Lappenes og Kvenenes handel

"Finnehandelen" hadde i middelalderen vært det viktigste grunlag for de håløygske høvdingers makt og rikdom. Senere skaffet den kongen store inntekter. I dens gamle form var det slutt med den allerede før middelalderens utgang. Men skattekrevingen blandt "finnene" fortsatte fremdeles. Og en handelsforbindelse mellom dem og nordmennene ble ganske naturlig opprettholdt også senere. Hver vår kom "lappene" flyttende over fjellene ned til "vestersjøen" med reinflokkene sine. De hadde da med seg varer som skulle selges til "sjøfinnene" og bumennene ved sjøen. Samtidig kjøpte de varer som bumennene kunne skaffe. Noe stor handel var det nok ikke, dertil var "lappenes" økonomiske liv (dengang i enda høyere grad enn nu) altfor meget baasert på selvforsyning. Kornvarer hadde en beskjeden plass i kostholdet. Reinen skaffet dem det meste av det de trengte av mat og klær. Av "kulturprodukter" var det hovedsakelig brennevinet som fristet dem. Inne i fjordene hvor de gamle flyttveiene gikk ned til sjøen, kom det tidlig opp markedsplasser. Så sent som i det 16de årh. var det skinnvarer som var den største handelsvaren. På midten av 1600-tallet begynte svenske "lapper" å slå seg ned i Norge for lengre tid enn det som før hadde vært vanlig. I 1653 kom det et kongebrev som strengt forbød dem å komme over grensen "uden til de ordinaire markeder, som av Arilds tid haver været brugeligt og de pleier at gjøre, mens naar markederne ere holdne og overstandne, haver de sig strax tilbage igjen med deres renner over grændsen til Sverig at begive". Ved siden av den handel som ble drevet av "svenskelapper" og "norskefinner", drev svenske borgere, "birkarler" eller "kvener", fra gammel tid handel på Norge. Samtidig var de også skatteoppkrevere for den svenske konge, noe som var sterkt misligt fra norsk side. Denne motstand førte til at kongen, i 1609, påla lensherren i Nordland, Hartvig Bille, å forby kvenene å ha sine reinlæger på norsk side eller drive handel nede ved sjøen. De kunne "nære sig udi deres eget land". I begynnelsen av det 18de årh. var det slutt med de fleste av de gamle "lappemarkedene", utenom de nordligste i Tromsø fogderi. Om markedet i Folla fortelles det at de tok slutt etter at misjonen blandt samene var begynt og det var blitt forbudt å selge brennevin.