Verken dans eller "Spektakel" på husmannsplass i Melfjorden

  

Husmannsplassen sist på 1920-tallet.Fra venstre ser vi Elise og veslejenta Erna Nilsen. Marie Nilsen passer Hulda Nikolaisen slik at hun ikke faller ned fra stolen. Marelius bryner storljåen og Leonore er klar med den nye riva. Karstein Nilssen og Anna Albrigtsen står lengst til høyre.

Kilde: Fotoarkivet, Museum Nord - Sortland museum.
Vilkår for bruk:

Marelius Johan Nilssen gifta seg i 1882 med Leonore Kristine Olsen. De festa husmannsplassen i Vika hos broren til Marelius på brnr. 4, og begynte å rydde den. Paret bodde lenge i en gamme ved Kolvika. Antakelig ødela nedgangstida planene om å bygge et skikkelig hus, men da fisket blei godt igjen, starta de bygginga. Leonore fødte fjorten unger i gammen, den femtende og siste kom til verden i nyhuset. Marelius og Leonore blei aldri eiere av husmannsplassen. De satt trygt nok der, for nær slekt eide brnr. 4, som plassen hørte inn under. Men Vika hadde ikke ressurser nok til neste generasjon, og de fleste måtte finne andre steder å bo. Tolv av de femten barna vokste opp, og de eldste flytta heimefra før yngste blei født. Husmannsseddelen gjaldt fra den blei tinglyst i 1886, og den forteller mye om de vilkårene husmennene hadde. Avgifta for plassen tilsvarte omkring 1900 fire dagers arbeid. I tillegg kom fire dagers pliktarbeid, det økte etter hvert til åtte dager, fordelt likt på torvinga og høyonna. Husmannen hadde ikke lov til å selge høy eller torv fra plassen, til og med gjødsla måtte brukes på stedet. Og sjølsagt måtte han holde husdyra unna jorda til gårdeieren. Brensel var avgrensa til torv i utmarka, men ikke trær, med mindre eieren ga lov. Husmannen fikk så mye beiter som han trengte til dyrene, til gjengjeld måtte han gjete kyrne til eieren hver femte dag. All landslott av notkast tilfalt gårdeieren. Husmannen kunne ikke ta faste leieboere, og måtte ikke arrangere ”Dans eller Spektakel” uten tillatelse fra eieren.Reglene var ei blanding av standardformuleringer og lokal praksis, og kontrakten sto ved lag i 65 år