerne i den gamle butikken fikk merke det. Dette resulterte i at greven angivelig rappet noe ull fra min bestemor, Agnes Pettersen, for få spunnet og strikket seg et par strømper. Det ble litt leven av denne saken, noe som kom tyskerne på Andenes for øret. De hadde i lang tid holdt Adelmann under oppsikt pga. mistanke om antinazisme. Nå kom anledningen, og Adelmann ble tatt i forvaring, dømt og degradert til sersjant.

Etter krigen fikk så mine besteforeldre brev fra Adelmann der han ber dem bevitne at han ikke hadde stjålet noe ull. Det stod nemlig i Adelmanns krigstjenestebok at han var degradert pga. tyveri. Derfor fikk han ikke ansettelse i justisdepartementet i Würtenberg.

Fra brevet fortelles det: "Mine personlige problemer begynte mens jeg fremdeles var sjef på Nordmela. Jeg ble mistenkt for å være antinazist, og min kollega løytnant Schröder, så bare etter en anledning til å bli kvitt meg. Han mislyktes tre ganger for kommandanten på Andenes, hertugen av Castell, bakket meg opp. Hertugen ble senere drept i kamp.

Jeg kom for krigsrett, men da de ikke hadde beviser for at jeg var forræder, ble jeg dømt for å ha forsømt mine plikter på Nordmela ved ikke å foreta husundersøkelser, forhøre mistenkelige personer, tillate bryggedans osv., samt at jeg hadde stjålet et kilo ull fra en gammel sekk som tilhørte deg.

Fra Svolvær ble jeg sendt til Narvik hvor jeg var sammen med andre straffedømte i laste- og lossearbeid. Fra Norge havnet jeg i en straffebataljon i Russland. De fleste av mine medfanger ble drept, og jeg undres stadig på hvordan jeg kom ut av dette helvete.

Til tross for mine gode politiske attester forteller mine krigstjenestepapirer om at jeg ble degradert og straffet for tyveri av et kilo ull. De eneste som kan bevise at jeg ikke er kriminell er dere, herr og fru Pettersen. Jeg håper derfor at dere vil sende meg et brev hvor dere erklærer at jeg hadde fått ulla av dere."

Om Adelmann fikk svar på sitt brev, vet jeg ikke. Ei heller om han ble ansatt i Justisdepartementet. En ting er nok sikkert, hadde Adelmann tatt livet av noen på Nordmela, hadde det ikke kommet i papirene hans. Men å stjele noe ull, ja, det var en grov forseelse som kanskje stoppet hans karriere.