Lofotfisket som det engang var

av Halfdan Holst

Far hadde ei skøyte på 34 fot som het SIGNE. Båten var kjøpt av Eliot Berntsen. Svigersønnen Johan Martinussen på Nakling var maskinist, og far var kjentmann. Det var under første verdenskrig, i 1914. Jeg var fem år, og ett av mine tidlige barndomsminner er at de kom fra Finnmark med det norske flagg vaiende på begge sider. Sjøkrigen var hard, men vi var nøytrale.

De brukte å være i Lofoten hvert år, og da især i Reine i Vest-Lofoten. Ove Robertsen hadde ei skøyte på samme størrelse som fars. Den het OLGA og hadde en 10 kh «Heim», og det sam­me hadde SIGNE. Så vi smågutter satt oppi liene og ventet på dem når de kom gjennom Gimsøystraumen. En av de siste dagene av mars så vi dem, først som en liten prikk, så blei prikken større og større. Det var ikke stor fart, det gikk sakte med dem. De hadde 4-takts maskiner, så lyden hørtes ut som kjø, kjø, kjø!

Etterpå blei det fortalt mye om det samme lofotfisket, så alt var ikke like ukjent for meg da jeg elleve år seinere gjorde min første tur til Lofoten og dette eventyrlige fisket: Skårunger blei vi kalt (førstereisgutter). Vi var da tre båt­lag som skulle i veg, alle fra Bø. De to andre var han Johan Iversen Vinje - og han Karl Al­bert, som han kaltes. Vi var to mann på hvert båtlag: to spissbåter eller lettbåter som var halvtredjeroms, og en færing eller kjeks, også den halvtredjeroms (men likevel litt større.)

Denne turen til Lofoten, nærmere bestemt Svolvær, var kanskje den første i sitt slag. Star­ten skjedde nemlig i begynnelsen av februar med avgang fra Skagan, med d/s RØST som «moderskip». Dampskipsekspeditør Lamark ordna med dette. Han meinte at vi måtte heise alle båtene på kaia, for da blei det lettere å få dem om bord i lokalen, og det gikk greit. Så var det bare å vente på RØST, som kom i løpet av dagen. Å få båtene om bord gikk også knir­kefritt, sjøl om der var mange skuelystne som skulle se på.

Reisen til Svolvær gikk fint. En av båtene skulle til Risvær og blei satt på havet i Digermulen. Vi andre to båtlaga skulle til Svolvær og hadde tinga oss hus i Innstadvika: Huseie­ren het Larsen og hadde vært baker. - Vi kom til Svolvær utpå kvelden, i fint ver, og jeg skal si havna gjorde inntrykk på meg, med elekt­risk lys og skuter som låg tett i tett og kjøpte fisk - et liv som ingen meir kan oppleve.

Nå skulle skreifisket begynne for oss. Vi dreiv med juksa - eller «hungersangelen» som den blei kalt. Til å begynne med var det lite fisk på Høla og der omkring, men det var kr 2.50 for fisken (rund), og det var mye i den ti­da.

Fisken stod ute på eggakanten i begynnel­sen, men de første dagene av mars blei der liv og røre, for da kom han opp på Høla. En sterk og bitende austlig kuling gjorde at han seig over i Kabelvågbakken. Det var en armada av båter som deltok med snik og juksa, dagliner og nattliner og garn. Alle storsildbåtene var med, noen med fire doryer (to mann i hver): De hadde akkurat slutta storsildfisket da oppsiget til gytebankene tok til. De brukte snik, med fra 20 til 50 ongler: Det kan sammenlik­nes med «atomjuksa» i dag. Til agn brukte de skjell som blei solgt i små kagger. Men det var ikke alle slags skjell som fisken likte, og de som hadde greie på det, smakte på varen sjøl før de kjøpte!

Fleire hundre båter lå som perler på ei snor, og fisk var der på hver ongel. Kom du inn i denne «kula», måtte du bruke kompasset for å finne rette vegen på land. - I følge oppsynet var der en søndag 10 000 fiskere i Svolvær: Da kunne du gå tørrskodd fra båt til båt over heile Marinepollen.

Men tilbake til fisket: Samme dag som inn­siget til Austnesfjorden begynte, var vi ved Hellnesodden. Vi dro da 35 stykker. Vi hadde mye ising - det fraus mellom tollgangene, og for hver gang årene blei dyppa i sjøen var det som om du støypte lys. Vi lå i le av de store båtene, men kaldt var det.

Som nevnt seig fisken ut i Kabelvågbakken, og der blei han stående resten av sesongen. Nå blei det en lang tur dit ut for en robåt, men vi kunne også få slep hos bøfjerdingene som drif­ta med garn på motorbåtene sine, og særlig hos m/k STOREGGA N-8-BØ, med skipper Hans Sørensen. De drifta med fløytgarn, og det var noe nytt. Men de fikk fra 1000 til 2000 på 80 garn i hvert sjøver og gjorde det godt den vin­teren. - For oss med juksa blei det mye min­dre, men jeg husker en dag med godt ver, da dro vi femti stykker. Men da juksa begge to.

I Svolvær var det et yrende liv med så mange fiskere, særlig når det var landlega, og underholdning nok. En dag sperra de av et basseng i havna: En mann blei bundet på armer og be­in, og så putta de han i en sekk og surra godt igjen. Han blei slengt på havet, men han gjor­de ikke mange sprell før han var ute av sekken og greide å komme seg laus og svømme til kai, der det stod en kar med varm kaffe og kaker. Og han som hadde vært i sekken, dansa i sjøen med brettet mens han drakk og spiste, til stor jubel fra tilskuerne.

Et anna nummer var inne i en stor sal, der en stor og sterk svenske underholdt. Han lå på rygg med en stor planke tvers over brystet, og tolv av de største karene entra planken uten at svensken hadde synlig pustebesvær. Etterpå kom to karer med en stor stein og ei slegge hver: De la steinen på brystet og knuste den til pukk - uten at svensken fikk ei skramme.

På gata var det både tiggere og gjøglere. Ja, heilt fra Italia kom to som spella trekkspell for almisser. - Om lørdagene var det basarer og utlodning. Nærsagt i hvert hus blei det solgt vafler og pannekaker m.m. Forretningene gikk godt nok, med så mange fiskere. Og lofotgaver blei kjøpt, både kjoletøy og andre metervarer, kopper og tallerkener, «tutgrammafon» m.m. - Man kunne også høre avisguttene rope LO­FOTPOSTEN: Blant fiskerne var denne avisen like viktig som Bibelen for presten.

I havna var det fullt belegg av kjøpefartøy. Noen hadde ei master, andre to, og en og an­nen hadde gallionsfigur framme i stavnen - ei fager kvinne. Merkelig nok var det flest kvin­nenavn på fartøyene og, som MARGARETH, MATKILDE, KAROLINE og mange fleire. Når det var sørvestkuling og landlege for oss, arbeidde vi på et slikt fartøy; trur det var fra Bodø. Der salta de den største fisken, men hengte den minste på hjell på Kuba: Vi førte den i land fra fartøyet i en stor dory. Fisken blei sperra om bord, så det var tungt å bære ti-tolv stykker på ryggen og opp til hjellene. Men man var jo ung og sterk, sjøl om man var gutt. - Hva vi fikk for jobben fikk jeg ikke vite av han far, og heller ikke lotten ellers: Vi var fi­skere, og sønner var en levende alderstrygd for dem. Men lommepenger blei det.

Da mars måned ebba ut, reiste de fleste. No­en skulle til Finnmarka, andre skulle være med på det store skråpfisket heime, utafor Værøya. Vi fikk skyss heim med m/k ÅSE av Bø, skip­per Bjarne Ludvigsen. - Og skråpfisket for Værøya blei rekordarta, men det er ei anna hi­storie.