Skarver

To arter hekker i Vesterålen, nemlig storskarv og toppskarv. De store, slanke, svarte fuglene som sitter på nakne holmer og skjær, staker og sjømerker, ofte med utstrakte vinger til tørk, er et velkjent syn for alle som ferdes langs kysten. Ulik de fleste andre arter som lever i nær tilknytning til vatn, blir den ytterste delen av fjærdrakten til skarvene våt, og de er derfor avhengige av å tørke den med jevne mellomrom.

Begge arter lever av fisk som de fanger ved å dykke.

De fleste skarver trekker om høsten bort fra hekkeplassene, men normalt ikke lengre enn mer sørlige deler av norskekysten. Når en likevel ser en god del skarv i Vesterålen vinterstid, er dette normalt fugler nordfra.

I uminnelige tider har mennesket sanket skarveegg og spesielt -unger til mat.

Mange skarver dør ved at de setter seg fast i garn. I de senere år har oppdrettsanlegg krevd stadig flere liv, både ved at de setter seg fast og ved ulovlig skyting.

Sjøfolk har ofte brukt skarven som værtegn. Fiskere som så dem sitte med utstrakte vinger, tok det som et tegn på tørrvær. Fløy den høyt over sjøen, ble det storm. Fløy den derimot lavt, ble stille og godvær.