Prestedrengen som fann svarteboka
Eiler Hundevart var dreng hos presten Jochum Telman. Og han var ein framifrå dreng, som presten kunne sette til kva det skulle vere. Men Eiler stunda berre etter å få seg ei skute, det var hans høgste ønske her i livet. Tenk om han ått sitt eige farty og kunne fare kor han ville!
Det var i den tida kjerka på Malnes skulle flyttest til Eidet. Og Eiler Hundevart vart sett til formann for det arbeidet. Ein tidleg mårra før hine arbeidarane var komne på arbeidet, tok han til å rive alteret i kjerka, og under alterduken fann han svarteboka.
I omslag av fingarva lammeskinn lå noen tettskrevne blade i kvart format. Var det Guds eget ord eller var det selveste svarteboka? tenkte Eiler, og fælske isna langs ryggraden.
Av de fire første blade var det bare noen slitte stumper i behold. På det første var skrevet med snirkelte bokstaver:
Cyprianus....
Rette Frie Kons....
ud Given udi....
Resten manglet.
På neste sto:
Inneholdende at mane og ud løse Aanderne af Helvede naar man deris tieneste behøver, samt at binde dem igjen naar deris tieneste....
Redd slapp han heftet og strøk med høyre ermet over panna, hvor svetten tyta i tette dråper. Du store allstyrende skaper, hva var dette for noe, og hva ville Jochum Telman si når han tedde ham funnet? Bare at han nå ikke selv uforvarende kom i skade for å løyse hinmannen, for bla gjennom boka ville han.
De slitte stumpar hoppa han over og vendte forsiktig blad for blad. Det var tre og tredve i alt. Så telte han oppskriftene: hundre og en og tyve fikk han det til. Prentinga var klar og lettleselig, og av overskriftene å dømme, ble den mann som torde bruke dem, velberga under jordelivets mange tilskikkelser, for de omhandla alt et syndig menneske kunne feste sin hug ved og ønske å oppnå.
Bare han torde lese om ikke fleire enn et par av de mest nyttige. De kunne bli til stor nytte for ham, en enslig kar, uten foreldre og slektninger han kunne be om ei handsrekning. Og kanskje
- kanskje fekk han seg skute ---
Det smalt brått i en av stolradene, og en planke ga seg i solvarmen. Eiler slapp heftet og snudde seg mot skipet, sikker på å møte skrømt.
Men ikke ei levende sjel var å se. Døra var åpen, solskinn var det og lyse dagen.
Men skulle så galt hende at hinmannen kom anstigende, fikk han naturligvis sette han til arbeid, mens han sjøl fikk hente hjelp. Tjenestejenta til Petter Dass ba han ause sjø til hun vant varsle husbonden sin; men Eiler, hva for et gjøremål hadde han ved hånden?
Fortenkt klødde han seg i hårgaren med peikefingeren og rynka brynene. Så klårna ansiktet i et lystig smil: Flytte kjerka! Ja, så better jor og jarn skulle han sette Gammel Erik til å rive kjerka og bygge ho opp på Eidet, og ikke ei flis, ikke en nagle måtte det mangle. Aldri i evighet vågde han Tykje røre korset, så det ble rundelig tid å hente presten og få styggelset mana dit han kom fra, før større skade var skjedd.
Han smålo seiersikker, greip heftet og åpna på slump.
"Vilt du have en Pung som aldrig skal fattes Penge," leste han, "Saa tag en kulsort høne, hvorpaa ingen hvide Fjeder findes. Steg og tilred den som stegt høne allerbedst bør være, læg den mellem tvende Lerfade. Gak saa en Torsdags aften naar Solen er gaaet ned, til en korsvei og grav den ned midt i veien. Den 9ende dag der efter, naar Solen er undergaaet, graver du den op igjen, saa finder du i fadene en Tudse eller Frø havende noget i munden lig en Pung. Tag den og gak hjem.
Om du kjøber den sorte Høne, da skal du give for den hvad de begjærer, og du skal stege den saa at ingen ser eller faar det at vide."
Uskyldig lød ordene uten spor av påkallelse av Gud, og ikke av Fanden heller Og forgjeves skulle han ikke ha lest den oppskrifta, tenkte han glad. Det kunne bli til skute og mere til, fikk han den pungen.
Frå Regine Normann: Eiler Hundevart".
Kommentarer 
Upassende innhold