Juleminner fra første del av 1900-tallet

av Elisif Jensen

Du aldri finn så langt du fer

ein stad som heimen dyr og kjær.

Jeg er født og oppvokst på gården Sletten i Vestbygda som da hørte til Øksnes. Mine foreldre Otilie og Eliot Bentsen var personlig kristne. Gudsfrykt og nøysomhet blei innprenta i oss fra vi var små.

Foreldra våre var arbeidssomme, og det måtte vi og tidlig lære oss til - heldigvis. Far hadde skøyte og blei regna for å være en heldig fortjener, så økono­misk hadde vi det svært godt. Mor hadde alltid hand om pengene. Dem forvalta ho med slik klokskap at mange finansministrer kunne misunne henne den ev­nen. Der måtte aldri være fritt for penger i «skrinet».

Det blei meir enn nok for mor å gjøre, selv om vi hadde disse velsigna hushjelpene som ivaretok arbeidet som om det var deres. Adventa med alle gjø­remål må først minnes: Sissel fra Sund kom da alltid med kjevle under forkleet, så blei der bakt 3-4 tøn­ner brød. Noe flatbrød blei «lenna».: Leiven blei bret­ta først i 2 og så bretta en gang til så den fikk 1/4 størrelse. Det brødet blei lofotkost. Sissel og hushjelpa bakte og mor steikte flatbrødet. Arbeidsdagen begynte i 5-6-tida om morgenen.

Slaktinga var ei stor onn. Meste kjøttet blei salta, men noe blei nå laga kjøttdeig av. Vi stod med en rullekniv og hakka kjøttet i et trau til det blei «smått».

Far skulle ha bruket ferdig til vinteren, så der måtte både bøtes og bindes garn. Guttene blei tidlig flinke til det arbeidet, og det hendte at de greide garnstrengen på dagen. Vi jentene bart inn kavl og la i nåler. Spinning og binding av votter og fotplagg sørga be­stemor mi for.

Tollesmess-dagen var det klubb og feitt, kokt i kraf­ta etter kjøttrullene som var kokte til jule-pålegg, og til middag julaften var det lutefisk som far hadde stelt til. Alle barn og voksne måtte ha vært bada i stamp, og alt arbeid måtte være unnagjort før helga tok til kl.5.

Besteforeldra mine fra Annsletta kom også til oss med «småting» julaften. Farfar var fra Saltdal, og slek­ta der sendte oss juletre (som vi gikk rundt annen ju­ledag). Når risengrynsgrøten var kokt, satt vi alle sammen ved stuebordet. Far begynte med salmen «Jeg synger julekvad». Vi måtte være stille ved bordet. Far satt med minstebarnet på kneet, og han hadde en ev­ne til å skaffe seg lydighet med et blikk. Når målti­det var slutt, sang vi «Jeg er så glad hver julekveld». Vi tok i hand og sa godnatt, og snart blei det søvn på oss.

Juledagen syntes vi var kjedelig, for den var så hel­lig at vi måtte holde oss inne. Far leste av Linderos si andaktsbok, og andakten var svært lang, syntes vi. Til middag var det steik og sviskersuppe.

Annen juledag hadde vi mye moro, for da holdt vi julefest og fikk ha nabobarna hos oss. Det hendte at barn kom roende helt fra Nærøya. Vi sang og leikte, men høydepunktet i festen var når vår nabo Fredrik på Mykland kom utkledd med et blikkfat på ryggen (under frakken), nisselue og stav som han fikk til å gå - i alle fall mente vi det. Han sa «gå stav» og «kom stav»! Du verden sånn moro vi hadde av det.

Over nyttår tok fisket til, så da var høgtida over.

I 1918 flytta vi til Svinøya i Bø, og der holdt vi jul slik som før. En førjulskikk vi hadde, var julskoka natt til julaften. Far så etter at dørene var låst den kvelden, men han hadde glømt kjellerdøra. En kun­ne gå inn der og komme opp i kjøkkenet, hvis en var kjent i huset.

Mi søster Signe og jeg lå på nordsalen. Brått våkna vi av at teppet blei løfta av oss, og vi så to ka­rer med kvister i hendene. De slo oss lett over hen­dene våre, og den ene sa: «Ho lærarinna skal ha mest skåk'e, så ho skal huske på å ikkje slå ungan på fengran». Så gikk de ubudne karene.

Juleskikkene var ellers nokså like i heimene, før radio og TV kom i bruk.