Mølndammen — Kvernbekken — Pollelva

av Hans Paulsen

Ingen av de som lever nå kan fortelle noe sikkert om kverna som i forrige århundre stod ved Pollelva. Det finnes ikke foto av kvernhuset, og intet er skrevet om virksomheten der vår og haust. Bare demninga er godt synlig: Den forteller en god del, og antyder hvor­dan anlegget en gang så ut. Men ei utgreiing om kverna ved Pollel­va kan ikke bli annet enn en antakelse om det mest sannsynlige.

Utgreiinga bygger på et utskiftingskart fra 1880 der kvernhuset er avmerket. Hjalmar Klaussen hjalp til med oppmålinga i terrenget, og kvernhusmuren ble funnet. I tillegg er brukt tilgjengelige bilder fra og litteratur om kvernbruk i Norge: «Bekkekvernutvalgets melding» utgitt av Statens Kornforretning, og Bjørn Berge, «Vitenskapen som felleseie»

Bekkekverner har gjennom århundrer spilt en viktig rolle i det norske jordbruket. Helt fra 1200-tallet og langt inn i vårt eget århundre var kvernhus en like viktig driftsbygning som fjøs og stall. Enkelte kverner var for øvrig i bruk så seint som under siste verdenskrig. Men fra den tid gikk de glemselen og ødeleggelsen i møte. Bare noen få er å finne i tilknytning til museer.

Det eldste apparat til kornmaling vi kjenner er skubbekverna, der understeinen er forma som et lite trau og der den andre steinen - lø­peren - ble skubbet fram og tilbake med handkraft. Ei slik kvern er funnet på Toften i Bø. Neste trinn i utviklinga er den roterende handkverna. Denne bestod av to flate, sirkelrunde steiner. Understeinen lå i ro, og oversteinen ble med handkraft dreid rundt en tretapp midt i understeinen. Oversteinen hadde større øye enn understeinen, og det ble god «slingerasi» på oversteinen under malinga.

Det store omslaget kom da vi fikk vassdrevne kverner. Det var to måter å utnytte vasskraf­ta på, enten ved kvernkall der drivhjulet - kallen - stod vassrett og drivakslingen lodd­rett, eller ved over-/underfallshjul med dri­vakslingen horisontalt. Store hjulkverner ble kalt mølner, møller.

Typene er klart atskilte i drivverksystemet, men navn på steder langs bekker og elver der det en gang har stått kverner gir ikke klar be­skjed om hva slags drivverk som var nyttet. Denne uklarhet har historisk forklaring.

Bjørn Berge nevner at kverna med vertikal drivaksel - kallkvern - først ble brukt i fjell­strøkene i Nord-India. Derfra kom kunnska­pen til Lille-Asia og Hellas og videre nordover til Norge i vikingtida. Det er også sannsynlig at hjulkverna har samme opprinnelse. Men en romersk ingeniør (Vitruvius) som levde om­kring år O, har beskrevet denne hjulkverna som en romersk oppfinnelse. Begge typene var kjent av romerne.

 Det seinlatinske navn molina - mølle - ble av mange brukt som fellesnavn på begge kverntyper. (Andre oppfattet betegnelsen «mo­lina» som navn på hjulkverna, den romerske, mens betegnelsen «kvern» ble brukt om den greske typen, kallkverna.) I middelalderen ble altså betegnelsen mylna (mølle) brukt som fel­lesnavn på vassdrevne kverner, slik at det kan være vanskelig å finne ut hva slags type kvern som skjuler seg bak stadnamn som Mølndammen, Mølnhaugen o.l.

Første gang vi hører om vassdrevne kverner i Norge er i et pavebrev fra 1209. Denne maleteknikken bredte seg raskt utover og nordover landet helt til korngrensen ved Alta.

Når de første vassdrevne kvernene ble bygd i Bø, vet vi ikke, men vi må regne med at fra midten av 1700-tallet var teknikken kjent og tatt i bruk. Vi kan også gå ut fra at det sannsynligvis var kvernkall som dreiv kverna i Pollelva. Kallkvern var enklest å bygge og vedlikeholde, og kornarealet var lite, så kverna behøvde ikke ha stor kapasitet for å dekke gårdens behov.

Kvernsteinene eller møllesteinene er navnet på de to flate steinene som knuser kornet mellom seg. De utgjør til sammen ei kvern. De fleste steinene kom fra det navngjetne steinbruddet i Selbu, men også fra Brønnøy, Rana, Saltvær og Sørreisa.

Understeinen var fast og kvilte urørlig på en benk - luren - 60 til 70 cm over kvernhusgolvet. Oversteinen roterte og knuste kornet til mel mot understeinen. Rotasjonskrafta fra kal­len måtte derfor overføres til oversteinen via en vertikal jernspinnel som gikk gjennom et hol midt i understeinen. Toppen av spinnelen var firkantet. På denne ble det satt en tverrlig­ger av jern, kalt sigle. I underkant av øyet i oversteinen blei det hakka ut et nemme for siglet: Det kalte de å «seggelfelle» steinen. Over­steinen kvilte på siglet og spinnelen, ei slags cardansk opphenging.

Holet - øyet - i understeinen var så rommelig at det ble plass til ei fôring av hardt tre rundt spinnelen. Denne fôringa ble kalt grøt­tet. Spinnelen ble smurt med talg i grøttet for at friksjonen skulle bli minst mulig.

Vassføringa i bekken og fallhøgda fra toppen av demninga avgjorde hvor store steinene kun­ne være: Store steiner krevde kraftig drivverk, for steiner med tverrmål på l m veide over 300 kg. De to steinene i kverna var da ca. 600 kg til sammen. - Det ene steinparet, som ligger ved Fagerhaugelva i dag, er l m i tverrmål. Disse steinene kan stamme fra kverna i Pollen, og det må igjen bety at kverna ved Pollelva var ganske kraftig.

Ikke enhver bekk var møln-før av naturen. Det ble ofte nødvendig med et omfattende steinarbeid for å få til en høg nok inntaksdam.

Mølndammen i Pollen var svær: Demninga var 25 m lang og bygd av til dels grove steinblok­ker. Toppen av demninga lå 3,8 m over elvebotnen ved kvernhuset. Dette ga tilstrekkelig vasskraft: En regnet til vanlig med at 2 m fall var godt. - Avstanden mellom demninga og kvernhuset i Pollen var 18 m.

Kvernrenna gikk fra toppen av demninga. Den var breiest ved inntaket, om lag 80 cm, og smalnet av nedover mot sluket. Renna hadde lite fall: Vatnet skulle flyte rolig og fast øverst før det stupte ut i sluket og satte farta opp.

Sluket - den bratte delen av vasstroa - smalnet også av nedover mot utløpet, der vatnet måtte treffe vinkelrett på spjeldene med full tyngde. Renne og sluk var laget av tjukke bord, og var montert på stillas av stokker der oppbyg­ning av stein manglet. På overgangen renne- sluk var det montert ei demme laget etter vektstangprinsippet. Vatnet til kverna kunne da fort og greit stenges eller settes på, med et tau festet til vektstanga.

Kvernkallen er i prinsippet en turbin. Den består av kallstokken med spjeld. Dimensjonen ble avpasset etter vassføringa i bekken.

Kallstokken var vanligvis av solvendt furu, ca. 12 tommer i tverrmål ved spjeldene og 6 tom­mer oppe ved spinnelen.

Stokken måtte ha tyngde, ellers gikk ikke kverna jevnt.

Spjeldene er firkantede bordfjøler, 35 - 40 cm lange og 25 cm breie. Tverrmålet på kallen var omtrent det samme som tverrmålet på steine­ne. - Fiskarbonden kunne også være en dyktig snekker, og de fleste kverneiere bygde vel si eiga kvern, men det kan også tenkes at det ble skikket bud etter en som kunne det bedre.

Etter at kvernhuset var bygd og grunnstokken var lagt på plass, ble kallstokken grovhogd og tilpasset. Det var et viktig arbeid. Grunnpiggen ble slått inn og spinnelen tappet inn. Nederste enden av spinnelen var bøyd i vinkel, og sporet etter inntappinga ble fylt igjen og et par kraftige jernband satt rundt. Så ble kallstokken finjustert i en provisorisk dreiebenk. Eventuelt kast ble fjernet.

I neste omgang ble spjeldene tappet inn med ca. 60 graders helling og slik at kverna gikk medsols: Kvern som gikk motsols ble regnet som et misfoster. Over og under spjeldene ble kraftige jernband rundt stokken slått inn mot kanten av spjeldene. Noen satte også jernband rundt kallen som ekstra sikring.

Kallen hadde vanligvis 12 spjeld: Tallet på spjeld svarte til tverrmålet på kallstokken ned­erst, målt i tommer.

Kallstokken bar oversteinen på siglet. Det var nødvendig å kunne regulere avstanden mel­lom steinene alt etter hvor fint en ville ha me­let. Oversteinen måtte kunne løftes og senkes: Til det måtte en ha en lettemekanisme. Den be­stod av tverrstokken, grunnstokken, lettetreet, grime-treet eller ei sidefortøyning.

Først ble tverrstokken felt ned i grunnen slik at den lå stødig og fast. Oppå tverrstokken la de ene enden av grunnstokken og festet denne til tverrstokken med en kraftig bolt, men slik at den andre enden kunne beveges litt opp og ned. For å unngå sidebevegelse på grunnstok­ken lot de den frie enden gå gjennom et rektan­gulært hol i en loddrett, fastmontert stokk eller planke, grima. Litt innafor grima ble en ca. 3 x 3 tommers loddrett boks festa til grunnstokken. Denne stokken hette lettetreet og gikk opp gjennom kvernhusgolvet til ei enkel regu­lering med kiler. Aller best var det hvis lette­treet gikk helt opp på kvernbenken: Det ble da lettere å justere kverna under gang.

Kallstokken stod på grunnstokken nærmest tverrstokken, med kallpiggen i et lager de kalte grunntøska. Den var av støypejern, for det var mest slitesterkt: Biter av gamle jerngryter eller komfyrer ble ofte brukt til tøske.

Så satte en kallen på plass. Understeinen ble fastgjort på benken slik at kallen ble stående loddrett. Grøttet ble slått inn i øyet, siglet ble satt på spinnelen og oversteinen lagt på. Kver­na var ferdig.

Rett over kverna hang kornteina. Den var snekret sammen av bord og så ut som en av­kortet pyramide med toppen ned. Over kvern­benken og i samme retning som den gikk to åser, teinåsene så langt fra hverandre at teina fikk plass mellom dem. Teina kunne dermed skyves fram og tilbake til den ble hengende rett over kvernøyet.

Botnen i teina var laus og så ut som en sko, festa til teina med kroker. Hellinga på skoen og utløpet fra teina kunne reguleres.

For å få kornet til å ry i jevn strøm ut av sko­en og ned i øyet laget de ei risteanordning: På tvers av skoen festa de en trearm med hol i den frie enden, likens en trearm fra den fremste teinåsen. Gjennom holene i disse trearmene gikk skaketeinen ned på oversteinen. Når kver­na var i gang, rista teinen på skoen og fikk den til å gi kornet jevnt ned.

Kvernhuset ble laftet opp av tømmer i de strøk av landet som hadde tilgang på slikt trevirke. Men kvernhuset i Pollen kan ha vært av tøm­mer, det også, selv om det var mest vanlig med reisverk og bordkledning i kyststrøkene her nord. Golvbjelker og takåser var av grove stok­ker. Luråsene (åsene under kvernbenken) var svært tjukke.

Størrelsen på kvernhuset varierte sterkt, alt etter behov og utkomme. Kvernhuset i Pollen er på kartet fra 1880 antydet å være ca. 4 x 4 m med røstet ut mot elva. Inngangsdøra må da ha vendt mot nord og kvernbenken ligget langs sørveggen: Den var av tjukke, tettlagte bord. Rundt kverna var satt en ring av bordfjøler, kvernringen, for å samle melet. Denne hadde åpning ut mot melkista, som stod på golvet tett inn til benken.

I en kort beskrivelse av kvernbruk er det umulig å komme inn på alle detaljer, men bek­kekverna i Pollen var ganske sikkert lik alle andre kverner på den tid. Det er lite trulig at annen teknologi var brukt.

Maletider: Det passet godt å male vår og haust, før eller etter onnene og mens vassfø­ringa i bekken var stor.

Malinga ble utført om natta fordi bonden da hadde best tid til å passe kverna under gang. Dessuten trodde mange at vatnet var spesielt tungt om natta og at kverna dro bedre av den grunn.

Den virkelige grunnen var kanskje en an­nen: Kverna var dyrebar for eieren, og han vil­le ha den til å vare lenge. Så tente han ett eller to talglys og passet på at steinene ikke skar seg eller gikk varme, for da kunne de sprekke. Det kunne også bli varmgang i grøttet slik at kvern­huset brant ned.

Ellers måtte han passe på at det ikke ble lek­kasje i grøttet: Kornet kunne lett fare på elva. Men i folkelig tale kom «lekkasje i grøttet» til å bli brukt i overført betydning, om uærlighet i matveien.

Tørking av kornet: Det gikk ikke an å male rått korn på bekkekverner. Melet kleima seg da mellom steinene og førte til et vanskelig rensearbeid. Kornet måtte tørkes - små mengder på loftet i nærheten av ovnsrøret fra kjøkkenet. Andre tørket det i store gryter i eldhuset under stadig omrøring, til det fikk en gyllenbrun farge.

Malinga; Etter at kornet var tørket og avkjølt, ble det båret eller kjørt til kverna. Bonden stappet ei fille i skoen for at det ikke skulle ry ut av teina og fylle øyet, så auste han kornet opp i teina. Neste skritt var å regulere lettetreet slik at steinen gikk lett. Dernest slapp han et par never korn ned i øyet, satte oversteinen i gang med den ene handa og drog samtidig i tauet som gikk til demma, så vatnet satte kvernkallen i gang. Deretter senket han over­steinen til passelig avstand. Skoen ble finstilt til strømmen av korn ned i øyet var passe stor, slik at kverna tok unna. - Hastigheten på stei­nen var omtrent 80 omdreininger pr. minutt.

Det første melet som rant ned i kista ble aust opp og sendt gjennom kverna en gang til. Ja, alt melet ble malt en gang til hvis det ble for grovt. For hver gang sikta han skalldelene fra med melsikta.

Det er nevnt at rått korn kunne kleime kver­na. Men mølleren hadde råd for så mangt i dagliglivet, så også for dette. Han mata kverna med småskjel og bauhund, og som oftest ble den da rein.

Malemengde: Hvor mye korn kverna i Pollen kunne male pr. time er like usikkert som alt det andre. Gode kverner kunne male ei halv tønne på timen, mens andre måtte ha halve natta. Merk at l tønne korn var på 140 1.

Kornforbruket pr. person var i gamle dager ca. 200 l i året, og i Bø var kornareal og avlinger neppe store nok til at fiskarbonden var sjølber­ga. De aller fleste kjøpte mel sørfra, men noen kjøpte kanskje korn og fikk det malt på kvern her nord.

Vi vet at kverna i Pollen var i drift i 1850, men ingen vet når den ble bygd. Men ei kvern hadde vanligvis ei levetid på ca. 50 år, og den i Pollen - som stod enda i 1880 - var kanskje i bruk fram til århundreskiftet.

I 1917 ble kverna ved Fagerhaugelva bygd, samtidig med innføringa av ei slags korntrygd. I 1926 kom selve loven om korntrygd, som gav korndyrkeren 4 øre pr. kg korn med en øvre grense på 200 kg pr. husstandmedlem.

Men med alle de små bekkekvernene opp­stod mange kontrollproblemer, og den gamle maletradisjonen opphørte etter hvert. Bekkekvernas tid var ute, stormøllene overtok. Bare rester av demningene står igjen og forteller at det engang var liv og røre bortmed elva.