Pål-veita

Pål-veita!

Dette sagnet er fortalt av min bestefar. Han har blitt fortalt det av sin bestefar (Adolf Olsen), som er min tippoldefar.

Adolf bodde i Øvergården for mange år siden. De drev med jordbruk på gården og hadde fjøs.

Sagnet handler om en gutt som het Pål. Pål bodde også i Øvergården, men det var lang tid før mine tippoldeforeldre bodde der.

Dette skal ha skjedd på 1800-tallet. Da Pål var ute og lekte på gården, ble han plutselig bare borte. Da begynte foreldrene og lete etter han.

Tilslutt da de nærmet seg elva så de at det var spor i gresset ned til elven.

Da de var kommet til elva ble sporene borte.  De fant aldri Pål igjen.

Da tippoldefar var ute med hest og slåmaskin begynte hesten og gjøre unaturlige bevegelser når han nærmet seg elva der Pål skal ha forsvunnet. Hesten ville komme seg bort fra elven.

På mørke kvelder da det var et spesielt lys på himmelen, hørte de skrik ifra elva.

Tippoldefar var bestandig engstelig da det kom unger til gården, for at de skulle gå ned til elva.

En dag tok han og gjerdet den inn.

Ut fra dette sagnet har denne plassen blitt kallet for Pål-veita.

De sier at du kan ennå høre skrik ifra elva ved et spesielt lys på himmelen på kveldstid.