Parkvoll - høytid og hverdag

Av Tore Mortensen

Vi barn og arvinger etter lensmann John Mor­tensen og frue Anny er imponert over det arbeid Bø kommune og privatpersoner har lagt ned for å gjøre vår farsgård Parkvoll til en storstue og et bygdemuseum for kommunen.

Det bestyrker oss i troen på at det var riktig av oss å legge til rette for at kommunen skulle kunne overta gården, og å avstå fra snevre per­sonlige økonomiske interesser.

Vi forsto ikke argumentene til alle som var imot kjøpet med begrunnelsen at Parkvoll var et 'storkarshjem', og derfor lite interessant. Få gårder i bygda har vært så sentrale som Park­voll. Den generasjon som vokser opp nå, blir nok ikke så imponert over den materielle stan­darden på Parkvoll.

For at dagens unge og eldre skal få et inn­trykk av livet på lensmannsgården, har jeg skrevet ned noen erindringer fra barndoms- og ungdomstiden. For den unge generasjon vil dette også kunne tjene som en tidsstudie, 50 år tilbake i tiden. Selv om vårt liv nok skilte seg fra andres på noen vis, vil mange eldre kunne bekrefte at 'slik var det i gamle dager'.

Høytid og fest

Livsrytmen på lensmannsgården var som på andre gårder preget av årstidene og dyrenes behov, men også av pappas arbeid som lens­mann. Et arbeid som opptok han praktisk talt hele dagen, fra mandag til lørdag, ofte også med nattlige oppdrag og i helgene - det gjaldt ingen arbeidsmiljølov den gang.

For barn på den tiden var jula det store og sentrale i året. Da var alt pyntet. Mye god mat. Julegaver. Høytid. Da så vi mest til vår far. Jula var en fredelig tid. Den gang.

Juleforberedelsene var mange og forskjelli­ge. Det ble bakt en mengde kaker: 14-16 sor­ter, hver sort i store mengder. Kakesortene var stort sett de tradisjonelle, som vel de fleste kjenner til: fattigmann, hjortetakk, goro, bordstabel, sandkaker, peppernøtter, sirupssnipper, kokosmakroner, havrekjeks, myk kjeks, serinakaker, berlinerkranser, hvetebrød med rosi­ner og sukat - og en rekke forskjellige sorter brød. Hver kakesort fylte minst en stor kake­boks. Men selv disse store porsjonene varte ikke lenge. 9. januar, på pappas og min søster Ingers fødselsdag, var alt oppspist. Vi barn gjorde ikke så mye ugagn, men vi var flittige ubudne gjester i kakeboksene - om morgenen var det rikelig med kakesmuler under hodepu­tene, men tjenestejentene som redde opp seng­ene, sladret ikke. I alle fall undret mamma seg alltid over at den store baksten forsvant så fort.

Pappa laget selv lutefisken til julaften. En stor stamp full av tørrfisk lå i rennende vann i kjelleren, senere lutet og utvannet igjen og prekevert etter oppskrifter som jeg ikke kjen­ner til. Juleaftens middag, lutefisk med ribbe­fett, ble spist til vanlig middagstid, kl. 13. Julestemningen var enda noen timer unna.

Nyvaskede gardiner i alle rom. Selv soverommene ble ekstra pyntet, med broderte brik­ker og fine pyntelamper. Det var plutselig jule­stemning over hele gården. Det luktet jul. Røkelse, nyvasket. Juletreet ble pyntet av mamma og pappa mens vi var oppe og kledde oss i finstasen. Vi barn fikk først se det pyntede og lysende juletreet når høytiden begynte, kl. 5, ringt inn av kirkeklokkene i radioen. Lys ble slått på i alle rom, og et stort utvalg av årets juleblad og julehefter lagt fram. Raffe, sjoko­lade og kaker ble servert. Så var det utdeling av julegaver. Høydepunktet, selv om gavene var beskjedne. Mest bøker. Billige GGG- og GGP-bøker. For meg var det flott. Jeg elsket å lese.

Bestemor og bestefar kom hjem til oss julaf­ten - fra Mårsund. Før julegrøten leste pappa juleevangeliet. Risengrynsgrøt med smørøye og rosiner - og en mandel, var stasmat for en som elsket risengrynsgrøt. Den som fikk man­delen i sin tallerken, fikk en marsipangris.

Frokostbordet i jula var et syn. Spisebordet var dekket med fin rød løper på den hvite damaskduken, og midt på den et stort speil, med bomull rundt - forestilte is med snø på. Små røde porselensnisser bidro sitt til å få fram julestemningen. Duk på bordet var ellers vanlig også på hverdager. En helkokt skinke, pent pyntet med nellikspiker, sølvpapir og rød sløyfe. Kjøttrull. Ansjos. Og annet pålegg som ikke hørte med selv på søndagens frokostbord.

1. juledag var vi i kirken. Som regel kjørte vi med hest og slede. Juledags middag var ribbe. Vi fikk ikke lov å gå ut denne dagen. Da skulle det ikke være noen 'reking'.

Etter jul pleide pappa og mamma å invitere til stort selskap, opptil 24 gjester. Mamma var svært flink til å pynte og gjøre det festlig, også med blomster. Hun elsket blomster, og hadde godt lag med både stue- og hageplanter. Det ble servert suppe, middag og dessert. Vi barn fikk komme inn og hilse, men måtte så gå og legge oss. Vi var alltid tidlig til sengs, både vinter og sommer. Min søster Randi var med og serverte. Tjenestejentene la på fat.

I jula var bestestua i bruk hele tiden. Til dag­lig brukte vi ellers bare spisestua, den tjente som kombinert spise- og oppholdsrom.

Den andre store høytiden jeg festet meg ved var påsken. Også til den var det store forberedelser med ekstra rengjøring og bakst, og det ble pyntet med gule løpere og påskekyllinger. Og vi var sikret et helt egg hver til frokost. På vanlige søndager, som ellers var eggdager, måtte vi ofte nøye oss med et halvt egg hver - det kunne jeg drøye til flere brødskiver, så kos­telig mat var det.

17. mai var også en spesiell dag, med fest­middag: Kokt kald laks med rømme, agurksalat og kokte poteter. Mamma hadde en spesiell smakstilsetning til rømmen som jeg aldri sene­re har kjent - den var aldeles nydelig. Eggedo­sisen var høydepunktet for oss barna. Denne dagen kom det også mange til gårds for å feire dagen sammen med oss.

Det var stor forskjell på en vanlig hverdag og søndag. Den gangen var det jo bare en hviledag, mens vi i vår tid for det meste har to hviledager, lørdag og søndag - ubibelsk. Vi måtte ta på oss penklær på søndager og andre helligdager. Bestemor gikk som regel i kirken. Gikk, ja. De 6-7 kilometrene hver vei, til tross for sine 80 år. Det var sjelden familien ellers var i kirken på alminnelige søndager, men vi hørte på gudstjenesten i radio.

Pappa spilte koraler på orgel søndagene, ikke slik at vi måtte sitte og lytte til. Men stemningen var der. Han hadde 'lært seg selv' å spille.

For min yngre bror Harald betydde nok søn­dagene mer enn for meg. Han kunne ikke for­dra fisk til middag. Søndager var det alltid kjøttmiddager, ellers bare en av ukens hverda­ger.

Gård og arbeid

Det var sikkert flere grunner til at pappa kjøpte Parkvoll av lensmann Standal i 1936, til tross for at han på den tiden kunne bygd et virkelig storslagent hus for under halvparten av de 20-25 000 han ga for gården. Svært mye penger på den tid. Han tjente ikke mer enn ca 6 000 netto i året. Selv på 40-tallet bygde folk fine hus for 6 000. Lensmannsfullmektigen hadde ca. 3 000 i årslønn. Lensmannen måtte på den tid selv lønne betjentene og bekoste kontor­hold mm. Standal hadde forstått å sko seg bed­re i lensmannsstillingen, han tjente det dobbel­te, men pappa var nøktern og ønsket ikke å utnytte mulighetene stillingen ga til personlig berikelse.

Et hovedmotiv for kjøpet av Parkvoll var at vi barn skulle lære oss å arbeide, ikke bare gå og drive dank. Et annet var at pappa ønsket å føre et åpent hus. Til det trengtes både stor plass og et naturalhushold med mye egenforsyning av mat.

På gården hadde vi 3-4 kyr, gris og hest. Før bestemor og tante Rikarda flyttet til oss, etter at bestefar døde, hadde vi to tjenestepiker og dreng. Søstrene mine, Inger og Randi, måtte hjelpe til inne, i fjøset, og ute på marka i onne­ne, med høyet og torvinga. Mitt arbeid var ute på marka og på torvhaugen. Harald var heldig, han hadde høysnue, og slapp høyonna, men det ble funnet annet arbeid til han, som maling av hagegjerdene. Og torvonna, potetsetting og potetopptaking måtte han ta del i.

Det var lite pappa fikk tid til å gjøre av arbei­det på gården. Han stelte fisken, saltet ned sild i tønner, kjøtt og flesk, hengte opp fisk til bukning, og laget lutefisk, røykte fisk, laks og kjøtt - han hadde røykeri i en skråning bak fjø­set. Vi hadde robåt, og pappa pleide å dra ut og sette trollgarn - antakelig mer som hobby enn matauke.

Vår, sommer og høst var den travleste tiden ute: Potetåkeren skulle pløyes, potet settes, marka gjødsles. Vi samlet tang fra Kjosen i en svær dynge som vi senere kjørte ut på marka som gjødsel. Ellers var det naturgjødsel som ble brukt. Jeg hadde ofte jobben med å kjøre ut møkk fra gjødselhaugene etter både dyr og mennesker. Vi hadde utedo i fjøset, ca. 30m fra huset til doen. Vi unger hadde jobben med å klippe til dopapir av aviser og blad.

Så var det torvinga. Drengen og leid hjelp sto for stikking av lump og for å kaste den opp fra dammen og opp på kanten, men vi deltok i arbeidet med å trille den ut, stikke den i skiver, legge skivene ut til tørk, og senere sette dem opp i kunstferdige små fortløpende byggverk (jeg synes å huske at vi kalte det for å rauke) for ytterligere tørking, senere måtte torvene vendes, og til sist kjørte vi de tørre torvene inn i torvskjåen i utmarka. Hjemkjøringen ble gjort på sledeføre om vinteren. Noe av den ferdigtørkede torven ble oppbevart i svære høy­såter. Bestemor var ekspert i å bygge opp slike såter - de måtte 'mures' opp utvendig, helst helt sirkelrunde, svakt skrånende innad, og på toppen avrundet som en kuppel. Bestemor var et arbeidsjern, med sine over 80 år. Egentlig skulle hun bare legge til rette torven som vi kastet opp til henne, men hun syntes det gikk for smått, og løp opp og ned stigen innimel­lom, for å hente torv selv!

Husker jeg ikke feil tok vi hvert år opp 26 000 lump. Torvmyra var fin og dyp, 8-9 lumper dyp, synes jeg å huske, så det var godt over mannshøyde å kaste opp de vassne lum­pene fra de nederste lagene. Nede på gården hadde vi to store torvsjåer i tilknytning til fjø­set. De ble fylt om vinteren når vi kjørte ned fra torvhaugen.

Sommeren var høyonna den mest arbeids­krevende. Riktignok hadde vi slåmaskin som vi tok det meste med - jeg kjørte ofte Blakken med maskinen, men det var drengen som ellers hadde det arbeidet. Han slo med ljå hvor maskinen ikke kom til, jeg hadde min egen ljå og måtte hjelpe til. Jentene, tjenestejentene og jeg sto for tørkinga: breiing, kåing, hesjing. A sette opp hesjer var ingen enkel sak. Jorda på Parkvoll er skrinn og steinet, så det var mye bryting med spettet for å få ned hver eneste staur. Jeg hadde også ansvaret for innkjøring av det tørre høyet, eller jeg måtte ta jobben på låven med å trekke inn og kaste opp høyet - vi hadde ikke styrt. Det var svært tungvint. Pote­tåkeren og grønnsaksengene skulle holdes rene for ugress - lukinga var en svært lite etter­traktet jobb, men den måtte gjøres.

Om høsten var det potetopptaking, oppta­king av grønnsaker fra kjøkkenhagen som mamma sto for, og bærplukking, riktignok bare rips og jordbær av egen avling. Vi kjøpte hver høst kasser med tyttebær, solbær og stik­kelsbær, og spann med multer. Det var stas for oss barn når denne høsten kom i hus og skulle prekeveres! Kanskje hadde vi også behov for vitaminene vi da fikk i oss. Som under slak­tinga og bakinga var det alltid en ekstra smak å få. Slaktinga hadde jeg liten føling med, den var for tøff, og behandlingen av kjøttet var mest kvinnfolkarbeid: hermetisering, kjøttrull -    vi hadde store tønner i matkjelleren, fulle av salt kjøtt og flesk. Og antall norgesglass med hermetisert kjøtt, 'benløse fugler', syltetøy, saftflasker mm, har jeg ikke tall på, men det må ha vært anselige mengder, med alt folket som skulle mettes. Bestemor kom hver høst og bakte flatbrød og lefse og la ned i tønner.

 Fjøsarbeidet, som jentene hadde ansvaret for -          dvs ikke Inger, hun var redd kyrne - var ikke så sesongpreget, bortsett fra at kyrne om som­meren var på beite i 'Haugen', hvor vi også
hadde sommerfjøs. Da var det å gå dit, noen hundre meter, for å stelle dem, melke, trekke
opp vann fra brønnen, osv. I fjøset var det ellers å ta ned høy fra låven, gjøre rent, og håndmelke, der som i sommerfjøset.

Melka ble separert med hånddrevet separa­tor. Rømmen ble oppbevart i ei stor rømmekrukke, og når den var full, var det til å kjerne smør, i ei kjerne som vi dreide rundt for hånd. Saupen var fin drikke for slåttekarene.

Det første året brukte vi parafinlamper - parafinlykt i fjøset. Randi og Inger måtte hjel­pe med å pusse lampeglass, også til kontorlampene. Og med å pusse lampemessingen, og messinghåndtakene på dørene - dem var det mange av på Parkvoll. Standal hadde hatt et aggregat i ei av buene, eget elektrisitetsverk, men vi brukte det aldri. Men dermed hadde vi ledningsnettet klart da Svein Lihaug bygde elektrisitetsverk på Vinje, i Skagenkrysset, i 1937?

I vår tid var det jo heller ikke vannverk i bygda, men vi hadde en fin løsning på proble­met: En stor del av kjelleren var opptatt av to svære betongtanker i takhøyde. Målene kan en finne ut, men skulle jeg tippe, må de være ca. 25m² i grunnflate. I disse tankene ble regnvan­net samlet fra de store takflatene. På kjøkkenet hadde vi ei pumpe som vi brukte til å pumpe vann fra tankene opp i en stor metallbeholder på loftet. Herfra hadde vi så springvann i kjøk­ken og bad. Vanntankene i kjelleren ble tømt en gang i året og rengjort.

Mamma smurte maten til arbeidsfolkene. Måltidene ble varslet med ringing med klokka på fjøstårnet. Mamma stoppet og satte i stand klærne våre - hun brukte en tråsymaskin; hun strøk skjortene til pappa, og broderte duker. Karen Lihaug sydde klær til mamma og jente­ne (ofte sydd opp av mammas avlagte klær).

Jentene måtte være med på klesvasken hver 3. uke. Etter klesvask var det å hjelpe til med dynking og rulling av laken, dynetrekk, hodeputetrekk og duker. Så var det å henge det opp igjen til ytterligere tørking, og nok en tørn med den store tøyrulla. Mamma eller ei tjenes­tejente førte tøyet, og ei av jentene dro rulla - men det hendte at også vi gutter måtte trå til med dette jentearbeidet. Hver fredag var det husvask: gulv, listverk, vindu og vinduskar­mer, dører. Enkelte ganger skulle stoppede stoler, divaner og sofaer ut og bankes. Vår og høst var det rundvask, men da med leid hjelp utenfra. Lørdag ble det bakt hvetekaker. Jente­ne presset bukser til pappa. Det var markert forskjell på jente- og guttearbeid.

Som barn måtte vi opp i 7-tida for å begynne å jobbe. Men vi hadde to timer middagspause, og var det godt vær om sommeren, bar det i hast ned til stranda - rett mot Svinøya (navnet på stranda har jeg glemt) - for å bade. I samme fart bar det tilbake, for å være i arbeid igjen til rett tid.

Fritid

Jeg har prøvd å skildre arbeidet på gården, også vårt arbeid. For oss barn var det et arbeid vi hadde når vi ikke var på skole. Folkeskolen var den gang 14 dager skole og 14 dager fri. Fri fra skolen, også feriene, betydde arbeid på gården. Det gjaldt også etter at jeg reiste bort for å begynne på middelskole da jeg var 15 år, og senere gymnas.

Fritid var det lite av, men kveldene var våre egne. Jeg likte meg da best blant pappas mange bøker - de ble nok aldri telt opp, men det må ha vært over 2 000 bind. Bøker av alle slag. Best likte jeg reiseskildringer, biografier og historie. Når pappa hadde en ledig stund, satte han seg til med en bok. Han elsket å lese, men jeg tror ikke at det uten videre er den fedrene leselyst som overføres på barna - hvorfor skulle da ikke mine søsken ha samme lesegleden som meg?

En luksus unte mamma og pappa seg nesten hvert år: en reise et eller annet sted om sommeren. Sikkert uvanlig på den tiden. Oftest dro de da til Oslo og besøkte kjente og familie der. Vi barn var aldri med, men vi fikk også vår ferie, et sommeropphold hos onkel Henrik, mammas bror på Frøskeland, eller hos tante Magna, mammas søster i Lavangen i Troms. En reise sammen med pappa husker jeg imid­lertid svært godt: Jeg fikk være med han til Bodø for å få meg konfirmasjonsutstyr, det var kanskje i forbindelse med et eller annet opp­drag han hadde der. Vi bodde på Grand Hotell, stort for meg. Innkjøpene gjorde ikke særlig inntrykk på meg, men jeg husker at vi var nede på kaien og så et stort tysk skoleskip, 'Gorch Foch', som lå der i all sin velde, og imponerte meg voldsomt. Samme skipet så jeg forresten igjen i Nederland for et par år siden.

Et år var mamma på ferie alene, en reise gjennom Sverige, til Oslo og retur - sammen med et gjeng venninner fra Andenes, hvor vi hadde bodd før vi flyttet til Bø. Mamma var utdannet telegrafist, hun hadde vært telegraf­bestyrer i Bø før vi flyttet til Andenes, og hun arbeidet i alle år i full stilling på telegrafen på Andenes. Det var uvanlig på den tiden at beg­ge ektefellene hadde jobber - utenom hus og gård.

Jentene pleide å spille kort med tjenestejen­tene i fritiden. Harald og jeg lærte å spille brid­ge av «tante Hulda», men fikk sjelden dyrket vår lidenskap. Pappa likte ikke å spille kort - eller andre spill heller, for den saks skyld. Og bestemor tålte ikke synet av en kortstokk.

Maten

Hverdagskosten var nøktern. Til kvelds hadde vi ofte kleppmelk. Bestemor laget gammelost, brunost, hvit geitost. Mamma laget gomme og kaviar. Til jul laget hun leverpostei, blodpølse, blodpudding med talg og rosiner, etter slak­tinga, antar jeg. Mammas kaviar var nydelig, minnet mye om Lofotkaviaren som ikke leng­er er i handelen (Andersens?). Hun brukte hver gang ei melkebøtte med røkt rogn. Men det vanlige pålegg var sukker, sirup, syltetøy, stekt rogn - egg på søndager, kjøttrull, kokt skinke og sylte til jul. Drikken var melk eller karvete. Karven sanket vi inn fra marka.

Kjøttmiddager hadde vi bare to ganger i uka. Lørdag hadde vi spekesild med ertestuing til middag, risengrynsgrøt til kvelds. Ellers var det fisk og atter fisk. En delikatesse som pappa satte stor pris på var torskehoder. Oftest hadde vi ei suppe til middagen. Trondheimsuppen var populær (risgryn kokt i vann og noe røm­me, med store rosiner). Ellers var det rød og hvit sagosuppe med rosiner, kjøttkraftsupper eller melkesupper, f.eks. med makaroni. Dessert var det helst om søndagene: Gele, kjelost, karamellpudding, fromasjer.

Mamma og pappa hadde hver dag formid­dags- og ettermiddagskaffe med kaker. Ofte tok pappa da med seg inn fra kontoret en fra bygda som var i ærend på kontoret. De holdt et svært «åpent» hus.

Parkvoll gjestgiveri

Besøkende på kontoret ble ofte bedt inn på kaffe og kaker. Bø hadde den gang ikke noe gjestgiveri. Dermed ble det alltid til at skatte­fogd, sorenskriver, dommerfullmektig, politi­mester og andre tjeneste- og embetsmenn ble boende hos oss når de hadde ærender i bygda. Med full pensjon, selvsagt. Disse fikk aldri lov til å betale for seg - og hadde dermed godt økonomisk utbytte av reisen, da de jo hadde full rett til å skrive kostregninger til staten etter statens regulativ. Pappa, som selv elsket å være vert, likte derimot ikke å ta inn hos andre folk - han foretrakk hotell.

I alle fall en av betjentene bodde hos oss med full pensjon. Kommunens første skoletannlege, Hensvold, bodde også hos oss, med full pensjon. Det var i 1939. Han måtte nok betale for seg, regner jeg med. Om foreldrene mine tok på seg dette for å være imøtekom­mende eller om de tok seg betalt slik at de had­de en liten fortjeneste som betydde noe for dem, vet jeg ikke.

Særlig om sommeren hadde vi ofte besøk i flere uker av familie og venner, så det kunne bli temmelig folksomt på gården. Det hendte jo også at noen av dem hjalp til litt i onnene, men som arbeid betraktet monnet det neppe særlig.

Parkvoll ble i høyeste grad det «åpne hus» pappa hadde tenkt at det skulle bli.

Hva lærte vi?

Vi lærte å arbeide og å respektere andres arbeid, enten det var håndens eller åndens arbeid. Pliktoppfyllelse og ansvarsbevissthet ble en selvfølge.

Pappa var vokst opp i et småbruker- og fiskerhjem. Han hadde hatt fremdrift i seg til å komme inn i en viktig stilling med bare folke­skole, framhaldsskole og handelsskole. Man kunne kanskje tro at han ville fremholde over­for oss barn at vi måtte stå på for å «bli til noe». Det skjedde aldri! Vi ble ikke lært opp til å bli «ærgjerrige» - i den noe negative betyd­ning av ordet.

Da jeg som 15-åring reiste bort for å gå på skole, ble jeg heller ikke formanet om å være flittig. Jeg tror de tok det som en selvfølge.

Det har sikkert også gjort stort inntrykk på meg, bevisst eller ubevisst, at pappa aldri hevet stemmen overfor oss. Jeg kan aldri hus­ke at han noen gang «brukte seg» på meg! Mellom mamma og pappa var det også alltid et godt forhold, så langt vi barn kunne se. Vi vokste opp i et harmonisk og godt hjem - kan­skje det beste foreldre kan gi sine barn. Men i den grad vi hadde kontakt med andre barn, hadde vi inntrykk av at det var det normale. I det store og hele følte vi vel oss som alle andre, men det er mulig at andre følte det annerledes. Mine innledende bemerkninger tyder på det - men de gjaldt riktig nok voksne mennesker.

**** Tjenestejenter: Hanna Både, Gudrun Jacob­sen, Gudrun Skog, Olea (fra Tysfjord), Signe Pet­tersen, Herlaug Dragseth (navnene de fikk etter at de var gift).

Drenger: Hans Nilsen, Harald Både, Paul, Erling (fra Mårsund).