Overtru og vrangforestillinger

Av Herolv Johnsen

Dette var det mye av i våre foreldres og besteforeldres hverdag. Noe av overtrua har nok overlevd alle "mønsterplana". De som tok si næring på sjøen, hadde visse merker å overholde om det skulle bli god tur, som de sa.

En høvedsmann måtte alltid vende båten med solgangen når han dro ut til fiskeplassen. Vend­te han båten mot, ville det medføre liten fangst og anna utur.

En kvinne som fulgte karfolka ned til båten, måtte akte seg så ho ikkje kom til å skreve over redskapene, for det vart reine uløkka.

Med svart katt og kariskrik på sjøveien fulg­te også ulykke, spesielt om katta sprang over veien. Det fortelles om høvedsmenn som snud­de på sjøveien og gikk til gårds dersom karia satt på båtstavnen og «garpeskreik». Då kunne du rekne med tap av både redskaper og båt.

Tjelden, skarven og måsen varsla om de gode fangstdagane, så de var vel likt av fisker­ne. Når garnsteinen og linagnet traff havflata med et smell, var det varsel om god fangst. Segla måsen rolig på vengan og seig i ring, had­de silda og seien letta i sjøen, og det var gode muligheter for fangst. - Så måtte man ikke glemme å spytte på agnet om en ville ha den gildeste fisken på kroken.

Første sjøveret måtte være minst, for det skulle ravnen ha. Helst burde 3. sjøveret være størst, for da ble det en god Finnmark- eller Lofottur. De mente også at det var gode mulig­heter for fangst ved nymåne og når sjøen flød­de.

Som det var merker og overtro for fangst og fiske på sjøen, var det også slike for heim og husdyr. Dersom de hadde hatt uhell i fjøset og et dyr hadde krepert, måtte de verne seg mot nye uhell. Det gjorde de ved å brenne noe av det kreperte dyret, da det kunne være «gajn eller avujnn» fra folk som var årsaken til uhellet, Hadde et menneske vært på besøk i stua som var kjent for avund og gand, ble det kasta varme etter vedkommende når han eller ho gikk ut døra. Varmen skulle verne dyr og mennesker på gården mot trolldom og anna styggedom. - Et annet vernemiddel var stålet: Det å sette kniv i veggen eller døra skulle verne dyr og menneske mot trolldom, gand og avundsjuke.

De hadde stor tro på månens makt på alle ting. De mente at stålet beit best når sjøen flød­de, og dette var så inngrodd at barbering eller klipping av ull eller skjegg måtte skje ved fløan sjø. Kjøtt og flesk vart drygare når dyret vart avliva ved veksan måne. Ingen måtte begynne noen form for innhøsting ved avtagende måne, det ville gi udryg og ussel avling. - Av egen erfaring visste disse menneska at lamminga og kalving skjedde når sjøen flødde, og de innret­ta tilsynet med dyra etter slike merka.

En småbruker som ville ha mange værlam og oksekalver, måtte ikke tillate at en kvinne bar det første tørrhøyet på låven.

Å stanse blødning og betennelser kunne enkelte personer. Fjerne vorter uten noen form for medikamenter blir benytta den dag i dag. Det var også dem som kunne «bett kjyven» slik at han ble stående til en kom og løyste han frå tjuvegodset.

«Reinkallane» hadde samme stilling som heksedoktoren vi leser om i andre kulturer. Ett eksempel må eg vise til: Et barn er skadet. Det skranter og stanser i utviklinga. Reinkallen blir henta. Han leser, stryker over der skaden er, blåser og gjør underlige grimaser. Men intet nytter. Barnet skranter videre og lege blir ikke hentet. Til slutt mener foreldrene at ungen har vært haug- eller bergtatt og ombyttet, blitt en byting. Ungen overlevde, men han bar mein gjennom heile livet av svartsynet.