Jens Steffensen - fiskarhøvdingen fra Bø

Av Johan Nordgård

De fleste av oss bøfjerdinger som er litt opp i årene, kjenner navnet Jens Steffensen. Han burde være litt kjent fordi han, såvidt jeg veit, er den eneste fiskeripolitiker som i ettertid har fått en bauta med den ærefulle betegnelsen «fiskerhøvding» på. Denne finner vi i Svolvær.

Jens Olai Steffensen ble født på Klakksjorda i Bø i 1891 som nest eldst av fem søsken. Faren, Mons, var fisker og små­bruker, og sønnene måtte som vanlig var, tidlig ut og tjene penger. Og Jens Olai hav­net først i fiskebåten. Etter å ha rodd fiske noen år, begynte han som anleggsarbeider på Kirkenes. Her var han i seks år sekretær i fagforeninga «Nordens Klippe» i Arbeidsmannsforbundet (jord- og sementarbeide­re). Som medlem av et forbund som var kjent for venstreradikale holdninger, skaf­fet han seg både et idégrunnlag og ei orga­nisasjonserfaring som seinere skulle kjen­netegne hans innsats i norsk fiskeri­politikk. Hans fagforeningsinnsats skaffet ham også en oppsigelse. Arbeidsgiveren på Kirkenes hadde på den tid ingen hoved­avtale å holde seg til.

Ja, han gjorde virkelig en innsats i norsk samfunnsliv: I 1934 ble han første gang valgt inn på Stortinget for Det Norske Arbeiderparti, i hele perioden var han medlem av sjøfarts- og fiskerikomitéen, fra 1945 til han frasa seg gjenvalg i 1957 var han leder av komiteen, fra 1937 til 1951 formann i Norges Fiskarlag, og fra 1952 til han døde i 1961 var han formann i Norges Råfisklag.

I Aschehougs konversasjonsleksikon er han skildret slik: «Jens Steffensen har hatt en dominerende stilling i norsk fiskeri­politikk, og har særlig vært en intens og veltalende talsmann for kystfiskerne i Nordland og Troms.» Dette visste «småfis­kerne» godt. Så når han Jens tok seg en tur på kaia i Svolvær under lofotfisket, med snus under leppa, med åpen frakk i austa­vinden og klokke kjede over vesten, brei og trygg, da tok fiskerne av seg lua i ærbødig­het og takknemlighet. De visste hva han stod for, han var en av deres. Han snakket deres språk, og det kunne være ramsalt, i mange av de debattene han hadde med sine motstandere i avisene. Karikaturtegnerne framstilte ham ofte sittende i en lettbåt med ei jukse i neven mens han ste­dig kjempet imot alle rasjonaliseringskåte framstøt fra hovedstad og Vestland. Særlig vestlendingene la ham for hat, først og fremst på grunn av hans motstand mot all stordrift i fiskeriene. «Sunnmørsposten» var deres iherdige talerør. Han mislikte stortrålerne og storsnurperne, som han mente ville bli eid av kapitalsterke rederier og ville plyndre Nord-Norge for fiskeres­sursene. Han kjempet hele sitt fiskeripoli­tiske liv for at båt og bruk skulle eies av fis­kerne sjøl. Med slike standpunkter havnet han derfor tidlig etter 1945 i konflikt med sin egen regjering, som hele tiden var ute etter å rasjonalisere fiskerinæringa ved å innføre stordrift både i fangstledd og produksjonsledd.

Han var fra først av motstander av all stortråling, men etterhvert ble han nødt til å gi noe etter. Den daværende Statens filétfabrikk på Melbu var ett eksempel på at de store fiskeforedlingsbedriftene måtte skaf­fe råstoff ved regelmessig levering fra tråle­re. Hver gang Melbu ble nødt til å få stats­støtte, måtte han skaffe flertall i fiskerikomitéen i Stortinget. Dette svære anleg­get var bygd opp av tyskerne under krigen, og skaffet mange på Hadseløya arbeid. Derfor var det politisk umulig å redusere eller legge ned drifta. Bø savnet ei fryseribedrift, men på grunn av det nære Melbuanlegget var det vanskelig å skaffe støtte fra bl.a. Jens Steffensen til etable­ring. Men bøfjerdingene gav som kjent ikke opp.

Sitt store politiske nederlag led han da trålerloven fra 1939 skulle forandres i 1951. Han ville sette grensen for stortrålere til 200 tonn. Denne grensen kunne overskrides, men da var betingelsene for å kunne få konsesjon at et utvalg med repre­sentanter fra Norges Fiskarlag, Sjømanns­forbundet, trålerrederne og staten skulle innstille overfor regjeringa hvem som skul­le få tillatelse til å drive slik tråling. Hensikten med en slik innstillingsrett var å hindre at privatkapitalistiske rederiinteresser skulle få hånd om trålfisket. Under behandlinga av lovforslaget i Stortinget, sloss han hele tiden mot sin dyktige motstander, fiskeriminister Reidar Carlsen, og tapte. Byrepresentantene stem­te for regjeringas forslag, kystrepresentantene imot. Dermed var det åpnet for tråle­re på 300 tonn, (og regjeringa kunne sjøl suverent bestemme hvem som skulle få til­latelse (også for et visst antall enda større trålere).

Trålstriden i 1951 falt sammen med stri­den om snurpenotfiske i Lofoten. Også i dette spørsmålet var han på kollisjonskurs med partifelle Reidar Carlsen. Den politis­ke kampen var så hard at disse to, som tid­ligere var personlige venner, ble bitre fien­der. Først tørnet de sammen i avisene, der­etter på landsmøtet i Norges Fiskarlag der Reidar Carlsen var gjest. Etter en velformulert kritikk av Jens Steffensen forlot Carlsen under applaus landsmøtet ved å slamre døra igjen etter seg.

Det egentlige resultatet av denne bitre striden var at de begge måtte forlate norsk fiskeripolitikk. Jens Steffensen byttet plass med formannen i Norges Råfisklag.

Reidar Carlsen forlot regjeringa og ble sjef for det ikke ukjente DUF = Distriktenes utviklingsfond - i dag det utskjelte SND.

Den politiske striden om trålfisket og notfisket i Lofoten var kanskje en kamp om hvem som skulle bestemme i norsk fiskeripolitikk: fiskerne sjøl eller politisk/ byråkratiske maktsentra som fiskeridepartementet/fiskeridirektoratet. Mange påstår at disse maktsentra fra gammelt av er «infiltrert» av vestlendinger.

Som politiker og organisasjonsmann kunne nok Jens Steffensen være omstridt. Men han hadde en jovial og romslig væremåte, og en buldrende og avvæpnende latter satt løst. De fleste vil nok være enig i at Jens Steffensen gjorde en stor innsats i norsk fiskeripolitikk ved utrettelig å tale kystfiskernes sak. Kanskje trenger kystens folk i dag en politiker av hans støpning? Det er da også kystfiskerne som har fått reist bautaen over Jens Steffensen i Svolvær.