Nyksundoteren

Nyksundoteren

Nyksund var i gamle dager et godt fiskevær med kort utror. Et år år kom fisken først i advent. Folk fisket godt fram til jul. Så for de hjem, alle unntatt en gammel kall og en ung-gutt. De kunne ikke reise hjem, for hjemmet deres var så langt unna. I jula ble det en alvorlig storm, som ingen hadde sett maken til. Sjøen var grov, og gikk langt opp på land. Fiskerne skjønte så alt for godt, at de hadde mistet bruket sitt. Så snart været ble bedre, dro de tilbake til Nyksund. Men i Nyksund fikk de et fælt syn. Alle buene var borte og alle støene var sletta som om det hadde aldri vært folk der. Opp etter marka lå det lange tangbue, og mye vrakgods. Men hvor var kallen og ung-gutten? De leita og sokna etter de, men de ble andre funnet.

Men nå hender det mest underlige. Fra den dag, kan en høre varsel når det blir uvær. Fiskerne setter opp båtene sine og binder dem godt fast.

Hvor en går i fiskeværet, hører man en lyd som en kviskring. Folk snakker både om «Gammeloteren» og « Kviskerkallen.» Lyden høres i buene, under golvet, om en går i mat kista høres den der også. Aller best høres den på Målla.

Etter hvert som årene går, har fiskerne blitt vant med dette, og mene at det er disse to mennene som varsler uværet, slik at ulykker ikke skal hende mer. Derfor er fiskerne snar til å sette opp båtene og venter på uværet som sikkert kommer. Alle er takknemlig mot « Nyksundoteren» som har spart dem for flere ulykker.

SLUTT