Sagnet om Øygårskjerringa

Det var et svært godt forhold mellom de to søstrene, men når det gjaldt gudstroa var de forskjellig. De var begge ugift og da alderdommen kom, var tiden inne for å gjøre opp sitt testamente. De eide hver sin halvdel av en stor eiendom der på Øygården. Den ene av søstrene, Agnete, testamenterte sitt jordegods til kirka. Gunnhild, derimot, testamenterte sin del til havet, til draugen.

Etter at begge var død, begynte den delen som hadde tilhørt Gunnhild å forsvinne. Bit for bit ble skyllet ut i havet. Til slutt var det dannet en hel os med ei lang kvikkleire, det som i dag heter Øygårdsosen. Den dag i dag skylles det ut sandmasser når været er som verst, og det er nettopp på slike dager og akkurat ovenfor osen Øygårdskjerringa viser seg. Den delen som ble testamentert til kirka har det ikke skjedd noe med.

Hver hadde fått sitt, kirka og havet. Men så fortelles det at det ble en strid mellom onde og gode makter.  Det var ikke så sjelden at draugen og trollene beveget seg nede på fjæra i Øygårdsosen, særlig når uværet raste. I en vinternatt i måneskinn  er det ikke vanskelig å se disse trollene blant store steiner og tang, og du kan også høre dem når isen brister på fjæra når sjøen flør. Ikke langt unna ligger den store høvdingegrava fra jernalderen.

Det er farlig å bevege seg ut på Øygårdsosen på grunn av kvikkleira, men om du skulle møte Øygårdskjerringa, vil det være ganske ufarlig, men kanskje litt skremmende?