Om navnet Guvåg

Gamle skriveformer er Gudenin-, Guding-, Gudinnge-uog i 1567, og Guding-uog i 1610 og 1614. I jordebøkene dominerer -ing- til ut på 1620-tallet: Gudingwog 1615-16, Guddingwog 1616-17 og Gudinghevogh 1620-21, men former som Guodwog 1613-14, Gudwog i 1616-17 og Gughuogh i 1617-18 ligger dagens uttale nærmere. I 1723 skrives det Guvog. Også dagligtalen har ubestemt form: på Guvåg – ikke i Guvågen. Jf på Auvåg, men i Spjelkvågen. Navn med ubestemt form tyder på høy alder.

Bøfjerding -83 har foto av beitende rein på Guvåg:«Når folk såg reinen komme dragande utover bygda, då visste dei at verste vinterstria var over. Det kunne og vere rørande, når dei slumpa til å sjå ei einsleg simle som leita seg opp ein snøflekk på myra og la seg til - og når ho reiste seg att, hadde ho ein liten skapning attmed seg» (s. 73). Det fører oss over til at faktum at lettkjennelige norske ord i samisk ble til fembereg, hednik, heelsege, meinig. Fornorsking av samiske ord kunne slå motsatt ut, og her kan nok *gudding være samisk guoddeg "(reinens) kalvingstid". I så fall er Guvåg beslektet med Guoddet-várré "kalvingsfjellet" i Lødingen, av verbet guoddit: å kalve. Men da en direkte kombinasjon av begrepene "kalving" og "våg" (havn) gjør oss litt skeptiske, bør vi heller ikke overse at Gud-en- (1618) og enda mer Gud-enin- (1567) ser ut som dialektformer tilsvarende nordsamisk guottet-eanan "kalvingsland". Å oppfatte navnet Guvåg som «kalveland-vågen» er i samsvar med historiske realiteter, og en samlet vurdering av skriftformene på 1600-tallet avslører sprik mellom det folk da hadde begynt å si og de navneformene som skriveren hentet fra langt eldre kilder. Hellisfiordenn, seinare Hellefiord lenge. Den eldste forma tyder på at fjorden ikkje har namn av (stein)heller, men av norrønt hellir, eller som vi seier no: hellar eller hallar. Jamfør feks. Hellarbugen utom Sund. Namnet Hellfjorden blir uttalt med to-stavings tonelag.”