Litt om sau og arkeologi

JAKTEN PÅ SAU I DET ARKEOLOGISKE MATERIALET

Sauen ble sammen med geita domestisert tidlig. Funn av sauebein i Iran fra slutten av siste istid antyder husdyrhold. Sauen fulgte først nomadiske folkegrupper på deres vandring. Også andre funn fra sørvest i Tyrkia og i Afrika indikerer domestisering uavhengig av hverandre. En tam sau har mindre grov ytterull, flere hår i underulla og mindre tenner enn en vill sau. Beinbygningen er sterkere hos en vill sau. Tenner forteller mye. Rase, alder, kjønn og diett kan sees på tennene, spesielt der man har sammenligningsgrunnlag fra moderne dyr. Ca 7000 år f.Kr. kommer jordbruket på banen i de fruktbare dalene i Mesopotamia. En figur av en sau som er omtrent like gammel, forteller taust at sauene også ble verdsatt på grunn av ulla. På denne tiden utvikles også pastoralisme i stor skala. Feholdet sprer seg utover Europa og sauen kommer til Norge i yngre steinalder. Jordbruket følger etter. I Skipshellaren i Vaksdal kommune i Hordaland dukker det opp sauebein som er datert til 2830-2350 f.Kr. Med ull i seilan Ca 300 e.Kr. får de som gravlegges på dagens Føre i Bø i Vesterålen med seg sauekjøtt på reisen til det hinsidige. Spinnehjul karakteriserer det arkeologiske materialet i jernalderen i Norge. Sauens pels benyttes da som nå til klesplagg. Ulla er varmeisolerende og selv når den er våt er den varm. Da man begynte med seil på båtene ca 600 e.Kr. viste det seg at ull var et egnet materiale til dette også. Seilene var lette og tørket fort. Et stort råseil til Gokstadskipet må ha vært mer verd enn livet selv. Enorme mengder sauer og arbeidstimer til veving har gått med. Vevlodd er et annet hyppig fremtredende sauerelatert redskap i det arkeologiske materialet. Feholdet er en viktig del av økonomien til jernalderens folk i Nord-Norge. Det inngår sammen med jordbruk, fiske og fangst av sjøpattedyr. Vektlegging av det ene eller det andre varierer fra sted til sted. Samene ofret sau på offersteinen på 16-1700-tallet.