Knut Hamsun og Bø

av Hugo Pedersen

Det er forbausende få av de mange bøker som er skrevet om Knut Hamsuns liv som vier årene 1877-1878 nevneverdig oppmerksomhet. I denne tida var Hamsun lensmannsbetjent og skolelærer i Bø.

Einar Skavlan og Tore Hamsun forteller i sine biografier om Knut Hamsun utførlig om hans barndom og ungdom. Det samme gjør Thorkild Hansen, mannen som skrev «Prosessen mot Hamsun» - selve mursteinen i rekken av Hamsun-biografier. Sistnevnte er det mest veldokumenterte som noen gang er skrevet om Knut Hamsuns liv og skjebne. Men likevel: Alle disse verkene har det til felles at årene i Bø er nevnt med høyst en linje eller to.

Dette er i grunnen bemerkelsesverdig, av flere grunner. For det første representerer 1877 og -78 den virkelige brytningstida i Hamsuns forfatterskap. Det var da det virkelig begynte: Etter å ha vært poståpner, handelsbetjent, skreppekar og lærer/lensmannsbetjent begynte Hamsun endelig å stake ut sin livsveg. Han hadde riktignok mange verdifulle evner, men tiden har vist at han valgte rett da han som 17-åring - fra lensmannskontoret på «Roligheden» på Vinje i Bø - sendte sin første 30-siders fortelling til boktrykker Kjeldseth i Tromsø med sterkt håp om å få den utgitt. Boken bar tittelen «Den gaadefulde» og var en liten kjær­lighetshistorie, til salgs for 40 øre.

Den handler om den unge Rolf Andersen som tilsynelatende er en simpel husmannsgutt, og som forelsker seg i en bondedatter. Men det viser seg at husmannsgutten i virkeligheten er sønn av en rik handelsmann med ustyrtelig mange penger; han heter slett ikke Rolf Ander­sen, men Knut Sonnenfeldt. Så langt «Den Gaadefulde». I virkeligheten var det trolig snakk om en av lensmannsdøtrene i Bø, Inger, som senere giftet seg - ikke med Knut - men med broren Hans Pedersen: Også hans navn finnes i lensmannsprotokollene som Hamsun skrev mens han arbeidet i Bø. Hans Pedersen ble for øvrig værende i Bø, som handelsstyrer og senere herredskasserer.

Dette var før den berømte skrivefeilen hadde gjort Knut Hamsuns navn berømt. I denne tida het han enda Knud Pedersen, riktignok opp­vokst på gården Hamsund i Hamarøy. Til tross for at han hadde en meget pen håndskrift, klar­te man etterhvert å mistolke både hans for­navn, etternavn og navnet på gården der han var oppvokst. Knud ble til Knut, Pedersen for­svant og Hamsund ble til Hamsun. Men forfat­teren var på rett veg.

I løpet av den tida Hamsun var i Bø fikk han også gjort ferdig neste bok i sitt forfatterskap. Også denne, som bar navnet «Bjørger» og ble utgitt hos boktrykker A. F. Knudsen i Bodø, var i høy grad et umodent arbeid - og atskillig lengre enn det første - men viste at forfatteren hadde lest og utviklet seg mye siden sist. Bo­ka, og Hamsuns besøk hos handelsmann Zahl, medførte at han fikk de midler han trengte for å kunne forlate Bø og utvikle seg videre. Hans rolige og selvsikre opptreden hos Zahl gjorde nemlig at handelsmannen fikk stor tro på ham; «Bjørger» var et pluss i samme retning. Zahl ga Hamsun 1.000 kroner for boka, og opphavs­mannen var i fyr og flamme, reiste til Hardan­ger og fikk ferdig et nytt manuskript, som han dro til København med - hvor han for første gang opplevde å bli refusert: «Frida» kom aldri ut. Så kanskje skulle den unge Hamsun ha holdt seg i Vesterålen?

At forfatterens to år i Bø ikke er blitt viet større oppmerksomhet er også underlig når man tenker på hvor grundig mange av Ham­suns biografer har gått til verks når det gjelder hans oppvekst, for å finne svar på hans noe spesielle syn og politiske meninger og ikke minst på hans handlemåte under annen ver­denskrig. Men kanskje ville man aldri fått noe tilfredsstillende svar i den retning, selv om man hadde gått grundigere til verks: Annen­hånds opplysninger fra folk som hadde med Knut Hamsun å gjøre i denne tida synes bare å vitne om en person som var elsket og av­holdt, ikke minst som lærer.

Da Knud Pedersen kom til Bø, fikk han først jobb som lensmannsbetjent. Ganske snart oppdaget man at den unge mannen fra Hamarøy var en særdeles skrivefør mann med ordenssans og karisma. Han var en stram kar og vis­ste å sette seg i respekt. - En som har studert de gamle lensmannsprotokollene fra Hamsuns tid er Guttorm Bjugn, tidligere lensmann i Bø. I et intervju med Lofotposten i 1983 sier Bjugn at det første som slo ham da han tok for seg protokollene, var at Hamsun brukte en langt mer moderne skriveform enn sine samtidige. Han hadde en annen uttrykksmåte som ikke var så preget av datidens byråkratspråk. Men på den annen side gikk han mer i detalj, for eksempel når det gjaldt lister over innbo og lø­søre.

Bjugn sier videre i intervjuet at han i proto­kollene også fant en helt ny setningsbygning, noe som ser ut til å ha blitt godt mottatt av lensmann Rasmus Nordahl. Blant annet skrev nemlig Hamsun en god del brev på vegner av lensmannen, noe som må bety at han var be­trodd. - Også Bjugn etterlyser en større inte­resse for forfatterens tid i Bø: Bygdemuseet sitter på atskillige dokumenter som er skrevet av Hamsun, men hittil har interessen vært mi­nimal.

I en mellomperiode var Knut Hamsun lærer ved det som da het Jørgenfjord skole (Ringstad). I en artikkel i bladet «Norges Kvinner» fra 1954 forteller en av Hamsuns tidligere ele­ver flere interessante trekk fra hans tid som læ­rer: De fleste av de 7-8 elevene kunne lese, så Hamsun slapp å pugge ABC med dem. I stedet fortalte han dem eventyr, som ble understreket med fantasifulle krittegninger på tavla. På den­ne måten satte Hamsun fantasien i sving hos de små. - En av dem har fortalt at Hamsun en gang tegnet et stygg drage som slår ned på en rein og dreper den. Eventyret, supplert med tegninger, brente seg så fast i sinnet til denne eleven at han begynte å gråte. Fargene var ma­kabre og tegningen likeså. Alle barna oppfattet dette som tragisk. For å trøste dem tegnet da Hansun reinen etter døden, på et beite med moseheier. - «Den har det bedre nå enn da den levde», sa han: «Den har engler til gjetere».

Hamsun interesserte seg ikke noe særlig for å lære elevene regning. Han skrev av og til no­en tall på tavla, men han adderte aldri tallene. Han ville at barna skulle lære å regne i hodet, og derfor måtte de pugge den lille multiplika­sjonstabellen til de kunne den på rams. Han formelig presset den inn i hodet på elevene, el­ler rettere sagt simpelthen messet den inn med sin sonore stemme. Og alle elevene lærte mul­tiplikasjonstabellen i løpet av det året Hamsun var lærer.

Geografi og historie var Hamsuns spesiali­tet. Han tok elevene med på de eventyrligste reiser til alle land. Han fortalte så levende at elevene satt spikret fast til benkene. Da han en gang fortalte om negrene i det svarteste Afrika og karakteriserte dem som de beste menneske­ne på Guds grønne jord, våget en av elevene seg frampå og spurte om Hamsun virkelig had­de vært i Afrika. Elevene hadde jo hørt noe ganske annet om negrene hjemme, at de var menneskeetere og avgudsdyrkere. - Da svarte Hamsun: «Jeg reiser til Afrika hver natt, i drømmene mine». Og ordene falt så naturlig at elevene faktisk trodde på dette.

I Sparre-Nilsons bok om Hamsuns politiske liv er slike hendelser fra Hamsuns lærertid nevnt, blant annet at han gjorde lokalhistorien levende for elevene: Dette i en tid før noen hadde hørt om revidert mønsterplan for grunnskolen og alternativ undervisning. Rik­tignok hadde ikke Vesterålen noen nevneverdig plass i norgeshistorien, men der var i alle fall en lokal episode som Hamsun trakk fram med slik begeistring at elevene satt med åpen munn og alle sanser i høyspenn, for ikke å gå glipp av et eneste ord: Det var episoden da Tore Hund på en lumsk måte drepte en vesterålshøvding som var med på hans bjarmelandsferd. Dette skjedde langt oppe i Finnmark, men siden den drepte var fra Vesterålen, og fordi drapet ble skildret på en så levende måte fra Hamsuns side, begynte elevene å gråte. Da sa Hamsun: «Tørk vekk tårene, barn. Dette skjedde for så mange hundre år siden at det ik­ke er verdt tårer. Dessuten kan det jo tenkes at Snorre Sturlason har overdrevet kraftig i sin skildring av drapsmannen Tore Hund. Han var jo en herre med fantasi», sa Hamsun. Denne episoden medførte at han som forteller om episoden, senere har lest Snorres norske kongesagaer med atskillig reservasjon.

Dette viser hvilken påvirkningsevne Knut Hamsun hadde som lærer. Han innførte også et nytt fag i skolen på Ringstad: Det var bota­nikk. Han var levende interessert i faget og trakk ofte hele skolen med seg ut i naturen så elevene kunne lære å bestemme planter. Kan­skje benyttet Hamsun denne muligheten også for å slippe vekk fra den solvarme skolestuen.

Men den episoden som gjorde sterkest inn­trykk på eleven som forteller i «Norske Kvin­ner», var da en av guttene om vinteren mistet sin far under lofotfisket. Han kom storgråtende på skolen og fortalte dette. Hamsun hysjet ikke på ham og bad ham være stille; i stedet tok han gutten på fanget og gav ham en blank riksdaler mens han strøk ham over håret: En riksdaler var en eventyrlig sum den gang, og kanskje læ­rerens eneste. Hamsun ba gutten om å gå hjem og være der en uke; gutten ba imidlertid tynt om å få være på skolen, og Hamsun kunne ik­ke nekte ham det.

Episoder som dette gjorde at Hamsun ble en meget avholdt lærer. Dessverre fikk elevene ikke beholde ham mer enn dette året. Han ble atter lensmannsbetjent, men forlot bygda like etter for å ta fatt på sin diktergjerning.

Kanskje har årene i Bø gitt Hamsun varige minner. Mange mener å kjenne igjen vesterålsnaturen i bøker som «Pan» og «Viktoria». I til­legg bruker han flere dialektord fra Vesterålen i sine verker. I flere av dem kjenner vi igjen den unge Hamsun som den følsomme lærer: De rike på skolekunnskap har han lite til overs for - Hamsun mente slike folk ikke hadde noe innhold. Det hadde tiden i Bø lært ham.