Skolegang og konfirmasjon i Værøya for seksti år siden

I Bøfjerding -82 fortalde Halfdan Holst om handelsstaden Litløya. Den­ne gongen har han tatt for seg ei anna side av livet til øyværingane.

Mitt første møte med skolelærer Ole Ramfjord var på hybelen i den nye skolen. Han var min første lærer, og eg husker ham meget godt: skal­let på hodet, med en liten sort kalott som det kaltes den gangen. Antar det var et moderne hodeplagg for dem som hadde lite hår. Han røkte sigar, og når den minket, stakk han en brent fyrstikk igjennom og røkte så videre på det som var igjen.

Far var med meg på hybelen til Ramfjord da eg skulle innskrives i første klasse. Ramfjord spurte om eg kunne ABC: Eg fikk nu prøve meg, sa han. Eg var vel bortimot sju år, men ikke for å skryte, det ble ikke noen ABC for meg, for eg kunne lese. Så det ble Luthers lille katekisme i stedet, og stolt ble eg som fikk min egen bok. - Men lese, det kunne de fleste der ute i Værøya før de begynte på skolen. Det var et lesende folk som hadde både bøker, blad og lokalaviser. Min bror, som er ti år eldre enn eg, holdt «Aftenposten». Den første verdenskrig brøt ut i 1914, og det utkom et ukeblad som kal­tes for «Krig og Fred». Der var bilder både fra Østfronten og Vestfronten, og av disse bildene og tekstene lærte vi unger oss å lese.

Mitt siste år på skolen var 1922-1923. Lærer da var en sersjant fra Helgeland som hette Laurits Larsen, og det var en streng kar: Det var «på militært» alt. Hvis vi ikke var inne etter frikvarter når han hadde plystret i hornet sitt, ble det tre kvarter å sitte igjen etter at de andre var gått. - Vi var vel ikke av de beste når det gjaldt guttestreker. En gang en av klassen skulle sitte igjen, nektet hele klassen å gå hjem, men da ble det mildere straffer.

Men var vi noen skøyere i disse guttedagene og læreren var streng, skal han også ha ros. Eg og vi alle i klassen lærte meget siste året, og mye mer enn hele skolegangen til sammen, og det var seks år med erstatningslærere.

Men endelig kom den dagen da vi skulle i konfirmasjonsskolen. Det ble på en måte en vikingferd, både da og på selve konfirmasjons­dagen: Det kan passe godt med sangen «Det var eg og han Jens og han Krestjan Mekalsen som rodde i nordavindsvalsen», for i nordavind ble vi slengt i land i Svinøya, og nordavind ble det og­så den dagen vi skulle konfirmeres.

Far min og far til min navnebror Halfdan Ha­gen hadde vært på sjøen hele natten etter seien. Det var sist i mai, og de kom ikke i land før på formiddagen.

Vi hadde liten tid på oss for å nå fram til Bø kirke i rett tid, så det bar av gårde fra Været i li­ten nord-kuling på en færring med råseil, og den trippet som en annen hest på sjøbåra, for fulle seil. Vi ble satt i land på Svinøya uten kommen­tarer: Husvære hadde foreldrene ordnet til oss før; det var hos Johan Iversen og hans kone Bir­gitte. Vi visste nu veien, men det var i seneste laget om vi skulle komme tidsnok til innskriv­ningen. Det var Martin Synnes som var sogne­prest da, og Rolv Straume var klokker.

Men vi var raske på apostlenes hester, så vi nådde fram i siste liten. Det var bru fra Svinøya til fastlandet, men etter det eg husker var den ikke til å stole på, for den stod til nedfalls. Men vi dristet oss nu over, og så bar det snarveien over Brekka. Vi smettet av oss skoene - harde lærsko som vi måtte smøre med margarin for lettere å komme i dem, og så gi dem en kakk mot en stein. Men da krumpet tærne, så mangen gang var det pinefullt. Vi hadde gnagsår av disse skoene. Da var det bedre å gå på ba­re føtter, det var vi vant med. - Saken var at det gjaldt å kjøpe billig, for økonomien var ikke god i den tiden, og det var stor prisforskjell på store og små sko.

I siste liten kom vi fram til kirken, og her ble vi to av mange konfirmanter. Vi måtte vise fram avgangsvitnesbyrd som det kaltes da, attester fra sju års folkeskole. Rolv Straume var den som noterte seg dette, han var jo lærer selv. Vi hadde brukbare karakterer begge to: Det gikk ut på tall, og l,2 og 1,5 var enestående karakte­rer, men skam å skrive om så hadde eg 2,14 i oppførsel. Om min navnebror hadde det sam­me skal være uskrevet. Rolv Straume pekte på den karakteren og spurte hvor den bjørnen kom ifra blant de andre fredelige? Eg går ut fra at det var læreren som ikke likte latteren vår, for latterfulle det var vi, og den hadde vi ikke kontroll over.

Vi ble da ferdige med den første dag av konfirmasjonsskolen 1923, og på hjemveien var vi flere i følge over Brekka. Så det ble koselige da­ger til og fra Bø kirke resten av disse skoledage­ne. - Men mange ganger snødde det, og da var det å søke ly i torvskjåene, som det var mange av i den tiden. Vi guttene hadde sigaretter gjemt i enkelte av disse skjåene, og i all hemme­lighet stjal vi oss til en røyk nå og da.

Vi to Halfdan'er bodde som nevnt hos Birgit­te og Johan Iversen, og de var som mor og far for oss. Hjertevarme og mat og drikke var det nok av, så vi hadde det godt - også når det gjaldt kamerater, for de hadde to sønner, Ingolf og Jon. Den ene var litt eldre enn oss, den an­dre yngre. - Men en dag vi stod og skuet fra Brekka og ut mot Værøya, fikk vi plutselig slik hug til å komme dit en tur. Vi ble da enige om at vi skulle spørre presten, som bodde hos han Lockert i Mårsund, om vi ikke kunne få reise hjem etter koppeattestene? Da måtte vi få fri en dag. - Men det ble nei: Han skulle selv ringe til Håkon Lockert ved Vinjesjøen og be han vars­ku foreldrene våre om å ta attestene med. Så der ble vi skuffet, og det var to slagne gutter som forlot presten den kvelden.

Men endelig kom den dagen da vi skulle kon­firmeres, det var søndag 17. juni 1923. Den opprant med stiv nordlig kuling og regn. Vi hadde fått oss fine blådresser, hvit skjorte, sort sløyfe og fine lakksko. Alt dette var på kreditt i kooperativet, der Alslag Jakobsen på Vinje var bestyrer. Vi betalte selv konfirmasjonsklærne på sommerfisket med sei-snurpenot samme år.

Men til nordavinden og regnet. Det var bare vi to og foreldrene, de mannlige. Vi hadde en fir-roring til transportmiddel fra Værøya til Vin­jesjøen, så der var god plass til oss fire. Stasklærne hadde vi en håndkoffert, og de skulle vi kle på oss når vi kom til Vinjesjøen. Men som nevnt var det kuling, så vi kledde på oss fullt ol­jehyre og rodde i le av Værøya til en plass som heter Skarvhella, for vi ville ha rom vind. Vi måtte minske seil, for det var mange som hadde mistet livet der over Flaget: Der var tre som gikk klar året før, så det havstykket var ikke til å spøke med, aller minst i kuling. Nu var det spørsmål om hvor mange klør vi skulle sette? For dem som ikke kjenner uttrykket, så vil det si å minske seilføringen, på en båt med råseil. - Onkel Hagen var høvedsmann og eide bå­ten, og han ville sette ei klo, men min far var mer forsiktig, og ville minske seilet til to klør, og slik ble det. Vi to konfirmantene satt framme i halsen, som det hette på sjømannsvis, og drog ned klørne. Dette var moro for oss, men hvor stor fart vi hadde visste vi ikke. - Men ett ek­sempel: En fembøring fra Værøya seilte forbi d/s «Mosken» i sydvestkuling på vei til Stok­marknes! Så vi hadde nok stor fart. Sjødrevet stod som en røyk over oss, men vi var oljehyrt, så våte ble vi ikke.

Det tok ikke lang tid før vi var framme. Ha­gen hadde en datter Ida som tjente hos en gårdbruker på Vinje, og hun hjalp oss med påkledningen, som foregikk i kjelleren under ei fiskerbu ved Vinjesjøen (den står der ennå). Så det var fine gutter som tok apostlenes hester fatt på vei fra Vinje til Bø kirke, i regn og blåst.

Men så til disse som kalte seg storkarer - og det var mange som syntes de var det. I den tid var det forskjell på kong Salomon og Jørgen Hattemaker. Det var både Klausen, Hansen, Olsen og Johnsen. Disse storkarene kom nu kjørende med hest og karjol, og fruene satt med store sjal over skuldrene med sine konfirmanter ved siden av. For oss småinger var det bare å holde unna så vi ikke ble nedkjørt. Hvem bryd­de seg om oss to, forblåst som vi var. - Men heldigvis kom sola fram og tørket oss fort.

Det var fullt hus i kirken, men alt gikk pent for seg, og konfirmert ble vi. Så bar det samme veien tilbake - og det ble en nydelig ettermid­dag - over Brekka som vanlig.

Fedrene våre hadde holdt til i en fiskerbu til vi kom igjen. Var det en hel seilas oppover Fla­get, ble det til gjengjeld å ro stilla uten et vind­pust utover. Det var sommerværet som kom, 17. juni 1923. Og det ble en fin sommer.

Vi fortøyde firroringen, og da vi kom i land stod onkel Hagen og pekte på en lettbåt som han hadde - vi kalte den for Nisa: «Denne her», sa han, «får dere ta i morgen (altså altersmåndagen), for vi blir ikke med». Og glade ble vi, for den båten hadde vi rodd på mange ganger. - Ellers var der ingen mottakelse, et eneste gratulasjonskort fikk eg.

Mandagen opprant med strålende sol og stille hav, varm og god. Vi kom til kirken i god tid. Det skulle være alters-gang som det brukte å være på annen konfirmasjonsdag, men der var ikke så mye folk som søndag. - Da vi var ferdi­ge med det, hadde vi ingen som ventet på oss, så vi var frie og hadde god tid. Vi var da ni styk­ker som fotograferte oss hos fotograf Søberg.

Vi hadde litt penger med oss, så vi kjøpte si­garetter og sjokolade som vi koste oss med på hjemveien utover Flaget. Det skulle være mar­ked på Stokmarknes, og dit skulle vi og. Vi var voksne.

Halfdan Holst.