Snykolla

Det var en gang i gamle dager da trollet hersket på jorden. Hvert år når våren nærmet seg brukte alle trollene å bli sinte. De likte ikke at det ble lys, for trollene blir til stein når sollyset kommer på dem. Det var to troll som ble spesielt sinte, og det var Steinlandstrollet og Bollvågstrollet i Øksnes.

Et år var det lite mat i Steinland, og Steinlandstrollet var kjempesulten.

Trollet så mot Bollvågen. Han tenkte at han ville finne mat der. Så trollet begynte å gå.

Mens trollet gikk så han en ørn som fløy lengre der borte. Trollet begynte å gå fortere, noe som også førte til høye smell mens han gikk.

Lengre borte satt Bollvågentrollet og ribbet et tre for greiner og blad. Han kjente en svak dirring i bakken og noen høye smell.

Bollvågentrollet så dit lyden kom fra. Det kom en mørk skikkelse mot Snykolla.

Trollet kjente seg sintere en han allerede var.

Det Steinlandstrollet hadde tenkt seg til Bollvågen for å hente mat. Det hadde han gjort flere år, og første gangen var han bare trollungen. Men han så stor og moden ut nå.

Dette betydde vel en kamp.

Trollet satte i et brøl og sprang mot den tårnhøye skikkelsen på toppen av Snykolla.

Etter noen få sekunder sto trollene med bare noen centimeters mellomrom.

Begge to satte i et brøl og det ble kamp.

Et voldsomt slagsmål utfoldet seg på toppen av fjellet. Plutselig satte magen til Steinlandstrollet i et brøl som kunne gjøre enhver person døv.

Denne rumlingen eller rettere sagt brølingen fikk det til å slå sprekker på den ene siden i fjellet.

Steinlandstrollet så lengselsfullt mot en fugl på himmelen. Det ene trollet hadde ikke blitt så gammel at han hadde hjernekapasitet nok til å skjønne at han måtte aldri slippe synet vekk fra motstanderen i en kamp. Det var jo også den første kampen så ikke kunne han vite det.

Mens trollet strakte armen sin mot fuglen, fikk

Bollvågstrollet sjansen til å lange etter et duvelig spark i rumpen.

Dette gjorde at Steinlandstrollet fløy himmelhøyt opp til værs og på nedturen kom ansiktet før bena ned på bakken.

Trollet trynet rett i den sprekken som magen hans hadde lagd. Treffet ble så hardt at hodet rett og slett gjorde sprekken så stor st hodet datt gjennom.

Sprekken åpnet seg bare jo mer trollet datt gjennom.

Til slutt var det blitt et helt stup.

Det er derfor at fjellet ser ut som det gjør nå.

Folk sier også at hvis man er ute en sommernatt, når det er midnattssol kan man se to store føtter stikkende opp fra stupet.