Sauklaver fra egen skog

Mareno Leonhardsen

Bø bygdemuseum har fått sau-, kalv- og ku-klaver av tre i samlingene. Det er småbrukerne Marianne og Håkon Pettersen i Pollåsen som har gitt gjenstande­ne. Bjørka ble nemlig også nyttet til å holde kreaturene på båsen.

Håkon Pettersen arvet sjøl klavene etter far sin.

Treklavene hadde lang varighet. Tauet som holder klaven på dyret, «ervlet», måtte skiftes fra tid til annen. Det morknet av fukt og svette fra nakken på dyret, forteller Pettersen

Ervlet var et tynt tau som var tredd gjen­nom et hull i klaven på den ene sida, og tvinnet.

Du måtte ha gagnlig med snurr for at det skulle sitte når det ble hektet på, for­klarer han.

Dyrene ble holdt fast ved hjelp av en kjetting fra klaven til fjøsgolvet eller -veg­gen. Kom de seg løs, var det ofte or-ringen på kjettingen som var «gått faisen», sier Håkon.

Ikke all kjetting var like lett. Man fikk bruke en gammel ankerkjetting, etter som man fikk tak i.

- Det var ingen spesiell sesong for å lei­te emner, mener Pettersen. - Gammel-karene var på utkikk etter emner heile tida.

Bjørka i Bø er ikke gagn i til så mye. - Det er jo forpinna å finne ho bein, sier Håkon. Men mindre ting kan den brukes til.

Til klaver skulle emnet være V-formet, og gjerne litt innoverbøyd, etter halsen. Gjerne med rier, som gir ekstra styrke i en albue. Sjøl betakker jeg meg for å felle er ribjørk, når jeg sager ved, sier Håkon. Den er hard og sterk.

Enkelte hadde verktøy som ei trerasp med flere grovhetsgrader til å arbeide med. Men et glassbrott var også et godt og mye brukt verktøy. Det var et nitid arbeid å lage klaver.

I Pollåsen var treklavene i vanlig bruk i sommerfjøset fram til i 1963.

Men også seinere var treklavene gode å ta til, når kyrne hadde kommet seg løs fra andre bindsel, forteller Håkon.

Bjørk til grimer

- På samme måte brukte vi bjørka til gri­mer. Disse ble brukt når vi skulle leie okser eller vanskelige kyr. Denne treklaven var todelt.

Ei reim av lær eller balata (et sterkt tøystoff) gikk og nasen, og var klinket fast i de loddrette tre-spilene på sidene.

I nedkant av spilene var det hull, som tauet gikk gjennom. Knuter på utsidene hindrer at klaven åpnet seg lenger enn man ønsket. Om oksen ville gå sine egne veger, og strammet til, begynte grima å klemme, og dyret kom på bedre tanker. Det gikk tau bakom ørene, på nakken for å holde det hele på plass. Også for dyrene var det en fordel om man brukte ei grime til å holde med, i stedet for å slite med et tau om halsen på dyret.