Vadere

  

Tjeld. Foto: Mareno Leonhardsen

Kilde: Mareno Leonhardsen
Opphavsrett: Mareno Leonhardsen
Vilkår for bruk:

Felles for denne store gruppen av små til mellomstore fugler er at de for det meste har tilhold nær vann, spesielt i vannkanten, og generelt har de lange nebb og bein, hvilket tilkjennegir liv på fuktige steder og ute i vann. Nebbspissene er ofte meget følsomme for at de lettere skal lokalisere mat nede i jord, mudder eller sand. De fleste er utpregete trekkfugler og er følgelig dyktige flygere. De fleste er monogame. Reirene plasseres normalt i en grop i bakken. I Vesterålen finner vi tre familier i denne ordenen: tjeld-, lo- og snipefamiliene.

Tjelden er kjent og kjær langs hele kysten. Med sin klare svarthvite drakt og røde nebb og bein er den blant våre aller første vårtegn; den er tilbake alt i mars. Dens trillende spillflukt over åker og eng er velkjent. Maten finner den helst i strandsonen, men også meitemark fra dyrka mark, hvor den er blitt vanligere de siste årene. Den trekker til Sørvest-Europa i august-september.

Tjelden er den eneste arten i sin familie i Norge, men Vesterålen har flere arter innen lofamilien.

Sandloen er en liten, tettbygd fugl med tydelige svarthvite markeringer i hals og panne. Vi finner den for det meste på stein- og sandstrender både ved salt- og ferskvatn. Boltiten er heller sjelden i vårt område. Den hekker helst i fjellstrøk og er meget tillitsfull. Heiloen ses gjerne i store flokker på kulturmark om våren mens den venter på at dens normale hekkeområder i fjellet, de nakne, tørre lyngrabbene, skal bli snøfri. Er man på høyfjellet om sommeren og hører en melankolsk, fløytende låt, er det ganske sikkert heiloen som varsler. Sammen med tjelden og storspoven er vipa med sin glinsende grønnsvarte fjærdrakt, lange fjærtopp og rovfuglaktige vinger for mange vårt fremste vårtegn.

Snipene er tall- og artsmessig den største vadefamilien, som igjen deles opp i flere underfamilier.

Småsnipene er små fugler med svært følsom nebbspiss, som brukes til å lete etter føde. De fleste artene er uanselig farget, for det meste brunspraglet. Dvergsnipa hekker i Finnmark, men ses på trekk på strender langs kysten. Den kjennetegnes ved en hvit V på ryggen. Fjæreplytten opptrer kun om vinteren i vårt område. Myrsnipa hekker sparsomt i Vesterålen på fuktig mark. Den er kanskje mest kjent i forbindelse med et lite eventyr fra Asbjørnsen og Moe:

En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen. «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen. - «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren. - «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen. - «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.

Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt. «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen. - «Var disse dine?» spurte jegeren - «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.» - «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»

Til småsnipene hører også brushanen, som hekker ved flere vatn og våtmarksområder. Den har et særpreget spill på forsommeren, der hanner med store halskrager av varierende farge, gjerne hvite, rødbrune eller svarte, samles på spillplasser for å "kjempe" om hunnenes gunst.

Rugda, den eneste arten i underfamilien av samme navn, er egentlig den eneste vaderen som er totalt tilpasset et liv i skogen. Den er vanlig, men hekker relativt fåtallig. Hannen ses som regel ved soloppgang og solnedgang da de flyr over et fast område og gir lyd fra seg for å tiltrekke seg hunner.

Enkeltbekkasinen, i underfamilien bekkasiner, kalles også mekregauk grunnet den særegne lyden den lager i sitt fluktspill, forårsaket av vibrerende ytre halefjær idet den stuper over sitt territorium. Den hekker tallrikt i myr- og engområder.

Vi har flere storsniper i Vesterålen. Naturlig nok er de større enn småsnipene, men har i tillegg også relativt lengre bein og nebb.

Svarthalespoven er sjelden, men hekker årvisst på fuktige gressenger. Både små- og storspoven er vanlige i regionen, selv om sistnevnte nok er den som gjør mest av seg ved sine høylydte fluktspill om våren. De hekker begge på myrer, lyngheier og, spesielt storspoven, kulturmark. Rødstilken med sitt røde nebb og røde bein er også en tallrik hekkefugl.

Steinvenderen hekker fåtallig i Vesterålen og finnes oftest langs steinete strender langs kysten. Navnet har den fått da den ofte vender små steiner for å finne sin næring.

Svømmesnipa hekker normalt ved vann, men den er heller sjelden i området. De svømmer på en meget særpreget, rykkvis måte og høyt i vannet. Arten har et motsatt kjønnsrollemønster der hannen har eneansvaret for ruging og ungepass og der hunnen har den mest fargerike fjærdrakten.