sagn

Det var en gang i gamle dager at en mann fra Hjellsand i Øksnes fikk en marmel på kroken da han var ute og fiska.
Fiskeren visste at marmelen må man fare fint med. Så han ga han straks kofta si, og tok han med til land og ga han ly i naustet. Om natta blei det et forferdelig ver, og det ga seg ikke neste dag. Allikevel skulle  marmelen tilbake til plassen der fiskeren hadde fått han på kroken. Mannen syntes nå at veret var for dårlig, og naboene trudde  kallen var blitt tullat som tok på sjøen i et sånt  overhendig ver, men av gårde måtte han.  Da de kom ut på Hjellsandvika, sa marmelen:

        "Det larma i fjell, det brumla i hav
        Signe den mann` som kofta gav!"

Da de hadde rodd et stykke til, slo marmelen opp en sånn latter at mannen måtte spørre hva det var? Da svara marmelen: "Æ flire a at ingen kjenn te den kjæmpemæssige feskeplassen som vi ror over akkurat nu." Fiskeren tok seg meder, for han ville finne plassen igjen etterpå, og så fortsatte de. Da de kom fram, hoppa marmelen over bord og fiskeren så han aldri meir igjen. På turen tilbake måtte han sjølsagt prøve den nye fiskeplassen, og han fylte båten på et blunk. Så lenge fiskeren levde kunne han fare hit og få fisk når han ville, mens naboene som rodde langt av gårde ut på sjøen, ofte blei  fiskelause. Plassen fikk navnet Stabburet og er ettertrakta den dag i dag.