Mitt hjemsted Nykvåg i eldre tid

Et utvær

Dette fiskeværet i Bø var rett og slett et utvær i eldre tid. Der sto storhavet på, helt opp i fjæresteinene, for noen skikkelig havn med moloer fantes ikke. Når nordveststormene plutselig satte inn, oppsto det mange kritiske situasjoner for fiskebåtene. Skikke­lig værvarsling var det da heller ikke den gangen. De få som var så heldige å ha et barometer i sitt eie, ble kort og godt hjemsøkt av bygdefolket. Baromete­ret trodde fiskerne på. Det var deres trofaste mete­orolog.

Båter og havn

Det var bare åttringer og mindre robåter som ble brukt, så det kjente signalet: ta i - ta i lød ofte under de mange båtsettene nede i fjæra. Det var i robåtens dager, men så kom motoren og dermed større båter som trengte gode havneforhold; men de var ikke gode. Det var planer om å bygge havn allerede i 1927, med en moloarm fra Styrmannshaugen og en fra Nykesiden, men det gikk i langdrag, så først i 1944 var begge moloarmene ferdige. Mudringen tok år, men noen god havn ble det foreløpig ikke, for så seint som i 1975 gjorde orkanen store skader. Den store og fine «Åsangubben» totalforliste på havna, sjarker ble slått til pinneved, og sjøhus og fiskehjel­ler ble rasert.

Lokalbåten

Lokalbåten var vår eneste kontakt med omverdenen. Den gikk sin rute i alle slags vær, selv om skikkelige fyrlykter manglet, og da er det lett å forstå at innsei­ling i mørke og snøkov kunne by på store problemer. Når lokalbåten var ventet, måtte vi derfor tenne to 14» oljelamper, og det var et slit å passe disse nattestider, ofte i uvær. En episode minnes jeg godt: Vi hadde en stor forsendelse av ferskfisk som skulle ombord i lokalbåten, men i ruskeværet og mørket den dagen gikk lokalen forbi Nykvåg. Jeg fikk ordre av min far om at jeg måtte ringe til kapteinen på før­ste anløpsted og gi ham ei skrape fordi han sløyfet anløpet. Men denne kapteinen kunne nok mer enn sitt fader vår, for han svarte slik: «Jeg skal si deg Clara, at denne gangen tilhører du nok en av de ukloke jomfruer som ikke passet på å ha olje på lam­pene dine». - Da forsto vi sammenhengen: Begge lampene var sluknet.

Vann

Vann var det vanskelig å skaffe nok av i Nykvåg. Det måtte vi få fra Gustadvatnet på den andre siden av fjorden. I Vågen der vi bodde var det bare noen små brønner som produserte lite vann. Det gjaldt derfor å være tidlig ute om morgenen for å berge partene sine, som vi sa.

Torv

Og like ille var det når det gjaldt brensel. I Nykvåg fantes ikke torvmyrer. Vi måtte til Eidet for å torve, og det var en meget komplisert og strevsom affære. Først var det lumping til svetten rant både oppover og nedover ryggen, deretter skjæring, tørking og sæting, og så kjøring til kai på Eidet. Men ikke nok med det, torva måtte vi frakte i båt mellom Nykan i ei meget farlig skipslei. «Spjøyten» har jeg fremde­les skrekk for. Fikk en motorstopp der, bar det rett opp i brottene. Som oftest gikk det bra, men ved kai hjemme i Nykvåg var det så å fylle sekkene og bære disse på ryggen til torvhusene inne på land, et slit uten sidestykke. Jeg kan nevne at vi til vår bedrift hvert år måtte ha 12-14 slike torvslep for å greie oss gjennom vinteren, så torva den varmet ikke bare en gang, men atskillige ganger i form av hardt arbeid...

Reiseliv

Det var lokalbåten folk måtte ty til når de en sjelden gang skulle ut å reise. Lokalbåtene den gangen hadde ei luke i skipssida der passasjerene ble tatt ombord fra ekspedisjonsprammen. I dårlig vær var det nesten med livet som innsats at folk kom seg om­bord, for når prammen slang opp og ned langs skipssida i bølgene, var dette en farefull og vanske­lig manøver. En slik tur husker jeg spesielt: Været var så rusket at det var umulig å komme ombord i lokalen gjennom luka. Vi var to damer som skulle reise, så det ble til at vi måtte sette oss på en kasse i et stykke seilduk. Så ble vi tatt ombord av vinsjen, som et annet kolli, og med en stille bønn om hjelp fra høyere makter gikk det bra også den gangen.

Veien

Vi hadde ikke veiforbindelse til den øvrige Bø-bygda. Jeg har derfor trasket i ulendt terreng og ofte i dårlig vær mange ganger der i traktene. Det hendte vi kunne få skyss fra Sandvika eller Kvalvika til Ei­det, men som oftest så var det apostlenes hester som var framkomstmidlet. Veien vår ble ikke ferdig før i 1954. Da var det offisiell åpning med fylkesmann, fylkesting og samferdselskomite på plass. Dessuten var hamnekomiteen på befaring. Under mottakelsen og festlighetene i den anledning var det en i komite­ene som sa dette: «Det ville ha vært billigere for sta­ten å gi folk fra Nykvåg utflyttingsbidrag enn å fore­ta denne utbyggingen med veg og hamn». Ja, slikt kan noen få seg til å si, men sannelig berørte den ut­talelsen et ømt punkt hos bygdefolket, som er glad i sitt hjem og sin hjembygd.

Eventyr og segner

I min barndom ble det fortalt mange eventyr og seg­ner. En del av disse er å finne igjen i Regine Normanns bøker, for også hun var fra Bø. Fortellingene om Hermannssteinen hadde jeg hørt, og det knytter seg mye mystikk til denne steinen og traktene der omkring. En sein, mørk kveld hendte det likevel at jeg skulle fra Gustad og hjem. Jeg var mørkeredd og angstfull og ville helst ikke komme i nærheten av Hermannssteinen, for om den hadde jeg hørt så mye rart. Jeg tok derfor en omveg over ei lita myr. Men det viste seg å være blautmyr av verste slag, så jeg sank nedi langt over støvlene. Jeg måtte tilbake, rett mot Hermannssteinen, og da skal jeg si jeg ble redd, for rett mot meg sto en rekke blinkende lys i mørket. Jeg ble livredd, men fram måtte jeg, og smått om senn oppdaget jeg at det var lyset fra sykkellykten min som gav gjenskinn i øynene på en flokk sauer i nærheten, så jeg slapp med skrekken også den gangen.

Nykvåg i dag

I dag er Nykvåg et driftig sted. Det bygges nye boli­ger der, barnetallet øker, og det er stadig ny tilvekst til fiskeflåten, med moderne utstyr for helårsfiske. Det er to solide tilvirkerbedrifter i fiskeribransjen på stedet, og framfor alt: Nykvåg har flinke fiskere som kan sitt yrke og som derfor har de beste forutsetninger for fortsatt å holde fiskeværet levedyktig. Nykvåg.... mitt kjære hjemsted der ute mot storhavet.

Clara Christiansen