Noen trekk fra gamle dagers folkemedisin på landsbygda

I middelalderen var det verken leger eller ordnet helsestell i Norge. Medisinske kunnskaper ble helst praktisert av katolske prester, som ved hjelp av ur­ter, relikvier og besvergelser nok kunne kurere folk. Ellers var det «kloke koner» og andre kvakk­salvere som befattet seg med helbredelse, skjønt ik­ke all kurering var helt ufarlig.

Det som imidlertid satte fart i arbeidet med å ut­danne leger og å opprette legestillinger også her nordpå var de mange nye og tildels sterkt smitt­somme sykdommer som dukket opp etter hvert. Difteri, tyfus og tuberkulose herjet som ildebran­ner og tynnet svært ut i distriktene.

I 1790-åra ble Nordlands første apotek åpnet i Bodø. Ikke før i 1877 kom fylkets andre apotek, i Mosjøen. Intet under at tilvirkning og omsetning av legende urter foregikk i stor stil ute på bygdene, og befolkningen måtte være mest mulig selvhjul­pen ved sykdommer og skader og ikke minst ved fødselshjelp til mennesker og husdyr.

I dag er legetjenesten godt utviklet, og alle har krav på best mulig hjelp. Et virvar av medisintyper har også gjort sitt til at de gamle legeråd glemmes og med den nålevende eldre generasjon vil nok det meste av kjennskapen til de folkelige legeråder for­svinne. En del av vår kulturarv vil dermed bare væ­re tilgjengelig i de største biblioteker, der man nok vil finne gamle skrifter og spredte opptegnelser over deler av vår folkemedisin.

De legeråder som her skal nevnes er stort sett ufarlige ved fornuftig bruk, og er tildels ennå brukt utover bygdene. En del av disse legemidler er i handelen ennå (alun, kjerringrokk, terpentin), selv om bruken av disse er avtagende, naturlig nok. Det er vanskelig å finne ut hvor gamle disse legerå­dene egentlig er og hvor de kommer fra. Farende folk brakte med seg kunnskap om dem, og forel­dres viten ble innpodet i barna gjennom praktisk bruk av «kjerringråd». En del ingredienser er tyde­lig av yngre dato (svisker, poteter, petroleum), mens andre bærer preg av oldtids selvhjulpenhet (menneskeavføring, urin, brystmelk). Ikke sjelden støter man på hjelperåder som nok bunner i my­stikk og overtro, som besvergelser, formularer, og selv om man i dag nok synes dette virker komisk og uforståelig, må man være klar over den enorme kraft som ble tillagt slike ritualer. I den såkalte Svarteboka, som befinner seg på våre større biblio­teker, finnes formularer som sammen med hånds­påleggelse f.eks. skulle gi helbredelse for sykdom. Det gjaldt oftest akutte lidelser og utvendig synlige lidelser, fra «skudd» og feber til vorter og hikke. Man stilte blod og kurerte ytre skader som vrid og giftige stikk. Formularer var særlig på sin plass når ondet stammet fra hva man trodde var mystiske krefters spill. Det fantes ord som døyvet hugg og stikk, og visse signelser forebygget sykdom. Noen formularer er bestemt kommet fra Middelhavslan­dene og stammer fra den senantikke magi og er sannsynligvis overlevert med den kristne romerkultur. Ikke sjelden er disse uforståelige «abrakada­bra» forvrengelser av latin og gresk. «Hokus pokus» er forvrengt latin, «hoc est corpus» = dette er Jesu legeme - -. I formularer er Kristus den sent­rale person, og disse er gjerne knyttet til de viktig­ste begivenheter i hans liv.

Ved vanskelige fødsler: «Maria fødte Kristus, Elisabeth, skjønt ufruktbar, fødte Johannes» Ved blodstemming: «Som Jordans flod stod skal blodet stå». Ved utslett: «Maria hun under den korsfestedes høyre arm stod og gråt 3 dråper, med disse drå­per slukker jeg nu din helvetesild». Ved smerter: «Der kom 3 høye jomfruers møer fra himmelen ned, den ene bar lys, den andre bar spyd, den tred­je bar døvelse til å døve allslags verk og svie med».

Formularer som disse ble oftest hvisket frem under gnidning/klemming av den sykes skadete del. Ikke mange i bygda kunne slikt, og lærdommen gikk vanligvis i arv fra foreldre til barn. Her følger noen eksempler på hjelperåder, brukt i hele Nord­land fylke fra gammel tid av. Neseblødning: Det skulle hjelpe å tygge på noe, f.eks. småstein. Brannsår: Rå potetskiver på brannstedet, potetmeljevning eller eggehvite direk­te på såret.

Bronkitt: Sløke-te. «Brystsvull»: Som ved beten­nelse forøvrig fantes det mange hjelperåder, surmelkskluter, smøromslag, og inngnidning med pa­rafin eller terpentin. Mot særlig hårdnakkede svul­ster måtte det «kopping» til. Kopping eller årela­ting ble i det hele tatt mye benyttet ved sykdommer der man mente årsaken var «urent blod», og dette kunne variere fra den uskyldigste betennelse til gikt og isjias, og ble oftest utført av selvbestaltede jord­mødre som hadde det nødvendige utstyr til årela­tingen. Diare: Potetmeljevning. Difteri: Hoppemelk.

Vorter: Her er det flere hjelperåder, fra saft av hestehovstilken til en tråd om vorta som så ble gravd ned eller gjømt på annet vis. Forstoppelse: Sirup i melk, senere ble kokte svisker mye brukt.

Rifter, småsår: Brystmelk var her regnet som et probat middel. Brystmelk var i det hele tatt effek­tivt mot allehånde infeksjoner, og dersom man fikk øyebetennelse, ville brystmelken kurere den. Giktfeber: Bjørkelauvsbad og pisking med bjørke­ris. Vann i kroppen (ødem) samt nyrerensing: Kjerringrokk-te. Magesår: Alunvatn flere ganger daglig. (1. spiseskje alunpulver utrørt i l liter kokt vatn). Alun har jo desinfiserende virkning, og ved sår i munnen pleide man å skylle med alunvatn. Halsonde: Tjæreoppløsning til gurgling, tjære til innvendig gnidning. Gurgling med urin. Hoste: Avkok av tørkede hestehovblad. Forkjølelse, in­fluensa: Pepperavkok. Brennevin med pepper i. Tannpine: Pipeolje på tanna, lysol til inngnidning var også brukt. Øreverk: Oppvarmet olje ble helt i øret.

Ovenstående er noen små klipp fra den mangfol­dighet av «kjerringråd» som ble praktisert utover bygdene før legetjenesten kom skikkelig i gang. Opplysningsbøker om helsespørsmål var mangel­vare helt opp til tjueåra, men i 1922 ble det på Mittets forlag utgitt ei bok som kom til å spille en viss rolle for almuen. Pavelig livlege, magister Sebastian Kneipps «Mit Testament til Sunde og Syge» vakte oppmerksomhet fordi den inneholdt deta­ljerte kuropplegg for de fleste kjente sykdommer, basert på vannets helbredende evne. En annen av hans bøker omhandlet urtemedisin, og tilsammen gav denne litteratur bygdefolket et kjærkommet supplement til de allerede eksisterende legeråd.

Hallvard Jan Ellingsen.