Litt om hesten – i gamle dagers Bø

Hvor lenge det har vært husdyrhold i Bø kan in­gen vite. De første som bosatte seg her baserte sin eksistens på jakt og fiske. Naturen var sik­kert rik på matnyttige ting, spiselige planter så vel som dyr og fisk, det gjaldt bare om tekniske hjelpemidler til å høste av ressursene. Boset­tinga var spredt og individene fåtallige.

Det harde klimaet og de varierende nærings­forholdene gav ikke muligheter for lengre liv til svake og gamle. Fornyelse og tilvekst til «menneskebestanden» kom for en stor del utenfra, og da for en stor del fra Vestlandet - Rogaland. *) Dette viser funn av gravgods. Disse funnene vi­ser også forbindelse med andre land. Og det var vel ikke bare gods som kom utenfra, men også ideer om jordbruk og husdyrhold. Ingen veit når husdyr kom til Bø. Det første tegn er et lårbein av geit eller sau som lå i ei kvinnegrav i Føre sammen med mye annet gravgods. Professor Povl Simonsen, som ledet utgravingen, sa at den stammet fra år 300 - 400 e.Kr. Ikke i noen annen grav i feltet var tegn til husdyr. Men klør og små fotbein av bjørn samt nebb av ørn tydet på jakt. Våpen som ble funnet: piler, jaktspyd (harpun) tyder også på jakt, ikke mannedrap, skjønt de kunne vel brukes til litt av hvert - noe skjoldbuler og et sverd i ei grav kunne tyde på. Hundeskjelett likeså.

Våpen, smykker og husgeråd + eventuelle husdyr kom nok med folket som reiste nordover i den såkalte folkevandringstida. Ferda gikk vel med båt. Hva de kunne ta med seg på båtene si­ne er ikke godt å si. De reiste ikke i ett strekk mot bestemte mål, men leita seg fram for å finne beste jaktmarkene og kanskje en høvelig jordflekk til en kornåker. Husdyr dro de neppe med seg i vesentlig grad. Det som eventuelt kunne komme på tale var sau og geit; de var små og nøysomme. Kua kom kanskje seinere. Ho var også lita og nøysom. Avdråtten i form av melk var trulig liten - vel best i beitetida om somme­ren, om de levde så lenge. Hvordan de kom til Bø og til hvilken tid er et åpent spørsmål.

Så var det hesten da. Den kom trulig som ab­solutt nummer sist, men ingen historie ble skrev­et og muntlige overleveringer er glemt. Men det var vel med den som med sauen, den var uteganger. Seleksjonen (det naturlige utvalg) gjor­de at sauene ble små, med pels av dekkhår og fi­nere ull inni, spelsau. Og for hestens vedkom­mende ble det en liten, langragget skapning med tett og lurvet pels som delvis skiftet farge, fra brunsvart om sommeren til gråhvitt om vinte­ren.

Nikolai i Vikan fortalte meg om en slik hest som var i Vikan i hans barneår. Denne hesten hadde ikke stall, men søkte ly bak bergknauser og storstein som grenda er så rik på. Hvordan hesten kunne bli fraktet til Vikan kan en undres på: Vikanura synes uframkommelig og fjell­veien like ens, så bratt det er der. Likeså kan en spørre hva de brukte hesten til der ute? Jo, forspent en slede dro den det som kunne fraktes, tang fra fjæra, høy fra tilkommende bergkliper, gjødsel fra fjøs (og sommerfjøs), m.m.

På kirkebakken glimret sikkert Vikan-hesten med sitt fravær. Der møtte fram - i første rekke - de som var «født med sølvbeksel i kjeften». Dette som omskriving av ordtaket om velstands­folk: - de var født med sølvskei i kjeften.

Så tilbake til de gamle hestene: For 50-60 år si­den var det enda noen igjen. Siden ble de opp­blandet med fjording, kanskje også dølahest, og det var ikke fint nok lenger å være nordlands­hest.

Jeg husker hesten til Andreas på Vollan, Fjærvoll. Den var liten, brunsvart og langhåret, svairygget og svært gammel. Tynn og mager var den, tennene var sikkert nedslitt og skråstilt, slik at å ernære seg var mesta ugjørlig. Jeg har selv hatt en slik hest jeg måtte få slaktet da den var 32 år, og jeg har kraniet av en som ble slaktet da den var 34 år. - Men jeg husker også ei nordlandshoppe tilhørende Nikolai på Forøya. Dette var et nydelig dyr, og fylkesagronomen gav hen­ne rød sløyfe, altså annenpremie, på ei utstil­ling. Vel, det ble ikke føll av slikt, og den ekte nordlandsrasen døde ut.

Den stedegne hesten ble oppblandet med hes­ter fra Vestlandet og Østlandet. Dette resulterte i at rasen som oppsto ble et konglomerat som verken lignet katt eller hund. Raseskille var umulig å slå fast.

Nuvel, en hest var jo en hest, og hesten var mer enn et bruksdyr. Den ble et statussymbol. De som hadde en velfødd hest, følte seg sikkert kry når de svingte inn på kirkebakken eller hos handelsmannen. Ja, hesten måtte være velfødd, sterk og sprek, ellers var den ikke noe tess og hørte ikke hjemme i det gode selskap. - Om hestens kondisjon gikk på bekostning av de an­dre dyra i fjøset, sa ingen stort om det. De sa at sauene på en gård lå på kne attmed tuvene og svor, de var så utsultet at de greide ikke å slite groren laus! Men hesten der på gården var både feit og fin, dertil pusset så ikke ett laushår var å sjå.

Tidens guder er dens menn -. Og tidens hester var de som var sterkest i draget og snarest for sleden. Jeg tar med et par hestehistorier fra det en nu kan kalle gamle dager: En av kaksene på Lynghaugen var død. Dette var om våren - noen steder var det avbert og noen steder var det snø­flekker. Det ble kjørt med sleder. Folk gikk av sledene på avbera og sat på når det var snø. Vei var det ikke den gang, nei. Det ble kjørt over Bøbrekka. Bøbrekka var bratt, og avbert var der også. Gårdens egen hest dro sleden med li­ket. Kommet et stykke opp i bratta greide ikke hesten meir - den la seg ned, sprengt. Bestefar min, han Hans Sakariassen, hadde ei bra stor og raud merr. Han sa som så at de kunne forsøke raudmerra hans, og så ble gjort. Jauda, ho Raua drog sleden med liket over Brekka uten å puste på. En mann som gikk ved sida av merra, snud­de seg mot likfølget og satte i: «Ja så bætterde retta ho de krokåte bjørkskoklan!»

Vinterdagen, når veir og føre var laglig, gikk veien austra, det vil si fra Hoie over Fagerhaugvatnet, Veavatnet, Langvatnet om Veanova og ned myrene ved Oterbekken, så Pollåsvatnet og myrer og vatn videre til de nådde kirka. - Rubbert Persa på Hoie hadde ei lita merr som heitte «Springfjæra». Denne merra var usedvanlig rask. Ho tolte ikke at andre hester lå foran hen­ne, da sprang hun heller til hun holdt på å stum­pe. Nei fremst måtte hun være. Så ein søndag kjørte Rubbert og kona, ho Sina, til kirka. De kjørte austra over vatnan. Det hadde lenge vore avberrfrost, så isen var trygg. På Pollåsvatnet var noen gutter og gikk på skeiser. Da de såg denne hesten som kom; la de borttil og spurte om de skulle springe om kapp. «Ja spørr ikkje meg, men spørr Sprengfjæra», sa han Rubbert. Vel, guttene la i vei, og Rubbert lot ho «få taum», men jaget ikke på. Da hoppa så disse ka­rene som sprang foran henne, satte hun opp far­ten. Hun ble lita og lav, men føttene gikk fortere og fortere. Snart tok hun innpå og gikk forbi skeiserennerne. Rubbert lot henne få gjøre som hun ville. Ikke jaget han på, og ikke holdt han igjen. Da de var kommet til sørenden av vatnet, var de et langt stykke framfor karene på skeiser. Det hører med til historien at en plass var isen ikke trygg, den var for lite frosset, slik at den bølget og knaket (bogn-is). Hadde Rubbert holdt hesten igjen eller vikt til siden, hadde de sikkert gått igjennom. Men nei, Rubbert lot he sten gjøre som den ville, og over og fram kom de.

Både denne turen og andre som Springfjæra var med på, gjorde henne nesten til en legende. Og når folk pratet hest, så tok de fram Raudmerra hass Hans og Springfjæra hass Rubbert: Den eine for styrke og den andre for fart.

Nei, se om ikke hesten var statussymbol, slik som traktoren og bilen ble det senere. Derfor satte folk alt inn på å få seg hest, enten fôrgrunnlaget og trangen var til stede eller ei. Men hesten var sliter på gården i lag med folkene der. Var det mange ganger smalhans i stua, var det ofte ikke mindre i fjøset. Og hesten i lag med de an­dre dyra sto der skittklaket, i trekkfull stall, og måtte ta til takke med dårlig høy og drått, det vil si nødsfôr fra fjære og fjell.

Det ble innført såkalt fjøsbefaring omkring på gårdene. Det var fylkesagronomen og en mann fra bygda som gikk omkring i alle fjøs og så etter hvordan dyrene var i hold, hvordan det var med fôrmengda og med stellet i det hele tatt. Ja, så kom de til en gård der det stod en skitten og sær­lig mager hest. Agronomen sa da at denne hes­ten var sikkert vanstelt, så mager den var. «Kan ikkje førstå slekt», sa mannen, «førr han har då stått til medt i sie i løng i heile vinter».

I mange tilfeller var seletøy og vogn og slede i miserabel forfatning. Dertil var veiene slik at in­gen i dag ville kalle det vei, men ei råk i ter­renget. Nei tre råker: Ei i midten markert med hestelort, og to etter vognhjulene, markert med stein og hestelort. Før første verdenskrig var veiene i elendig forfatning, om der da fantes noen. Bredda var bikkvognbredde. Vedlike­hold ble foretatt av arbeidssomme veivoktere. Gruskjøring med hest og vogn. Ingen veiskraping eller snøbrøyting. Folk og hest fikk ta seg fram som best de kunne.

Før første krig og i mellomkrigstida var hestetallet i Bø relativt høyt. Jeg husker at hesteflokken fra Søberg og Skårvågen var som en liten sauflokk. Spengerne stengte for adkomsten til Forøya, og lenger nord ble de hysset sør av småsinte folk fra Straumelva og Straume. Like stor, ja større var hesteflokken fra Lokøya - Snarset - Ramberg, når du traff den på veien henimot Rophaugen.

Men alt går opp og ned her i verden, så også antall hester. Etter annen storkrig tok traktoren til å gjøre sitt inntog og ble det store statussym­bol. Veien om Kråkberget kom med ferje til Sandset, og dermed muligheten til å levere melk til meieriet på Sortland. Nu kom kua i skuddet, for melk gav penger. Ja, så gikk det altså ut over hesten. Leietraktoren gjorde tungarbeidet, men også egen traktor ble mer og mer alminnelig.

Antall hester i Bø til ulike tider er det ikke lett å få rede på eller anslå. Først fra 1955 -1956 kan en fra jordstyret få tallene så noenlunde. Da var her i Bø ca. 100 hester. Og bildet, som er fra året 1956, viser 8 av de ca. 16 hestene fra gårdene Fjærvoll - Føre - Hoie. Disse hestene, så vel som hestene på andre gårder, hadde en velfor­tjent sommerferie i tida mellom torva og høya - og etter høya. Når hesten gikk på utmarkbeite, var gardsfolket avlastet arbeidet som fulgte med hestepass heime. Den skulle jo ut i tjor om mor­genen og lukkes inn om kvelden, og flyttes og vatnes om dagen. - Men hesten, som før var en tro arbeidskamerat og et statussymbol, ble altså mer og mer eliminert. Hestestallene som var bygd inni Bø i tilknytning til kjøring til kirka, falt sammen og ble en skraphaug av råttenbord - et symbol på hestehistoriens forfall og opphør.

Nu (i 1982) er det, så vidt jeg vet, bare l eller 2 brukshester tilbake. Jeg regner ikke med hester innkjøpt og tatt i bruk som leketøy for unge og gamle. Disse er kanskje de nye statussymbolene i hesteveien. Jeg tenker på den virkelige ar­beidshesten, han som forsto norsk. Han som stanset foran en tung bakke (jamfør Hestsprenga ved Auvåg og Skårvågen), såg at og der­med ba deg gå av lasset. Han som forsto når du var i dårlig humør, han som forsto å ta i med alle krefter når det virkelig gjaldt - han er borte. Og hesten var - hos de fleste som hadde en slik - et kjært familiemedlem, og sorg og savn fulgte ham når han gikk siste ferda, til slakteren.

Vidar Hole.

*) Merk at arkeologane no nærmast har gitt avkall på teorien om ei særskild innvandring frå Rogaland, av di jordprøver viser at nordnorsk jordbruk er mykje eldre enn dei trudde før. Innvandring har sikkert skjedd, men langt meir spreidd også i tid. Red.