Om samer og reindrift i Hellfjorden i Bø

av Herolv Johnsen

I «Bøfjerding -88» skriver øksnesfjerdingen Johan Borgos om samenes utbredelse i Vesterålen. Her har man også en oversikt over slekt og giftermål blant samene. - Borgos nevner at samene ikke holdt rein som næringsgrunnlag, men hadde endel kjørerein: Vi vet at samene om vinteren flyttet ut i fiskeværene, hvor de skaffet seg et utkomme. Om våren flyttet de tilbake til sommerplassen, l Bø har vi gårdsnavnet Sommarland (tidligere Øksnes), og Sortland m. fl. har sitt Sommarset. Begge disse stedsnavna forteller vel om årlige bevegelser i bosetningsmønsteret den gang de ble til.

I Bø Bygdebok bind l er det endel opplysnin­ger om samer, spesielt for gårdene Jørland, Verhalsan og Oppsåta. Det er nevnt at fra gam­malt av har folket på austre sida av Jørnfjorden drevet med reinal. Antall rein er også nevnt (s. 432). I 1865 204, i 1875 320 og 1900 34 dyr. Det er noe uklart når det står austre side av Jørnfjorden: Ser man på et kart over nevnte område, finner man 5 gårder. Men opplysnin­gen om reinal er like fullt verd å legge merke til.

På slutten av 1800-tallet finner vi flere steder i Vesterålen der det blir holdt tamrein. I Bø Bygdebok bind l finner vi navnet på to kvinner av sameætt, Tora og Amalie. Begge disse kvin­nene hadde mange rein. Hans Aronsen fra Guvåg ble gift med Amalie, og seinere ble Tora gift med Sigvart Olsen fra Guvåg. Begge fami­liene bodde i indre Eidsfjord, visstnok i Straumfjorden. Og fra disse kantene var den sameslekta som holdt tamrein i Hellfjorden.

Den eldste av disse samene var Ane. I daglig tale gikk ho under navnet Rein-Ane. Hennes datter kan jeg minnes: Ho het Marja - Rein-Marja i daglig tale.

Grunneierne på gården Guvåg i Bø og går­den Hellfjord i Hadsel gav nevnte slekt beite­rett for reinsdyra, samt rett til å sette opp telt, gammer og reingjerder. Navn som Telthaugen og Gammhaugen i Hellfjorden er minner fra denne tida. Som vederlag skulle grunneierne få ha reinsdyr i samenes egen flokk, og same­ne påtok seg også pass og stell av disse dyra.

Årsrytmen for Hellfjord-samene var nok noe annerledes enn for de samene som Borgos beretter om, som nærmest må ha levd og er­nært seg som sjøsamer: Hellfjorden var islagt hele vinteren. Da all ferdsel skjedde med båt, måtte de derfor forlate sitt sommersæt før fjor­den fraus til. Om vinteren levde de på sine småbruk eller vinterplasser i indre Eidsfjord. I denne tida gikk reinsdyra fritt, og de hadde faste vandringsruter. Flokken trakk ut mot ky­sten vinters tid, men samene ble bare varslet hvis dyr gikk seg fast under denne vintervandringa.

Når reinkalvria nærma seg om våren, var samene og samla reinflokken så simlene fikk kalve under en viss kontroll. Men den egentlige vårflyttinga skjedde ikke før isen var gått og teltplassen var opptørka. Nå begynte sommerøkta for samefamilien: Hver morgen måtte reinen hentes ned fra fra fjellbeita. Det hendte at dy­ra hadde dratt så langt at det tok to døgn før de igjen fikk dem inn i reingjerdet til melking og ettersyn. Mens reinflokken stod i gjerdet, ble kalver og ungdyr merka, og karfolka repa­rerte gjerder og hogg bjørkeved til grua. Kvin­nene stod for melking, ysting og «kjøkken­stell».

Utetter sommeren vart ein og anna rein slak­ta. Samene trong både mat og kontanter, men hovedslaktinga foregikk om hausten før de flytta fra sommersætet. Varer de hadde bruk for, henta de på Guvåg. De rodde ut og inn fjorden. Brød fikk de også bakt på Guvåg, en del av tida. Ho Rein-Marja hadde en bror på Guvåg, Johan Andersen. Han åtte ett av de største og fineste småbrukene der. Johan og Marja hadde skyldfolk i indre Jørnfjorden, bå­de på Eliastofta og Verhalsen. Når ho kom og besøkte slekta, var ho ofte innom på Røssnes og hilste på min mor og far. Det var i det hele tatt et godt forhold mellom reinfolket og grun­neierne, og om sommeren var Hellfjorden og Telthaugen utferdsplass for folket på Guvåg. Endel fra Røssnes tok også turer inn i Hellfjorden på fine sommerdager. På slike dager trak­terte samene med kjore, en ostemasse av reinmelk. Engang kom min far og mor, Herman og Agnete Johnsen, fra Hellfjorden med en reinost, men den fikk de ha i fred for oss barn. Den var nok for sterk i smaken for ei barnetunge.

Jeg har ikke nevnt reinflokkens størrelse, men jeg vet at den var betydelig. Det skjønner vi når vi vet at samene hadde reindrifta som hovednæring. - I tillegg kom så reinen som grunneierne åtte. En av disse hadde rett mange dyr, saes det. Andre grunneiere måtte i knagre tider omsette et reinsdyr nå og da for å betale de faste utgifter, som det het, men denne man­nen sto seg godt, så han hadde ikke behov for å slakte rein når bankterminen skulle betales. På det viset ble hans flokk bare større og stør­re.

Jeg har hittil bare gitt Rein-Ane og Rein-Marja nærmere omtale, da det var disse to som starta eventyret i Hellfjorden: Det fortelles at Anes mann kom fra Lødingen, men jeg kjen­ner ikke navnet hans. - Da Marja ble gammel, fikk ho hjelp av en slektning som het Elvine. Ho ble gift med Konrad Olaisen fra Sildpollen. - Elvine kalte Marja for tante, og tanta lærte henne driftsforma, noe som kom godt med da Elvine selv fikk ansvaret.

I tillegg til Elvine og Konrad kommer to an­dre inn i bildet, Haldis og Ottar. Disse to er søsken, og barnebarn av Rein-Marja. Haldis ble gift med Olav Olsen fra Holmstad. Etter at Marja døde, kom heile denne slekta til å overta ansvaret for tamreindrifta.

Det opprinnelige eierforhold ble endel for­andra. Prost Nilsen i Hadsel var ei tid eier av ganske mange dyr, og den flokken bare vokste, da han som fastlønt embetsmann ikke hadde behov for å slakte dyr for inntektens skyld. Tannlege P. Bentsen på Stokmarknes og lærer Edmund Jensen på Haugsnes ble også rein­eiere. Dette førte til at Johan og Ågot Remme fra Guvåg kom med i Hellfjord-eventyret. De skulle hjelpe til med det daglige pass og stell av reinen, spesielt dyra til læreren og tannle­gen.

Så er vi kommet til 1950-åra. Elvine og ek­temannen er eldet og slitt. Det er nok de an­dre, Haldis og Ottar også. Når så ikke yngre krefter meldte seg til oppgaven, var der ikke noe valg, dyra måtte avlives. Ei rik og interes­sant tid for både samene og grunneierne i den­ne del av Vesterålen var dermed til ende.

Jeg kan ikke avslutte beretninga om reindrif­ta i Hellfjorden uten å ta med ei fortelling om det å «sette bort» ting som tilhører en annen person. Det har vel alltid heftet en viss my­stikk ved samene, selv om det nok egentlig er bumannen selv som har skapt denne. Samene talte jo et språk bumannen ikke forstod, de kledde seg annerledes og hadde en annen livs­førsel og kultur. Alt dette gav grobotn for bumannens frykt for samenes trolldomskunster. Nåvel, det ble fortalt at mens Marja styrte med reinen, ble flokken borte for henne. Ho lette i fleire dager, men fant ikke dyra. Av skyldfol­ket i Jørnfjorden fikk ho høre at reinen hadde vært og beita på innmarka hos en bonde i Malnes. Mannen hadde vært plaga med dyrene og var blitt arg. Folk sa at denne mannen kunne mer enn sitt fadervår, og sine trolldomskunster skulle han ha lært av en finn i Aust-Finnmark et sted. «Skolestua» hadde vært en kirkegård, og undervisninga hadde tatt til kl. 12.00 om natta. En annen «elev» snudde i skoleporten -.

 Marja kjente førnevnte bonde og visste om hans kunster. Ho dro direkte heim til han og forlangte at han skulle sette dyra «fri», så ho kunne finne dem og få stelt dem. - «Ro inn i Hellfjorden og gå opp til Telthaugen, så får du nok sjå reinen», svarte mannen. Marja gjorde som bonden hadde sagt, og da ho kom opp til Telthaugen, kom heile reinflokken gjennom Annfjordskardet og ned Trettstykket, mot rein­gjerdene. Hverken mennesker eller hunder ja­ga dyra, de bare kom