Jordkjelleren

Av Hans Paulsen

Måten å oppbevare maten på har århundrers tradisjon og hevd. De unge jenter og gutter var da heller ikke gifteferdige før de hadde tileg­net seg kunnskap om matstell og kunsten og erfaringa med å oppbevare mat. Her får en se kontrasten mellom den tids naturalhushold­ning og vår tids pengehushold, med frysebok­ser, kjøleskap, fryserom og kjølerom. Likeså forteller historia om forskjellen på forrådshusholdning og vår tids «fra dag til dag»-husholdning.

Den gamle tids forrådshusholdning er i ferd med å dø helt ut; bare hos noen få eldre er noe av denne kulturen ennå i hevd. Det er derfor vel verd å samle inn viten om den før det mes­te går i glømmeboka.

Poteten kom til Europa i 1565, til Norge omkring 1760, men ble ikke dyrket i større utstrekning før ca. 1800. Til Bø kom poteten antakelig i 1811. Det var Ole Olsen, f. 1755, som fikk med seg heim ei kanne settepotet da han var jektekar til Bergen. Denne ble satt på Vea og bar godt. Ole delte etter hvert ut sette­potet, og snart etter ble potet dyrka i hele byg­da. I 1835 ble det satt 180 tønner i Bø.

Poteten kunne ikke erstatte melet helt, men ble den sikreste maten i uår og hungerstider. Den tåler ikke frost og må av den grunn opp­bevares på steder der temperaturen ikke går nevneverdig under 2-3 grader.

Etter at det ble vanlig å lagre potet over vin­teren, ble det et påtrengende behov for frostfrie kjellerrom. De fleste hus hadde derfor ei jordhole - kjeller - under kjøkkenet med ned­gang gjennom luke i golvet. Det ble også laget inngang (nedgang) utenfra, dekt med dør og lem. I denne kjellerhola ble poteten lagra i binger av treverk (bordverk) mellom potet og mur, og botnen i bingen av sprinklet treverk ca. en halv fot over golvet. Denne kjelleren var sikker nok mot frost, men den kunne bli for varm utover vår og sommer, slik at poteten grodde ut lenge før tida.

Det var etter at folk hadde høstet erfaring med slike kjellere under huset at det ble gjort forsøk med å lage kjeller utenom, i en laglig bakke i nærheten av huset.

Det finnes svært få jordkjellere fra denne perioden, men det er i vår tid bygd jordkjellere etter det gamle prinsipp, men av moderne materialer. De gamle nedfalne kjellere er gravd ut og nye er oppført på den gamle tufta. I stedet for gråstein er det nå brukt lettbetong og isopor.

Fra Nordland fylkesmuseum har vi fått beskrivelse av jordkjellere fra Bodø-området:

Kjelleren ble gravd ut på tørt sted i nærheten av huset, oftest i sandbakke, eller i jordbakke inn mot berg, slik at innerveggen ble fast fjell. Inngangen ble lagt unna dominerende vind og vær. Størrelsen kunne variere: vanlig størrelse var 3 m x 2.5 m med høyde ca. 2.3 m under mønet. Veggene var av vanlig gråstein, godt tilpasset muring. Det var ikke nødvendig med noen form for isolering mellom mur og jord­bakke.

Dersom kjelleren ble bygd i hellende ter­reng, var det ikke nødvending med dreneringsgrøfter. Slike grøfter, fylt med småstein og singel, kunne nemlig lett bli adkomstvei for gnagere.

Takkonstruksjonen var vanskeligst å få tett og god. Noen brukte sperreverk mens andre brukte åsverk av drygt tremateriale. De som hadde tilgang på steinheller, brukte disse som tro, så ble never lagt på steinen og deretter jord (først torv). Jordlaget måtte minst være 80 cm tjukt.

Midt i taket ble en kvadratisk trelur på 20-30 cm ført opp i fri luft, ingen andre ventiler. På fine dager ble kjelleren åpnet slik at det kunne bli utlufting gjennom dør og lur. Der var dob­bel inngangsdør - den ytterste fulgte bakke-profilen, den innerste sto loddrett. Dørene var laget av solide bord, tette og gode. Avstanden mellom dørene kunne variere fra 0.7 til 1.2 m.

Innredningen var binger oppdelt med skott for de forskjellige størrelser og kvaliteter på avlinga; ytterst ved døra var småbinger for grønnsaker. I botnen av bingene ble det lagt trebord, never eller ris, for isolasjon og lufting mellom poteten og bakken.

Kjelleren ble godt reingjort før ny vinterforsyning ble satt inn. Der kjelleren var gravd inn i bakken, ble trekkluren brukt når ny-avlinga skulle inn. Poteten ble tømt av bøtta ned gjen­nom luren, så via ei trerenne fra underkant av luren til binger. Luren var om vinteren lukket med tett lokk på toppen. For ytterligere isola­sjon ble luren fylt med halm.

Disse opplysningene fra Bodø-området samsvarer med opplysninger fra Bø, om byg­geskikk og bruk. I et notat fra Bø fortelles at det ble lagt mørtel av leire og kalk mellom mursteinene for å hindre at mus kom inn i kjel­leren. Om kjelleren ble vasket med kalksuppe som siste verk under reingjøringa kan ikke sies med sikkerhet: Noen mener at det ble gjort, andre kan ikke huske å ha hørt om det.