Autorisert Litløy: Handelssted med stor trafikk fra 1800-årene til 1918

  Autorisert

Litløya i si velmakt, før 1908 ein gong.

Kilde: Bøfjerding 1982
Opphavsrett: Bøfjerding 1982

Vilkår for bruk:

Nes-kongen var Ole Pedersen - han Ol' Persa - som drev stor handel i den tiden. Der kom folk fra alle kanter av Vesterålen og handlet der ute i øya.

Det var nu mest tørrfisk som var hard valuta, og Ol' Persa hadde et stort utvalg i kolonial - og så i manufaktur, både hel- og halvfabrikata. Han hadde eget bakeri og mange undersåtter i sitt arbeide (drenger). Så der var et yrende liv, især om våren når skråpfisket stod på.

Skråpfisket foregikk fra 15. mars og ut mai måned. Skråp, det er skreien som er ferdig med sin gyting og begynner å bli mager og dertil meget sulten. Den spiste like til sten når sulten var verst, og derfor var det line egnet med sild som var beste mat. Og fisk var der i massevis.

Det var hele lofotstimen av skrei på tur nord­over i Barentshavet som stoppet opp på bankene utfor Litløy og Gaukværøy. Der var jo en masse båtlag som deltok, med fire-roringer.

Ol' Persa hadde mange rorbuer, men mange ordnet seg i klipper og ur ytterst i Litløy, der som kalles for Vikran. Der brukte de seilet av båten til telt. Der ute i Vikran var jo mange høvelige plasser til den sort busetning ordnet av naturen.

Men utpå feltet gikk det ikke så fredelig for seg når det ble sammensatt bruk - felt som det kalles. Nåde dem som sist hadde satt bruk: De fikk mye kjeft og knyttede never. Man måtte være tøff da. Men der var nu etslags oppsyn også. Antar at ombord på flaggskipene var høvedsmann Martin Olsen, Skjerringstad, Andreas Iversen, Føre, og Hans Jensen, Snarset. De var vel de aller siste vikinger her fra stedet.

Men det var ikke bare skråpfiske som foregikk. Nesten hvert år kom vårsilden inn Vesterålsfjorden med en masse hval i sitt kjølvann. Jeg kan huske et sådant år - jeg er født i 1908 og var vel en syv år, antar jeg. Da var der sild i massevis og et godt fiske med line, for det vanket jo ferskt agn til stadighet: Vårsild med maven full av rødmarr. Og å få den opp av havet, det sørget Melbu-flåten hans Chr. Fredriksen for. Det var større sildesnurpere med to store båter, en på hver side, som hang i davitene med en halv not i hver. Det var et stolt skue for oss småglunter, og jeg husker endel av navnene på dem: «Marie Antonette». «Havskåren», «Teisten», «Alken», «Ørnen». «Rappen» m.fl.

Men tilbake til handelsstedet i Litløy: Når vår­fisket var slutt, var der etslags handelsstevne der ute. Da kom kassehandlere, det var rømdalingene som kom fra Lofoten der de drev med den sort handel i fiskeværene. Når fisket der var slutt, kom de nordover til Vesterålen og Litløy. De hadde telt som de slo opp og ordnet som en annen kram­bu, med både disk og skap. De handlet mest med sko, støvler, metervarer og klær. Der var også gjøglere og lirekassemenn, så det var noe for enhver smak.

Blant forretningsfolk deltok også en kjent handelsmann her fra Vinje.

Men der foregikk også en annen handel i de årene, som kaltes for pomorhandel. Det var en byttehandel mellom russere og nordmenn. Den opphørte da første verdenskrig brøt ut, kanske før. Denne foregikk med skip - russeskonnerter - de var visst bra store, med to lange master fram­om midtskipet.

De hadde med seg alle sorter varer, mest kolo­nial, mel og sukker. Der var sukkertopper på fem kilo, og godta-menner i alle farger, og femøres-kaker på størrelse som en hvetekake nu. De kostet 5 øre: det var billig i den tiden.

Beste hvetemel var 3 null stjerne, 000 og en stjerne tegnet.

Som nevnt var der mange båter fra Russland som ankret opp, fra Tårneset på Litløy i sør og til Engan på Gaukværøy i nord. Og så var der noen som ankret opp i smulere farvann. Det var i leia nordom Andholmen, i ly for sydvesten.

Dette om pomorhandel er hva min far Holst og min onkel Hagen fortalte. Og det var byttehandel mat mot mat (mel mot tunfisk og tran).

Men tilbake til andre skip: Da Vesteraalske Dampskibsselskab ble stiftet og båter ble kjøpt av samme selskap, fikk Ol' Persa anløp av lokal båter tre ganger i uken. Kan huske når vi småglunter satt på steinene nedmed strandkanten og skuet når dampen kom: Den gikk så nært at det var bare et stenkast som skilte oss. Det var «Hadsel», «Mosken», «Røst» og «Risøsund». Disse båtene hadde hver sin tur i uken. og de hadde mange ganger mye varer som skulle i land. Varene ble fraktet i en stor, flatbunnet båt som rømmet atskillig. Ol' Persa hadde en stor brygge med heisegreier av beste slag i den tiden.

Handelen gikk bra, især ved juletider, da var det med liv og lyst. Det gikk mest ut på kreditt, for det var ikke mange som hadde penger. Da stod man med luen i hånden med et bedende blikk til handelsmannen, især hvis det hadde vært en dårlig høst med mye uveir Men etter det jeg er fortalt, så var der ikke noen som lidde nød i den søte juletid. Men det var nu noen som hadde penger også.

Andreas Iversen i Føre var en stendig kunde hos han Ol' Persa, og del var ikke småtteri den karen handlet, er det meg fortalt.

Det vanket nu også en og annen juledram, det fulgte alltid med julehandel og juleskikker i den tiden. Så folk ble litt modige når de fikk seg en tår for tørsten. Men det er en annen historie.

Første gang jeg møtte han Ol' Persa var jeg kanske fem år. Det var om sommeren, og jeg ble med morfar. Og da spurte han kem sin glunt eg var. Morfar fortalte det, og da fikk jeg et kremmerhus med anisdrops. Å du store min, hvor stolt jeg ble!

Ol' Persa drev ikke bare med handel, han hadde et stort gårdsbruk med mange kuer og dertil sauer. I Litløy er der en god solgang natt og dag, især om sommeren. Ja i gamle dager, da hadde de gode somrer, så da spirte og grodde det der ute. Han hadde to store potetåkrer og en kålrabi- og gulrotåker. Så der var ingen nød på grønnsaker.

Høyet tørket man på bar mark og bar det i store bører. Det var nu mest drengene som utførte dette arbeide. Der var billig arbeidskraft i de dager.

I slåtten hadde han en stor ringebjelle hengende et sted oppi bryggen. Når den ringte, og det gjorde den til hvert måltid, da hørte man den lang lei. Vi i Nordøya - det er jo bare sundet over (Vika) - vi rettet oss etter den: «Nu reng' det hos han Ol' Persa, nu e det meddag». Og da var det bare å komme seg av gårde; for vi i Nordøya, vi hang oppi liene og slo.

Ellers så rettet vi oss etter solen: Når den var over en fjelltopp øst for Gimsøystraumen som kalles for Matmora, da var klokken 12. Der var enkelte som hadde lommeur, men det var til fin­bruk, som bryllup og lignende tilstelninger - og når de reiste til kirken i Bø. For å være riktig fine hadde de urkjede av gull som de spente over magen, antagelig for å se lærd ut.

Kirkeferd var meget aktuelt for øyfolket der ute i gamle dager. Alle nyheter ble jo kunngjort på kirkebakken, både for høy og lav. Og nyheter kunne man ikke være foruten.

Men alt har en ende. Så og med dette handels­stedet Litløy: Ole Pedersen døde i 1918, og med han ble handelsstedet nedlagt. En storhetstid var forbi, men den dag i dag står kjellermuren til krambuen like fin. Da er det bare å skrive ned sagaen. Mannen han stupte, men merket det stod.

Vinje i februar 1981

Halfdan Holst

Tekst til bildet: Midt på biletet gården hans Ol' Persa, med den langt mindre drengstua framføre. Rett bak gården fjøsbvgningen - med lemmar (lade) av tre. Litt til v. for gården bakeriet (dør til v. i røstet). Rett over og bak bakeriet litt av taket på «fjøsbua », ei rorbu. « »

Attom bakeriet ser vi krambua etter han Kristoffer Nilsa, som handla i Litløya til 1880 og var høvedsmann på femhøring fra 1840 til 1894. Han var tre gonger gift, hadde 24 barn, fór til Amerika 1900 og døvdde som farnar i Wisconsin! - Ol' Persa si krambu og ein snipp av brygga hans (med vindu til å heise opp varene) i bak­grunnen lengst til v. (kvitt hus). - Dei to låge, torvtekte husa som kjem nærmast mellom krambuene på biletet var begge Kristoffer sine: I det nærmaste budde han Edvard Danielsen, far til tredjekona hans Ol' P'ersa (Hilda). Denne stua hamna seinare ved Gimstadsjøen hos «han Per med sjyen».- Uthusa i forgrunnen til v. er naustet hans Ol' Persa, så Kristoffer sitt med mørkt tak, og endeleg fjøsen til sistnemnde, med litlehus.

Til h. i biletet skimtar vi huset til «han Fredrik i Steinsvika», så Peder Olaus sitt (det største av dei to mørke, med lyse kantbord). Attom det siste igjen husetl hans Simon Jakobsa og litt av Hans Peder sitt: Dei budde rødt i røst. med eit smau imellom. Førstnemnde åtte naustet på hi sida, mot Vika: i den minste av dei mørke stuene meir til v. budde far hans.

Hans Peder si brvgge og itl anna naust som kom han Kristoffer til i forgrunnen til h.

I Vikran i Litløya hadde folket fleire rorbuer (Hadselfolk rodde der seinare), og han Kristoffer dreiv
handel også der.                                                                   Etter Henny og Martin Holst.


Denne artikkelen handler om

Gård

Om innholdet

Kilde:
Bøfjerding 1982
Opphavsrett:
Bø bygdelag
Vilkår for bruk:
Lagt inn av:
Ole J. Johansen
Tittel:
Museumsmedarbeider
Organisasjon:
Museum Nord
Dato:
2009/02/23